was successfully added to your cart.

Handlekurv

Artikler

En bedre del av meg selv

Tekst: Ingrid Marvin. Foto: Privat.

På barneskolen var Leon litt større enn de andre i klassen, uten at det plaget han særlig mye. Da han som fjortenåring begynte å trene på studio sammen med venner, var motivasjonen til å komme i bedre form aller mest noe sosialt og uskyldig. Verken han selv eller familien forutså at dette skulle bli starten på utviklingen av en sykdomsperiode med alvorlig anoreksi.

Treningen ga raskt resultater som fikk Leon til å ønske seg mer av vektnedgangen som føltes så bra. Planen ble å bytte ut flere og flere matvarer for å sikre at han fortsatte å gå ned i vekt.

– Jeg måtte trene veldig mye i tillegg til den strenge dietten, helst hele tiden, både løping og styrketrening. Til slutt mistet jeg kontrollen ved å prøve å kontrollere for mye. Jeg fikk anoreksi.

Foreldrene merket at noe var galt. Det opplevdes uvanlig for restaurantfamilien at Leon plutselig ikke kunne spise maten de serverte hjemme. I tillegg merket foreldrene at han trakk seg vekk fra vennene sine. De kontaktet en offentlig psykolog for å få hjelp. Likevel fortsatte den negative sykdomsutviklingen.

– Selvfølgelig mislikte jeg å ikke lenger være like mye sammen med venner, men på den tiden var de positive sidene ved kroppsprosjektet mye større enn de negative sidene. Jeg hadde veldig lyst til å gjøre de kroppslige forandringene som jeg hadde sett for meg, og da var det verdt det å kutte ut de andre gledene i livet. Jeg var på en måte fornøyd med det, selv om jeg aldri i mitt liv har vært mer misfornøyd.

Utfordringer med behandling

Med en forverring i Leons anoreksitilstand valgte foreldrene å oppsøke privat psykologisk behandling. Her opplevde Leon en situasjon som brøt tilliten han hadde til både behandlerne og foreldrene sine.

– Jeg følte ikke helt at behandlerne forstod meg, så jeg ville på et tidspunkt ikke snakke med dem. Løsningen på dette ble at behandleren i stedet brukte timen til å snakke alene med moren og faren min, uten å inkludere meg. Å bli satt utenfor på den måten, føltes som om jeg ble slått bakfra både av behandleren og av familien min. Dolka i ryggen liksom. Det ødela hele tillitsforholdet. Jeg fortsatte ikke med den behandlingen etter dette.

Den påfølgende sommeren med familien ble ekstra vanskelig. Familiereisen til Italia med hotellbufféer og restaurantbesøk ble nesten umulig for Leon å gjennomføre. Han stolte ikke lenger på noen når det kom til mat, og familien forsto på nytt at det ikke var mulig å gå uten behandling.

På BUP fikk Leon en psykolog som han fikk en god kjemi med og følte han kunne stole på. Allikevel ble Leon stadig sykere.

– Det er ikke så mye en behandler kan gjøre hvis den syke ikke er klar for å gjøre endringer selv. Man må nesten nærme seg bunnen før man kan begynne å klatre oppover.

Sluttet på skolen

Jo mer vekten gikk ned, jo dårligere ble Leon psykisk og sinnsmessig. På skolen skjulte han seg i store hettegensere. Fra å snakke høyest i klassen og tulle med de andre, hadde han blitt en stille og tilbaketrukket gutt som aller helst ville reise hjem fra skolen i stedet for å delta i timene.

Leon ble overbevist om at han ikke var bra nok for vennene sine lenger, og begynte å holde seg unna dem. Til slutt ble det så smertefullt for Leon å være på skolen at han i samråd med BUP-psykologen bestemte seg for å trekke seg ut av skolen for en periode.

Julen som ble vendepunktet

Nå hadde Leon vært syk i over et år, og hadde etablert et nettverk av hjelpere rundt seg, med fastlege, psykolog, ernæringsfysiolog og fysiologisk team på Ullevål. Til tross for at alle jobbet sammen for å oppnå en positiv utvikling, ble han stadig dårligere.

Til slutt var Leon så sliten og nedbrutt at han ikke orket hverken å spise eller å trene slik som tidligere. Da julen kom, med juleselskaper og julemat, noe som for de fleste mennesker med spiseforstyrrelser byr på store utfordringer, var Leon i ferd med å nå bunnen.

– Jeg lå på baderomsgulvet og gråt mens de andre var ute og spiste julemiddag. Det var jævlig kjipt. Jeg begynte å kjenne på at jeg skulle ønske at det egentlig ikke var sånn. Allikevel var det altfor viktig å ikke gi opp kroppsprosjektet ennå.

