was successfully added to your cart.

Handlekurv

Category

Artikler

En vond debatt

By | Artikler

«Debatten ble dessverre det jeg var redd for. Mye fokus på tall, ingenting på det bakenforliggende. Vondt og vanskelig å se på» (en av mange tilbakemelding til ROS etter Debatten).

Tekst: Marianne Clementine Håheim og Nina Hvidsten, ROS
Bilde: Skjermdump fra Debatten på NRK tirsdag 15.09.20

I NRK Debatten denne uken, var tema fedme og overvekt. Vi hadde håpet på en debatt som ble løftet til å handle om noe mer enn hvordan feite nordmenn skal slankes. Kanskje vi for en gangs skyld kunne få en debatt som flyttet fokus fra kalorier på tallerkenen, til bakenforliggende årsaker til overvekt? Dessverre ble vi skuffet.

Sukker ble igjen utpekt som den store synderen, og vi tipper svært mange av seerne ble bevisst sin egen BMI og midjemål, selv om det så klart ikke var meningen at man skulle sjekke. Overlege Samira Lekhal ved Senter for sykelig overvekt slo i bordet for mer måling og veiing – også av barn – og viste til Albert Einsteins sitat om at definisjonen på galskap er å gjøre mer av det samme og forvente et annet resultat. Er det ikke akkurat dette vi holder på med? Mer fokus på sunt kosthold, mer fokus på tall, mer veiing, mer måling, mer sykeliggjøring av overvekt.

Nå må fedmeforskerne tenke annerledes, skrev Nina Kristiansen fra forskning.no i Aftenposten . For stadig ny forskning viser at livsstilsbehandling for fedme ikke virker. Allikevel fortsetter vi å pøse på med mer av gammel medisin. Det snakkes mye om hvor kostbart det er for samfunnet at vi stadig blir mer overvektige, men er det noen som har regnet på hvor mye penger vi kaster ut vinduet på livsstilsendringstiltak som ikke fungerer?

Individets helse og trivsel kan ikke måles i vekt. Fedme er en kompleks problematikk som ikke kan løses med avgifter, men krever at man ser individets fysiske og psykiske helse i sammenheng. Mange utvikler overvekt som følge av sykdom, skader eller traumer. Anslag tyder på at så mange som 20–30 prosent av de med kroppsmasseindeks (BMI) over 27 tilfredsstiller diagnosekriteriene for overspisingslidelse, den mest vanlige formen for spiseforstyrrelser. Forekomsten øker med økende overvekt. Disse menneskene vet som oftest svært godt hva som er sunt og ikke. De har gjerne i overkant strenge regler for hva som bør og ikke bør spises, og en lang liste over «nei-mat».

Dette blir underbygget i en masterstudie av Mari Raavand, som frembringer brukererfaringer om hvordan personer med overspisingslidelse blir møtt i norsk helsevesen. Deltagerne forteller at helsepersonell ofte forenklet spiseproblematikken til å handle om kunnskapsmangel om livsstil. For deltagerne medførte dette høyt stressnivå knyttet til kropp og mat, i tillegg til en følelse av å være mislykket. Økt overspising ble ofte oppgitt som et resultat av slike møter. Hjelpen virker altså mot sin hensikt hvis den baseres på en forenklet forståelse av overvekt og fedme.

«Kanskje fedme rett og slett er så komplisert at de enkle, gamle metodene om å ta seg sammen, gå mer og spise mindre, ikke virker», skriver Nina Kristiansen. For vi mennesker er komplekse, og uten å se psykisk og fysisk helse i sammenheng, vil ikke fedmeforskningen røre seg av flekken.

Å sjekke inn som menneske

By | Artikler

Tekst: Marianne Clementine Håheim
Foto: Paal Audestad

Det kan ta tid å introdusere Ingeborg Senneset, for ho har mange roller og er engasjert på mange frontar. Blant anna er ho journalist, forfattar, foredragshaldar og utdanna sjukepleiar.

