was successfully added to your cart.

Handlekurv

Category

Artikler

En vond debatt

By | Artikler

«Debatten ble dessverre det jeg var redd for. Mye fokus på tall, ingenting på det bakenforliggende. Vondt og vanskelig å se på» (en av mange tilbakemelding til ROS etter Debatten).

Tekst: Marianne Clementine Håheim og Nina Hvidsten, ROS
Bilde: Skjermdump fra Debatten på NRK tirsdag 15.09.20

I NRK Debatten denne uken, var tema fedme og overvekt. Vi hadde håpet på en debatt som ble løftet til å handle om noe mer enn hvordan feite nordmenn skal slankes. Kanskje vi for en gangs skyld kunne få en debatt som flyttet fokus fra kalorier på tallerkenen, til bakenforliggende årsaker til overvekt? Dessverre ble vi skuffet.

Sukker ble igjen utpekt som den store synderen, og vi tipper svært mange av seerne ble bevisst sin egen BMI og midjemål, selv om det så klart ikke var meningen at man skulle sjekke. Overlege Samira Lekhal ved Senter for sykelig overvekt slo i bordet for mer måling og veiing – også av barn – og viste til Albert Einsteins sitat om at definisjonen på galskap er å gjøre mer av det samme og forvente et annet resultat. Er det ikke akkurat dette vi holder på med? Mer fokus på sunt kosthold, mer fokus på tall, mer veiing, mer måling, mer sykeliggjøring av overvekt.

Nå må fedmeforskerne tenke annerledes, skrev Nina Kristiansen fra forskning.no i Aftenposten . For stadig ny forskning viser at livsstilsbehandling for fedme ikke virker. Allikevel fortsetter vi å pøse på med mer av gammel medisin. Det snakkes mye om hvor kostbart det er for samfunnet at vi stadig blir mer overvektige, men er det noen som har regnet på hvor mye penger vi kaster ut vinduet på livsstilsendringstiltak som ikke fungerer?

Individets helse og trivsel kan ikke måles i vekt. Fedme er en kompleks problematikk som ikke kan løses med avgifter, men krever at man ser individets fysiske og psykiske helse i sammenheng. Mange utvikler overvekt som følge av sykdom, skader eller traumer. Anslag tyder på at så mange som 20–30 prosent av de med kroppsmasseindeks (BMI) over 27 tilfredsstiller diagnosekriteriene for overspisingslidelse, den mest vanlige formen for spiseforstyrrelser. Forekomsten øker med økende overvekt. Disse menneskene vet som oftest svært godt hva som er sunt og ikke. De har gjerne i overkant strenge regler for hva som bør og ikke bør spises, og en lang liste over «nei-mat».

Dette blir underbygget i en masterstudie av Mari Raavand, som frembringer brukererfaringer om hvordan personer med overspisingslidelse blir møtt i norsk helsevesen. Deltagerne forteller at helsepersonell ofte forenklet spiseproblematikken til å handle om kunnskapsmangel om livsstil. For deltagerne medførte dette høyt stressnivå knyttet til kropp og mat, i tillegg til en følelse av å være mislykket. Økt overspising ble ofte oppgitt som et resultat av slike møter. Hjelpen virker altså mot sin hensikt hvis den baseres på en forenklet forståelse av overvekt og fedme.

«Kanskje fedme rett og slett er så komplisert at de enkle, gamle metodene om å ta seg sammen, gå mer og spise mindre, ikke virker», skriver Nina Kristiansen. For vi mennesker er komplekse, og uten å se psykisk og fysisk helse i sammenheng, vil ikke fedmeforskningen røre seg av flekken.

Jeg er heldig som har anoreksi

By | Artikler

Tekst: Thea Eline Amundsen

2. juni er verdensdagen for spiseforstyrrelser, og i år er fokusområdet på nasjonalt plan overspisingslidelse. Det fikk meg til å tenke. Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men jeg føler meg heldig som fikk anoreksi. Når jeg først skulle få en spiseforstyrrelse, trakk jeg det lengste strået. Hvorfor? Fordi jeg har et enormt forsprang i muligheten til å få riktig behandling. Jeg blir tatt på alvor, jeg får tett oppfølging, og behandlingsapparatet mitt har sitt utgangspunkt i den faglige og kliniske kompetansen som er opparbeidet. Det hadde ikke vært tilfelle hvis jeg hadde en overspisingslidelse. Kort, og kanskje kontroversielt, sagt: anoreksi har høyere status både blant pasienter og behandlingsapparat, enn det overspisingslidelsen har. Og det gjenspeiler måten de behandles på.

