Det lille ordet med den store betydningen
Tekst: Solveig Bartun Rob
Håp eller håpløshet? To ord med veldige kontraster.
I mitt liv har jeg opplevd mange kontraster. I perioder av mitt liv har jeg opplevd mye håpløshet. Etter flere tapsopplevelser, sykdom og motgang, ble jeg for noen år siden dypt deprimert og fikk mye angst. Jeg var fryktelig dårlig, og hadde lite erfaring med psykisk sykdom. Jeg trodde jeg aldri ville bli frisk igjen. En pleier der jeg var innlagt sa: «Dette er noe mange må slite med livet ut». Dette trykte meg ned og tok fra meg mitt håp om bedring. Andre behandlere, og ikke minst medpasienter, ga meg heldigvis håpet tilbake.
Håp som vendepunkt
Psykolog Alan Topor sier i en av sine bøker: «Vendepunktet ser ut til å bestå av en periode eller et øyeblikk i livet da brukeren får tilbake håpet om et annet liv. I forlengelsen av dette håpet søker brukeren etter nye måter å møte sine problemer på, etter å ta tilbake makten over sitt eget liv, etter å være.»
Håpet er ofte et vendepunkt. Hvis noen forteller at noe er umulig så forsvinner håpet. Om man får se eller erfare at noe er mulig, da stiger håpet.
Det ble lenge sagt at det var umulig å løpe en engelsk mil på under fire minutter. Mange prøvde, men det virket håpløst. Plutselig en dag klarte Roger Bannister å slå rekorden og kom i mål like før klokken viste fire minutter. Det rare var at uken etter klarte enda en løper å løpe en engelsk mil på under fire minutter, og uken etter enda en. Nå visste jo alle at det ikke var umulig. Den «umulige» grensen var altså ikke utpå banen, men inne i hodet på løperne (Fra boken «Løpet er aldri kjørt» av Kristina Reftel).
Håpets energi
Håp ser ut til å kunne omdannes til energi i møte med problemer. Tenk deg at et nært familiemedlem får en alvorlig kreftdiagnose med små muligheter for å overleve. Da er det lett å gi opp håpet. Da kjenner en seg gjerne kraftløs og helt tom for energi. Så plutselig en dag ringer legen og sier at det har kommet en ny medisin, og at hvis vedkommende reiser til utlandet og får denne medisinen, er det store sjanser for å overleve. Hva skjer da? Da stiger håpet og en får plutselig masse energi. Energi til å kjempe videre.
Andres tro på individets evner er også viktig og kan bidra til en bedringsprosess. Håpløshet avler håpløshet og motvirker en positiv utvikling. Det er vanskelig å få støtte i en bedringsprosess dersom andre mener at man befinner seg i en håpløs kritisk tilstand. Det å håpe på en forandring til det bedre er med å drive oss i en retning som gir mening. Håpets energi smitter.
Å ha kjent det på kroppen
I psykisk helsevern og i rusomsorgen i Norge ansettes det stadig flere erfaringskonsulenter. Mennesker som selv har erfart psykisk lidelse, og/eller hatt erfaring med rus, og som etter sin tilfriskning bruker sin erfaring til å hjelpe andre mennesker og ikke minst gi håp. Den vanlige behandler kan hjelpe med mye, men har gjerne ikke selv kjent det på kroppen og ikke erfart selv hva som hjelper. Hvis en som selv har slitt med depresjon og angst, rus eller annet, forteller hva som hjelper, og at de selv har blitt frisk – da blir det troverdig og det gir håp. Livsviktig håp!
Selv jobber jeg som erfaringskonsulent på en avdeling på et DPS der jeg selv har vært innlagt. Noen av mine tidligere behandlere er nå blitt mine kollegaer. Dette bruker vi aktivt i samtaler med pasienter når det passer slik i en samtale. Flere ganger ved lunsjbordet på døgnavdelingen har pasienter sagt til meg: «Du kan ikke ha vært så dårlig som meg. Det ser jeg jo». Da kan kollegaene mine bekrefte: «Jeg har vært behandleren hennes og hun var virkelig veldig dårlig». Videre kan vi dele erfaringer og finne veier til bedring sammen.
Noen behandlere forveksler håp med garantier og er redd for å love pasientene noe de ikke kan garantere. Men det er forskjell på å si: «Jeg vet du blir frisk!» og «Jeg vet du kan bli frisk!»
Et levende håp
Jeg får være med å gi andre håp. Flere pasienter der jeg jobber sier jeg er et håp bare med å være der. Mange takker for håpet jeg deler og jeg får ofte høre at de ser på meg som en av dem. Derfor betror de seg til meg og åpner seg for meg.
«Erfaringer er ikke hva som hender oss, men hva vi gjør med det som hender oss», sier den britiske forfatteren Aldous Huxley. Vi som har erfaring med psykiske lidelser, spiseforstyrrelser, rus eller annet, vi kan bruke denne erfaringen til å gi andre mennesker håp. Min erfaring med tunge depresjoner og uutholdelig angst hadde jeg aldri trodd kunne brukes til noe godt. Nå ser jeg annerledes på det når mennesker som selv sliter takker for erfaringen jeg deler og håpet jeg gir.
Tenk at alle de vonde opplevelsene fra de verste periodene i mitt liv kan brukes til noe godt.
Et ordtak heter: «Vi kan klage over at rosebusken har torner, eller glede oss over at tornebusken har roser.» Det er mange måter å se ting på. Innstillingen er viktig. Til og med vonde opplevelser kan brukes til noe godt. I tunge perioder i livet kan man få verdifull erfaring – verdifull livskunnskap. Gjennom motgang kan man bli sterk, og i mørket kan man finne skjulte skatter. Alt dette er mulig gjennom håp. Håpet om bedring.
Når jeg møter mennesker som har mistet håpet ønsker jeg å låne dem litt håp, gi dem litt håp. Tenk å få være et levende håp! Få være et eksempel på at depresjoner går over, og at livet går ned, men også opp.
Psykisk sykdom er ikke en livslang diagnose. Man er ikke sin diagnose og depresjoner går over. Om jeg går i motbakke vil jeg en dag nå toppen og få se utsikten og glede meg over resten av turen, resten av livet. Å vite dette gir meg håp!