I 2017 kom boka Anorektisk, som gjennom dagbok-notatar og blogginnlegg gir eit innblikk i Senneset si lange historie med anoreksi og tvangslidingar, og skildrar korleis ho opplevde åra som pasient i psykiatrien. Bak seg har ho blant anna tre år som inneliggande pasient i sjukehus.

I dag er Ingeborg Senneset ein ressursperson som blir spurt om å gi sine perspektiv på alt frå psykiatri til vaksinar. Ho har også vore ei stemme for betre behandling av rusavhengige, og fleire gonger trekt parallellar mellom anoreksi og ruslidingar, blant anna i eit portrettintervju med =Oslo i 2017.

Eg ringer henne for å snakke om avhengigheit, temaet for denne utgåva av ROSinfo.

Ordet «avhengigheit» gir fort assosiasjonar til skadeleg avhengigheit av for eksempel rusmidlar, men kan bety og omfatte mykje meir. Kva rolle har avhengigheit spelt i ditt liv?

– Som dei fleste andre, trudde eg som yngre at avhengigheit gjaldt dei vi kalla «narkomane». Heldigvis har vi kome dithen at vi ikkje lenger automatisk snakkar med nedlatande språk som knyter det så sterkt til kriminalitet. No snakkar vi heller om rusavhengige og rusbrukarar.

– Sjølv har eg kjent kor tilfeldig det var at eg hamna akkurat i anoreksi. Eg sleit mykje som barn, og eksperimenterte med former for sjølvskading i eit forsøk på å lindre det vonde eg bar på. Så las eg heilt tilfeldig ei bok som blant anna skildra ei jente som hadde anoreksi, og i mitt hovud verka det kjempelurt – ein måte å skade seg på som var heilt usynleg. Det vart jo synleg til sist, men ikkje før mange år etterpå. Eg utvikla ei avhengigheit til spiseforstyrringa, til å bruke mat og svolt for å halde meg stabil. Eg brukte ustabilitet for å handtere ein annan ustabilitet.

Tenkjer du at mat eller fråvær av mat kan fungere som rusmiddel?

– Samanlikninga mellom spiseforstyrringar og rus-lidingar er god når det gjeld utgangspunktet, men ikkje lenger så god når ein begynner å sjå på konsekvensane. Det er heilt andre sosiale og økonomiske utfordringar viss du brukar rusmidlar. Det kan vere utruleg dyrt å ha bulimi eller overspisingsliding, for eksempel, men det er ikkje samanliknbart med å bli involvert i kriminelle miljø. Det er ulike sjukdommar på mange måtar. At det som er din rus, er tilgjengeleg på nærbutikken, er ikkje nødvendigvis ein fordel. Du kan aldri fjerne deg frå eit matmiljø, som du i ein annan grad kan frå eit rusmiljø. Du må lære deg å leve med riktig dose. Og så går det jo i periodar. Ein er ikkje dømt til å vere elendig resten av livet.

– Det som har vore viktig for meg, er først og fremst å bryte ned den heilt misforståtte pidestallen som anoreksi står på. Eg har oppfatta det som at anoreksi står øvst på ei slags rangering av sjukdommar, og at ein tenkjer at den som har anoreksi, liksom har mest kontroll. Så kjem dei med «mindre kontroll», som personar med bulimi og overspisingsliding, og så rus under der igjen. Rusbruk har jo til og med blitt sett på som kriminelt. Eg har lyst til at dei skilja skal brytast ned. Det som skil ein med anoreksi frå dei andre, er at den med anoreksi har to problem samtidig – ei undervekt og ei psykisk liding.

Kva kan vi gjere for å bryte ned dei skilja?

