was successfully added to your cart.

Handlekurv

Category

Artikler

Jeg er heldig som har anoreksi

By | Artikler

Tekst: Thea Eline Amundsen

2. juni er verdensdagen for spiseforstyrrelser, og i år er fokusområdet på nasjonalt plan overspisingslidelse. Det fikk meg til å tenke. Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men jeg føler meg heldig som fikk anoreksi. Når jeg først skulle få en spiseforstyrrelse, trakk jeg det lengste strået. Hvorfor? Fordi jeg har et enormt forsprang i muligheten til å få riktig behandling. Jeg blir tatt på alvor, jeg får tett oppfølging, og behandlingsapparatet mitt har sitt utgangspunkt i den faglige og kliniske kompetansen som er opparbeidet. Det hadde ikke vært tilfelle hvis jeg hadde en overspisingslidelse. Kort, og kanskje kontroversielt, sagt: anoreksi har høyere status både blant pasienter og behandlingsapparat, enn det overspisingslidelsen har. Og det gjenspeiler måten de behandles på.

For til tross for økende tilgang på informasjon, mer åpenhet og høyere kompetanse, råder fortsatt fordommene over behandlingen av overspisingslidelser. Anoreksi assosieres ofte med en form for viljestyrke, som over tid blir sykelig. En med overspisingslidelse ansees verken som syk eller viljesterk, heller lat og med manglende impulskontroll. Dette er selvfølgelig satt på spissen, men i mange tilfeller opererer faktisk nettverket rundt en spiseforstyrret mer eller mindre med disse holdningene. Til og med den som har spiseforstyrrelsen, kan gi seg selv disse fordomsfulle egenskapene. Og det er her hovedproblemet ligger. Skammen over sin egen overspisingslidelse og frykten for å bli møtt med disse fordommene, fører til at altfor mange ikke tør å be om den hjelpen de har behov for.

Da jeg begynte å utvikle anoreksi, husker jeg det ga meg en slags stolthet hver gang vekten gikk nedover, eller jeg klarte å la være å spise. Jeg kjente meg sterk. Bekymringene til de rundt meg økte i takt med vektnedgangen, og etter en runde med utredning fikk jeg bekreftet at jeg var «syk». Det utløste en omsorg fra mitt nettverk, og flere instanser ble koblet på for å snu den skadelige livsstilen min. En med overspisingslidelse får sjelden denne reaksjonen. Å spise for mye mat gir ingen stolthet, og sterk er det siste man føler seg etter en overspisingsepisode. I noen tilfeller vil overspisingsepisodene være så hyppige at vekten går opp. Der jeg ble stolt over min vektnedgang, vil en med overspisingslidelse føle enorm skam over sin vektoppgang. I nettverket rundt vil ikke den samme omsorgen utløses, heller en oppfatning av at personen har blitt lat, usunn eller ikke bryr seg om egen helse. Hvis noen instanser i det hele tatt blir koblet på, er det ofte kostholdsveiledere, ernæringsfysiologer og andre som har som mål å få personen til å spise mindre og gå ned i vekt. De bakenforliggende årsakene til overspisingen vil i mange tilfeller drukne i havet av kostplaner, treningsopplegg, dietter og råd om hvordan leve et sunnere liv. I mange tilfeller vil dette bare gjøre vondt verre. For hva skjer når en med alle disse rådene og veilederne, likevel fortsetter å overspise? Skammen og skuffelsen over å ikke få til det man vet er riktig, forsterkes. Selvfølelsen blir enda dårligere, og behovet for å regulere følelsene blir enda sterkere. I mangel av hjelp til å håndtere disse følelsene, tar man i bruk det verktøyet man vet fungerer på kort sikt: maten. Og på nytt øker skammen over å ikke få det til, og å tape enda en kamp mot overspisingen. Den nedadgående spiseforstyrrede spiralen øker i intensitet, utløst av en behandling som i stor grad rettet seg mot symptomene, istedenfor selve årsaken til atferden.

På samme måte som at en med anoreksi ikke bare kan bli møtt med «du må spise mer», kan heller ikke en med overspisingslidelse bare bli møtt med «du må spise mindre». Matinntaket, om det så er for lite eller for mye, er bare to ulike strategier på samme behov: å regulere og håndtere tanker og følelser som virker uhåndterbare. Det er på tide å behandle overspisingslidelse for det den er: en spiseforstyrrelse. En psykisk lidelse, der det høye matinntaket ikke er noe annet enn et symptom. Behandlingsapparatet er nødt til å begynne å utforske hvorfor overspisingen ble et problem. De er nødt til å være nysgjerrige i pasientens følelser og tanker, og være ydmyke i prosessen. Første steg er å fjerne skammen, ikke forsterke den. Å legge frem en forventning om at vektnedgang er løsningen på problemet, vil ikke ha noen hensikt. Ja, maten må jobbes med, jeg er enig i det. Men det kan ikke være det eneste. Det er det ikke for pasienter med anoreksi, og det skal heller ikke være det for pasienter med en overspisingslidelse.

Når skal vi begynne å se mennesket bak maten, vekten og kroppen? Når skal vi begynne å behandle årsaker, ikke bare symptomer? Det handler om mer enn mat. Og det må behandlingsapparatet begynne å forstå. Helt uavhengig av hvilken spiseforstyrrelse det er snakk om.

^