– Jeg var virkelig ille ute på den tiden. Og heldigvis forstod jeg det endelig selv. På en biltur hjem fra et familieselskap sa jeg til moren min at nå trenger jeg noe hjelp. Nå trenger jeg å bli lagt inn. Nå må dere fikse det, jeg klarer ikke det her.

Innleggelsen på Ullelvål

En fysiologisk undersøkelse viste at Leon var alvorlig svekket fysisk, og han ble derfor umiddelbart lagt inn på sykehus. Til både Leon og familiens glede, begynte han nå å spise maten han fikk. Fra nå ble målet om å bli frisk det viktigste for Leon.

Samtidig som Leon var innlagt, gikk han med familien sin til flerfamilieterapi ved RASP (Regional seksjon spiseforstyrrelser). Etter endt innleggelse på åtte uker, ble Leon anbefalt å overføres til en ny innleggelse, noe han til foreldrenes store fortvilelse takket nei til. Leon var blitt over 16 år, og kunne ta denne avgjørelsen selv.

– Jeg hadde ikke troa på at det skulle hjelpe. Jeg hadde allerede fått til å spise litt mer, og det var jo det virkelige livet som jeg trengte å teste. Jeg var livredd, og tenkte at hvis det her ikke går, så er det tilbake igjen.

Samarbeid mellom far og sønn

Leons far, som er kokk, tok etterhvert fri fra jobben for å hjelpe sønnen. Fra yrket sitt hadde han god erfaring med å beregne kaloriinnhold i måltider, noe som ble en stor ressurs i Leons videre tilfriskningsprosess.

– Pappa lovte meg at jeg skulle gå opp mellom 0,3 og 0,7 kilo hver uke, noe som var i tråd med behandlingsplanen min. Ikke mer og ikke mindre – aldri. Selv om jeg hadde det kjipt mens jeg spiste, så spiste jeg alltid det som var på planen. Jeg kunne føle meg dårlig og bli deprimert i etterkant av måltidet, men jeg fulgte planen.

Faren ble med Leon på trening for å holde øye med at sønnen ikke overdrev treningen, samtidig som kostholdet ble tilpasset til treningen som ble gjort. Leon likte oppriktig å trene, og det ble viktig for både far og sønn at Leon skulle få til å fortsette med denne aktiviteten som i utgangspunktet gav mye glede.

– Hvis jeg ikke holdt målene for vektoppgangen, så ble det ikke noe trening uken etter. Det var viktig for meg å vise at jeg likte å trene som en aktivitet i seg selv, og ikke fordi jeg skulle slippe unna maten. Jeg spiste mye mat og treningen gikk greit, jeg hadde det morsommere.

Tilbake til venner og skole

Å skulle finne tilbake til vennene sine i tilfrisknings-perioden, ble en utfordring. Før innleggelsen var Leon blitt kjent som «gutten med et rart problem», og det ble vanskelig å vite hvem han nå skulle være blant vennene. Hva skulle han fortelle dem?

Som løsning valgte 16 år gamle Leon å holde et egenutviklet foredrag for hele klassen. Her fortalte han om sykdommen og la ikke skjul på noe av det han hadde vært gjennom, selv om det føltes ekstremt tøft å skulle fortelle om sårbarhetene sine til både vennene og jentene han tidligere hadde vært småforelsket i.

– Det verste som kan skje på skolen, er egentlig rykter. Så da syns jeg det var bedre å fortelle sannheten. Det var selvfølgelig sårbart å stå der og legge frem hele sin kjipe historie. Allikevel hadde jeg hatt det så kjipt frem til da, at det å eventuelt bli avvist, kun virket som en bagatell.

Klassekameratene ble rørt av hva han fortalte, noen felte ei tåre, og Leon opplevde at samtlige i klassen kom med hyggelige tilbakemeldinger. De var glade for å ha han tilbake.

Tilbake til livet som frisk

Sakte men sikkert vendte Leon tilbake til et normalt ungdomsliv. Han tok lettmotorsykkellappen og hadde det gøy i helgene. Den største merkbare oppturen kom sommerferien før videregående, da Leon ble med kameraten sin på Subway.

– Mange ganger hadde jeg bestilt mat på Subway, men kastet den i søpla fordi jeg ikke fikk til å spise. Men denne gangen var det annerledes, jeg spiste opp alt! Det føltes som en lenke ble dratt av meg, og for hver gang jeg fikk til noe lignende, var det en enorm lettelse og eufori. Det var lykke.

– Etter et par måneder på videregående følte jeg meg frisk. Plutselig merket jeg at jenter hadde en viss interesse for meg, og jeg følte meg bedre med meg selv. Fikk bedre selvtillit og sånne ting. Jeg fant meg en identitet.

Rundt jul på første året på videregående fikk Leon en epikrise som sa at han var frisk.

– Jeg har ikke sett meg tilbake siden det. Jeg har funnet en bedre del av meg selv.

 

^