– Vi må bruke openheit. Så må vi bli flinkare til å bruke varierte illustrasjonsbilete når vi skriv om sjukdommane. Dei færraste med spiseforstyrringar er tynne; dei aller fleste ser heilt vanlege ut. Det må vi vise fram. Vidare må vi jobbe med haldningar, og snakke om avhengigheitslidingar på andre måtar. Når ein treng ei handling, eit rusmiddel eller eit næringsmiddel for å stabilisere psyken sin, gløyme eller fjerne smerte, så har ein eit problem. Ein må sjå på sjølve problemet i staden for å hakke laus på det eine symptomet personen har.

– Mange vekslar også mellom symptom, for eksempel mellom bulimi og alkohol eller anoreksi og overspising. Det er vanskeleg med diagnosar, for på den eine sida er dei inngangsbilletten til behandling og økonomisk støtte. På den andre sida er dei som ei stengt dør når det gjeld å finne fram til eigen identitet utan diagnosen.

– Viss du ikkje finn ein identitet utover mat og vekt, så er det vanskeleg å kome ut av sjukdommen. Det er difor det er så fortvilande når folk seier at ein må ta vare på seg sjølv. For å kunne gjere det, må ein også ta vare på verda og andre menneske. Eg kan gå gjennom ein dag og vere nøgd med det eg har gjort, helst ovanfor andre, men det er ein framand tanke å skulle setje seg åleine på ein benk for å finne min eigenverdi.

I tidlegare intervju har du omtala spiseforstyrringa som ein venn i nauda. Kva relasjon har du til denne vennen i dag?

– Då eg var som sjukast, var det meir som eit ekteskap. Eg levde veldig tett på sjukdommen, og hadde vanskeleg for å lausrive meg. Prosessen med å bli betre var som ei langsam skilsmisse.

– Sjukdommen er framleis eksen min, og mykje av meg er forma av han. Han er ein sånn eks som stadig oppsøker deg og ringer midt på natta. Eg er nok veldig heimsøkt av min eks. Eg kan ha periodar kor eg er ustabil, og ikkje har så mykje sosial kontakt som eg gjerne skulle ønske, fordi det er så mykje støy frå sjukdommen. Den støyen må eg måke unna for å klare å gjere dei tinga eg vil gjere, og vere den arbeidstakaren og vennen eg vil vere. Eg synest ikkje alltid at eg lukkast med det. Det er nok i overkant kritisk, men mi eiga stemme seier at sjukdommen framleis tek for stor plass. Eg skulle verkeleg ønske at eksen ikkje ringte meg konstant, for eg er lei av stemma hans.

– Eg har ikkje lyst til å gifte meg igjen, men eg prøver og feilar veldig mykje.

– Etter at coronapandemien kom, kunne eg ikkje vakne om morgonen og skunde meg til jobb i Akersgata lenger. No skal eg berre vere heime på heimekontoret. Eg har 100 % jobb, og det er travelt i avisa, men det er framleis isolasjon. Då eg var sjuk – då eg ønskte å vere sjuk – valte eg isolasjon heile tida. Isolasjon var og er ein anorektikar sin beste og dermed verste venn, og difor er det ei veldig ulempe for meg i dag. Det trur eg gjeld uavhengig av kva ein slit med, om det er spiseforstyrringar eller alkoholisme, for eksempel. Det å sjekke inn hos andre andlet til andlet minner deg om at du er nokon i verda. Du er ikkje berre deg sjølv, det er nokon som kjem imot deg og smiler. Dei tinga gjer at du bygger eit anna sjølvbilete og blir distrahert frå tankane om deg sjølv.

– Det er så sunt å treffe andre, til og med folk du irriterer deg over, for då sjekkar du inn som menneske. Det er ein fantastisk ting å gjere, og det er det ingen av oss som kan lenger. FaceTime er ikkje det same. Sjølv om du ser ein annan person på ein skjerm, er det framleis todimensjonalt, som Finn Skårderud nyleg skreiv i Aftenposten.

