was successfully added to your cart.

Handlekurv

Category

Artikler

Hva skjedde egentlig med deg?

By | Artikler

Jenny Jordahl er kjent som både illustratør, designer og forfatter. Hun har brukt sitt talent til å sette fokus på en rekke samfunnsaktuelle tema som klima og miljø, kvinnekamp, kroppspress og i forlengelsen av det – nå også spiseforstyrrelser. Hennes siste utgivelse «Hva skjedde egentlig med deg?», er en fortelling for barn og unge, der vi følger Janne. Janne er ikke som de andre i familien sin. Det sier bestemor. De andre er slanke, mens Janne er stor. Hva skjedde egentlig med henne? Vi har tatt en prat med Jenny – om boken, kroppspress og selvbilde.

Tekst: Nina Hvidsten. Illustrasjon og foto: Jenny Jordahl

Kan du fortelle litt om hva boken «Hva skjedde egentlig med deg?» handler om?

– Boka handler om Janne, som går i 6. klasse. Janne er ikke som resten av familien sin. Det er det folk sier. For mens familien til Janne er slanke, så er Janne stor. For stor, sier de.

– Janne får hele tiden kommentarer på hvordan hun ser ut, spesielt fra mobberne i klassen. Men hun får også indirekte kritikk fra voksne, som kanskje mener godt, men ikke vet hvordan de skal oppføre seg. Alle er veldig opptatt av Jannes vekt. Hun havner på mange måter i skyggen av sin egen kropp.

– Når foreldrene innfører et belønningssystem for å gjøre henne slankere, spinner det raskt ut av kontroll.

– Boka handler også om å miste gamle venner og få nye, om utenforskap, familie og litt om dataspill.

– Igjennom Jannes historie forsøker jeg å vise hvor vanskelig det er for både barn og foreldre å navigere i et samfunn der idealet om den slanke kroppen tar fryktelig stor plass.

Hvorfor har du valgt å lage en bok med temaet spiseforstyrrelser?

– Det kommer stadig ut rapporter som viser at negative følelser rundt kropp og utseende starter tidligere og tidligere. Presset om den slanke kroppen og det perfekte utseendet kommer fra alle kanter, og barna lever ikke i en skjermet boble. De er med i det samme samfunnet og blir påvirket av det, akkurat som alle andre. Derfor tror jeg det er viktig å skrive om akkurat dette for barn.

– Deler av boka er inspirert av min egen oppvekst. Jeg husker godt hvordan det var å være 11 år på tidlig 2000-tall, da stringtruser for barn kom på markedet og flate mager skulle vises frem. Og så løp vi til butikkene for å kjøpe bittesmå truser, og ønsket oss treningsapparater til jul. Og vi begynte å skamme oss over kroppene våre. Det er jo noen som tjener veldig gode penger på folks dårlige selvbilde. Selv barns dårlige selvbilde. Det er ganske grotesk. Jeg hadde lyst til å skrive en historie om å vokse opp i et sånt samfunn, og om hvordan det siger inn i det helt nære og påvirker hvordan vi ser hverandre og oss selv.

Denne boken er skrevet for barn og unge, hva tenker du er spesielt viktig å formidle til dem?

– Jeg håper jo at boka kan hjelpe barn som har det som Janne. At de kan få noen verktøy til å takle vonde og vanskelige følelser. Kanskje boka kan fungere som en døråpner for å snakke om de følelsene til en voksen.

– Det er også et viktig poeng i historien at det ikke er Janne det er noe galt med. Janne er fin som hun er, og utrolig dyktig på veldig mye. Hun er et ordentlig kult barn, synes jeg. Det er samfunnet rundt henne det er noe feil med, og måten hun blir behandlet på. Så jeg håper barna kan få litt hjelp til å plassere skylden for denne typen vonde følelser på riktig sted, og ikke ta dem ut på seg selv.

– Jeg håper også boka kan være lærerik for barn (og voksne) som ikke er i Jannes situasjon, og skape større forståelse for et tema som er veldig vanskelig og sårt. Man skal for eksempel virkelig ikke undervurdere effekten av å være snill mot andre.

Er det spesielle hensyn du følte du måtte ta når du skulle skrive om et så alvorlig tema for barn og unge?

– Jeg har vært bevisst på å ikke skrive eller tegne noe som er unødig triggende. For å passe på dette har jeg jobbet sammen med en veldig dyktig og klok fagkonsulent, med lang erfaring i å jobbe med spiseforstyrrelser.

– Det er jo også vanskelig å skrive om dette uten at det blir vondt for noen, for det er jo akkurat dét – vondt. Så jeg tenker det er viktig at barn som sliter med spiseforstyrrelser leser denne boka sammen med en trygg voksen. Det har jeg også skrevet bak på boka.

I dine illustrasjoner på Instagram ser vi at du ofte gjør narr av absurde klipp fra nyhetsbildet, der mer eller mindre avkledde kropper benyttes for å illustrere «nyheter» Hva tenker du om kroppspresset vi møter i alle kanaler i dag?