For til tross for økende tilgang på informasjon, mer åpenhet og høyere kompetanse, råder fortsatt fordommene over behandlingen av overspisingslidelser. Anoreksi assosieres ofte med en form for viljestyrke, som over tid blir sykelig. En med overspisingslidelse ansees verken som syk eller viljesterk, heller lat og med manglende impulskontroll. Dette er selvfølgelig satt på spissen, men i mange tilfeller opererer faktisk nettverket rundt en spiseforstyrret mer eller mindre med disse holdningene. Til og med den som har spiseforstyrrelsen, kan gi seg selv disse fordomsfulle egenskapene. Og det er her hovedproblemet ligger. Skammen over sin egen overspisingslidelse og frykten for å bli møtt med disse fordommene, fører til at altfor mange ikke tør å be om den hjelpen de har behov for.

Da jeg begynte å utvikle anoreksi, husker jeg det ga meg en slags stolthet hver gang vekten gikk nedover, eller jeg klarte å la være å spise. Jeg kjente meg sterk. Bekymringene til de rundt meg økte i takt med vektnedgangen, og etter en runde med utredning fikk jeg bekreftet at jeg var «syk». Det utløste en omsorg fra mitt nettverk, og flere instanser ble koblet på for å snu den skadelige livsstilen min. En med overspisingslidelse får sjelden denne reaksjonen. Å spise for mye mat gir ingen stolthet, og sterk er det siste man føler seg etter en overspisingsepisode. I noen tilfeller vil overspisingsepisodene være så hyppige at vekten går opp. Der jeg ble stolt over min vektnedgang, vil en med overspisingslidelse føle enorm skam over sin vektoppgang. I nettverket rundt vil ikke den samme omsorgen utløses, heller en oppfatning av at personen har blitt lat, usunn eller ikke bryr seg om egen helse. Hvis noen instanser i det hele tatt blir koblet på, er det ofte kostholdsveiledere, ernæringsfysiologer og andre som har som mål å få personen til å spise mindre og gå ned i vekt. De bakenforliggende årsakene til overspisingen vil i mange tilfeller drukne i havet av kostplaner, treningsopplegg, dietter og råd om hvordan leve et sunnere liv. I mange tilfeller vil dette bare gjøre vondt verre. For hva skjer når en med alle disse rådene og veilederne, likevel fortsetter å overspise? Skammen og skuffelsen over å ikke få til det man vet er riktig, forsterkes. Selvfølelsen blir enda dårligere, og behovet for å regulere følelsene blir enda sterkere. I mangel av hjelp til å håndtere disse følelsene, tar man i bruk det verktøyet man vet fungerer på kort sikt: maten. Og på nytt øker skammen over å ikke få det til, og å tape enda en kamp mot overspisingen. Den nedadgående spiseforstyrrede spiralen øker i intensitet, utløst av en behandling som i stor grad rettet seg mot symptomene, istedenfor selve årsaken til atferden.

På samme måte som at en med anoreksi ikke bare kan bli møtt med «du må spise mer», kan heller ikke en med overspisingslidelse bare bli møtt med «du må spise mindre». Matinntaket, om det så er for lite eller for mye, er bare to ulike strategier på samme behov: å regulere og håndtere tanker og følelser som virker uhåndterbare. Det er på tide å behandle overspisingslidelse for det den er: en spiseforstyrrelse. En psykisk lidelse, der det høye matinntaket ikke er noe annet enn et symptom. Behandlingsapparatet er nødt til å begynne å utforske hvorfor overspisingen ble et problem. De er nødt til å være nysgjerrige i pasientens følelser og tanker, og være ydmyke i prosessen. Første steg er å fjerne skammen, ikke forsterke den. Å legge frem en forventning om at vektnedgang er løsningen på problemet, vil ikke ha noen hensikt. Ja, maten må jobbes med, jeg er enig i det. Men det kan ikke være det eneste. Det er det ikke for pasienter med anoreksi, og det skal heller ikke være det for pasienter med en overspisingslidelse.

Når skal vi begynne å se mennesket bak maten, vekten og kroppen? Når skal vi begynne å behandle årsaker, ikke bare symptomer? Det handler om mer enn mat. Og det må behandlingsapparatet begynne å forstå. Helt uavhengig av hvilken spiseforstyrrelse det er snakk om.

^