– I starten ramla det litt utfor for min del, og eg måtte ta grep. Eg fekk god hjelp av ei venninne. Ho sa til meg: «I morgon kl. 8.30 står eg utanfor hos deg, og så går vi tur». No går eg til jobb om morgonen. Eg snur jo og går heim att, men det er likevel ein tur før arbeidsdagen begynner, som gjer at eg har litt same rutinar som elles. Då minner eg kroppen om korleis eg elles ville ha levd dagen min. Ho har også laga ein Youtube-video med tips til korleis ein kan ivareta psyken sin i desse dagar. Eg anbefaler alle å sjå videoen på Linnéa Myhre sin YouTube-kanal.

Kva av tipsa følgjer du, anna enn å gå tur?

– Eg prøver på alle og feilar på alle, og så prøver eg på nytt. Eg har jobba hardt med å bli mykje snillare med meg sjølv. Det å tilgje og le av meg sjølv når eg feilar, i staden for å straffe meg sjølv ytterlegare, føler eg er det friskaste ved meg.

– Viss eg ikkje får til ein ting, prøver eg no å tilgje meg sjølv og tenkje at i morgon er ein ny dag. Noko av det friskaste ein kan gjere, er å vere mot seg sjølv som ein er mot andre. Det er ingen andre i verda eg ville kravd at skulle hoppe over eit måltid, for eksempel – det er jo ein vanvitig ting å gjere.

– Eg kan bli stressa når folk spør om eg er frisk i dag, for eg går jo på ein måte rundt og «faker» frisk, men eg prøver å vere meir avslappa og seie – nei, eg er jo ikkje det, men eg gjer mange friske ting og har fokus på det. Eg meiner det ikkje handlar så mykje om kva du er, men om kva du gjer.

Synest du det er unødvendig å spør om nokon har blitt friske?

– Det er jo eit naturleg og ofte velmeint spørsmål å stille, men eg trur nok ikkje at det er eit veldig givande spørsmål å få svar på i mitt tilfelle. Kva er eigentleg frisk? Det blir ein stor filosofisk diskusjon, og eg føler ikkje eigentleg at det er til nokon nytte. Om du svarer ja eller nei, seier det framleis ikkje noko om deg som menneske. Det seier ingenting om du er glad eller trist, eller om du føler at du har suksess. Det seier berre noko om kor mange punkt i diagnosemanualen du oppfyller. Du kan heller spørje vedkommande om dei føler at dei har meiningsfylte dagar. Det er ein mykje meir verdifull ting å vite, i alle fall i mi bok.

Jeg er heldig som har anoreksi

By | Artikler

Tekst: Thea Eline Amundsen

2. juni er verdensdagen for spiseforstyrrelser, og i år er fokusområdet på nasjonalt plan overspisingslidelse. Det fikk meg til å tenke. Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men jeg føler meg heldig som fikk anoreksi. Når jeg først skulle få en spiseforstyrrelse, trakk jeg det lengste strået. Hvorfor? Fordi jeg har et enormt forsprang i muligheten til å få riktig behandling. Jeg blir tatt på alvor, jeg får tett oppfølging, og behandlingsapparatet mitt har sitt utgangspunkt i den faglige og kliniske kompetansen som er opparbeidet. Det hadde ikke vært tilfelle hvis jeg hadde en overspisingslidelse. Kort, og kanskje kontroversielt, sagt: anoreksi har høyere status både blant pasienter og behandlingsapparat, enn det overspisingslidelsen har. Og det gjenspeiler måten de behandles på.

For til tross for økende tilgang på informasjon, mer åpenhet og høyere kompetanse, råder fortsatt fordommene over behandlingen av overspisingslidelser. Anoreksi assosieres ofte med en form for viljestyrke, som over tid blir sykelig. En med overspisingslidelse ansees verken som syk eller viljesterk, heller lat og med manglende impulskontroll. Dette er selvfølgelig satt på spissen, men i mange tilfeller opererer faktisk nettverket rundt en spiseforstyrret mer eller mindre med disse holdningene. Til og med den som har spiseforstyrrelsen, kan gi seg selv disse fordomsfulle egenskapene. Og det er her hovedproblemet ligger. Skammen over sin egen overspisingslidelse og frykten for å bli møtt med disse fordommene, fører til at altfor mange ikke tør å be om den hjelpen de har behov for.