– I tegneseriene mine på nett gjør jeg narr av kroppsfokuset i media. Spesielt kvinnekroppen brukes hyppig som illustrasjonsbilde til nesten enhver type sak. «Slik vasker du peisen» – avkledd kvinnekropp, «Stans forsøpling» –avkledd kvinnekropp, «Er du glad i å fiske?» – avkledd kvinnekropp. Det er jo både komisk og provoserende samtidig. Igjennom tegneserien forsøker jeg å få folk til å le av det. Det kjennes godt å gjøre narr. Jeg prøver jo å avsløre hva disse sakene egentlig handler om – noen vil tjene penger, og bruker alle triks i boka.

Hvordan forholder du deg selv til kroppspress?

– Selv om jeg jobber mye med kroppspress og ofte bruker humor, så synes jeg det er vanskelig. Jeg er ikke immun, og sliter med å holde «prosjekt perfekt» på avstand. Selvtilliten får jo gjennomgå, selv om det har hjulpet å bli bevisst på hvor presset kommer fra og hvorfor. Men når man hele tiden får beskjed om at man ikke er fin eller bra nok, må man jo også hele tiden gå og minne seg selv på at det ikke er sant. Det er liksom som et program som konstant kjører i bakgrunnen og trekker energi. Jeg skulle gjerne brukt den energien på noe helt annet.

– Det er litt av grunnen til at jeg skrev «Hva skjedde egentlig med deg?». For å få utløp for en del av de vanskelige og nærere følelsene jeg har hatt og fortsatt har rundt dette.

Du bruker ditt talent til å engasjere deg i ulike temaer i samfunnsdebatten. Hvordan er det å kunne nå ut (og inn) på en litt annerledes måte?

– Jeg tenkte lenge at man var nødt til å skrive lange artikler eller svære bøker med komplisert språk for å bli med i samfunnsdebatten. Eller i hvert fall hvis man ville bli tatt seriøst. Men så var det visst plass til tegneseriene mine likevel! Det er jeg glad for. Og en tegneserie kan jo være like viktig og meningsbærende som en kronikk eller en mursteinsbok.

En vond debatt

By | Artikler

«Debatten ble dessverre det jeg var redd for. Mye fokus på tall, ingenting på det bakenforliggende. Vondt og vanskelig å se på» (en av mange tilbakemelding til ROS etter Debatten).

Tekst: Marianne Clementine Håheim og Nina Hvidsten, ROS
Bilde: Skjermdump fra Debatten på NRK tirsdag 15.09.20

I NRK Debatten denne uken, var tema fedme og overvekt. Vi hadde håpet på en debatt som ble løftet til å handle om noe mer enn hvordan feite nordmenn skal slankes. Kanskje vi for en gangs skyld kunne få en debatt som flyttet fokus fra kalorier på tallerkenen, til bakenforliggende årsaker til overvekt? Dessverre ble vi skuffet.

Sukker ble igjen utpekt som den store synderen, og vi tipper svært mange av seerne ble bevisst sin egen BMI og midjemål, selv om det så klart ikke var meningen at man skulle sjekke. Overlege Samira Lekhal ved Senter for sykelig overvekt slo i bordet for mer måling og veiing – også av barn – og viste til Albert Einsteins sitat om at definisjonen på galskap er å gjøre mer av det samme og forvente et annet resultat. Er det ikke akkurat dette vi holder på med? Mer fokus på sunt kosthold, mer fokus på tall, mer veiing, mer måling, mer sykeliggjøring av overvekt.

Nå må fedmeforskerne tenke annerledes, skrev Nina Kristiansen fra forskning.no i Aftenposten . For stadig ny forskning viser at livsstilsbehandling for fedme ikke virker. Allikevel fortsetter vi å pøse på med mer av gammel medisin. Det snakkes mye om hvor kostbart det er for samfunnet at vi stadig blir mer overvektige, men er det noen som har regnet på hvor mye penger vi kaster ut vinduet på livsstilsendringstiltak som ikke fungerer?

Individets helse og trivsel kan ikke måles i vekt. Fedme er en kompleks problematikk som ikke kan løses med avgifter, men krever at man ser individets fysiske og psykiske helse i sammenheng. Mange utvikler overvekt som følge av sykdom, skader eller traumer. Anslag tyder på at så mange som 20–30 prosent av de med kroppsmasseindeks (BMI) over 27 tilfredsstiller diagnosekriteriene for overspisingslidelse, den mest vanlige formen for spiseforstyrrelser. Forekomsten øker med økende overvekt. Disse menneskene vet som oftest svært godt hva som er sunt og ikke. De har gjerne i overkant strenge regler for hva som bør og ikke bør spises, og en lang liste over «nei-mat».

Dette blir underbygget i en masterstudie av Mari Raavand, som frembringer brukererfaringer om hvordan personer med overspisingslidelse blir møtt i norsk helsevesen. Deltagerne forteller at helsepersonell ofte forenklet spiseproblematikken til å handle om kunnskapsmangel om livsstil. For deltagerne medførte dette høyt stressnivå knyttet til kropp og mat, i tillegg til en følelse av å være mislykket. Økt overspising ble ofte oppgitt som et resultat av slike møter. Hjelpen virker altså mot sin hensikt hvis den baseres på en forenklet forståelse av overvekt og fedme.

«Kanskje fedme rett og slett er så komplisert at de enkle, gamle metodene om å ta seg sammen, gå mer og spise mindre, ikke virker», skriver Nina Kristiansen. For vi mennesker er komplekse, og uten å se psykisk og fysisk helse i sammenheng, vil ikke fedmeforskningen røre seg av flekken.

^