Da jeg begynte å utvikle anoreksi, husker jeg det ga meg en slags stolthet hver gang vekten gikk nedover, eller jeg klarte å la være å spise. Jeg kjente meg sterk. Bekymringene til de rundt meg økte i takt med vektnedgangen, og etter en runde med utredning fikk jeg bekreftet at jeg var «syk». Det utløste en omsorg fra mitt nettverk, og flere instanser ble koblet på for å snu den skadelige livsstilen min. En med overspisingslidelse får sjelden denne reaksjonen. Å spise for mye mat gir ingen stolthet, og sterk er det siste man føler seg etter en overspisingsepisode. I noen tilfeller vil overspisingsepisodene være så hyppige at vekten går opp. Der jeg ble stolt over min vektnedgang, vil en med overspisingslidelse føle enorm skam over sin vektoppgang. I nettverket rundt vil ikke den samme omsorgen utløses, heller en oppfatning av at personen har blitt lat, usunn eller ikke bryr seg om egen helse. Hvis noen instanser i det hele tatt blir koblet på, er det ofte kostholdsveiledere, ernæringsfysiologer og andre som har som mål å få personen til å spise mindre og gå ned i vekt. De bakenforliggende årsakene til overspisingen vil i mange tilfeller drukne i havet av kostplaner, treningsopplegg, dietter og råd om hvordan leve et sunnere liv. I mange tilfeller vil dette bare gjøre vondt verre. For hva skjer når en med alle disse rådene og veilederne, likevel fortsetter å overspise? Skammen og skuffelsen over å ikke få til det man vet er riktig, forsterkes. Selvfølelsen blir enda dårligere, og behovet for å regulere følelsene blir enda sterkere. I mangel av hjelp til å håndtere disse følelsene, tar man i bruk det verktøyet man vet fungerer på kort sikt: maten. Og på nytt øker skammen over å ikke få det til, og å tape enda en kamp mot overspisingen. Den nedadgående spiseforstyrrede spiralen øker i intensitet, utløst av en behandling som i stor grad rettet seg mot symptomene, istedenfor selve årsaken til atferden.

På samme måte som at en med anoreksi ikke bare kan bli møtt med «du må spise mer», kan heller ikke en med overspisingslidelse bare bli møtt med «du må spise mindre». Matinntaket, om det så er for lite eller for mye, er bare to ulike strategier på samme behov: å regulere og håndtere tanker og følelser som virker uhåndterbare. Det er på tide å behandle overspisingslidelse for det den er: en spiseforstyrrelse. En psykisk lidelse, der det høye matinntaket ikke er noe annet enn et symptom. Behandlingsapparatet er nødt til å begynne å utforske hvorfor overspisingen ble et problem. De er nødt til å være nysgjerrige i pasientens følelser og tanker, og være ydmyke i prosessen. Første steg er å fjerne skammen, ikke forsterke den. Å legge frem en forventning om at vektnedgang er løsningen på problemet, vil ikke ha noen hensikt. Ja, maten må jobbes med, jeg er enig i det. Men det kan ikke være det eneste. Det er det ikke for pasienter med anoreksi, og det skal heller ikke være det for pasienter med en overspisingslidelse.

Når skal vi begynne å se mennesket bak maten, vekten og kroppen? Når skal vi begynne å behandle årsaker, ikke bare symptomer? Det handler om mer enn mat. Og det må behandlingsapparatet begynne å forstå. Helt uavhengig av hvilken spiseforstyrrelse det er snakk om.

^