22.04.2024
Tekst: Nina Hvidsten
På vårt lokale senter i Tromsø møter vi Sondre Huun. Sondre er utdannet fysioterapeut og kjenner menneskekroppen ut og inn. Men eget kroppsbilde var i lang tid en fiende der dårlig selvfølelse skapte grobunn for at han utviklet megareksi. I dag bruker Sondre sine erfaringer for å hjelpe andre.
Sondre forteller at han som barn var opptatt av å prestere fysisk. Han likte å mestre kroppen, og han fant glede i en rekke ulike idretter. På ungdomsskolen skjer det en endring i Sondres syn på egen kropp. Han kommer sent i puberteten, og begynner å føle seg liten sammenlignet med jevnaldrende.
– Jeg var lavere og tynnere enn de andre, og opplevde at jeg var svakere. Jeg fikk noen kommentarer på at jeg var tynn og hadde «babyface». Ikke verre kommentarer enn andre fikk, men jeg taklet det dårlig. Jeg snakket ikke med noen om hvordan disse kommentarene traff meg, jeg så på det som en svakhet og skam å oppleve dette.
Når Sondre blir 16 år, begynner han på treningssenter. Enn så lenge er treningen et positivt aspekt i hverdagen.
– Jeg syntes det var veldig kjekt å trene. Jeg sammen-lignet meg ikke med de andre på trening selv om jeg var blant de svakeste og minste. Jeg så opp til de som var flinke på gymmen.
I løpet av videregående begynner Sondre å kjenne på en voksende, dårlig selvfølelse. Den dårlige selvfølelsen koblet han til sitt eget utseende.
– Jeg tenkte at årsaken til at jeg hadde det kjipt var at jeg ikke så ut som idealene som jeg så på sosiale medier. Så da måtte jeg jo bare trene enda mer. Jeg begynte å trene mye hardere, og jeg slukte alt jeg kom over av innhold knyttet til mat og trening. Jeg tror årene jeg hadde gått med den dårlige selvfølelsen, og at jeg ikke åpnet meg og snakket om ting, skapte grobunn for dette.
– Til slutt brydde jeg meg ikke om dagsform, søvn eller næring. Jeg bare knuste på. Jeg brukte trening som selvskading og trente som om jeg var besatt. Alle treningspartnerne mine falt av lasset. Jeg hentet treningsprogrammer fra sosiale medier. Fra gutter som var fulle av steroider, men nektet for det. «Tren knallhardt og spis brokkoli og kylling, da får du denne kroppen», sa de. Jeg slukte det rått. Men det ble jo aldri godt nok. For det handlet aldri om kroppen. Problemet var i hodet, det vet jeg nå, forteller Sondre.
Etter hvert begynte familie og venner å legge merke til at Sondre ikke hadde det så bra. Men det satt langt inne for Sondre å innrømme at han trengte hjelp.
– Mine foreldre var bekymret. Jeg forandret meg både personlighetsmessig og utseendemessig, og jeg droppet ut av studiet. Det var også noen kamerater som fanget opp at jeg slet og ba meg skaffe hjelp. Men man er jo glad i å late som at alt er bra. Jeg tok lenge på meg en maske og latet som at alt gikk greit. Masken blir som et slags skjold, og det å få sprekker i skjoldet er ikke noe gøy. Etter hvert ble livet såpass tungt at jeg innså at det ikke var som det skulle. Så da oppsøkte jeg endelig hjelp.
– Jeg gikk veien gjennom både studiepsykolog og DPS. Hvilken behandling jeg fikk vet jeg ikke, men jeg vet at det hjalp å åpne seg. Det er så lett for at vi kjører oss fast i vårt eget spor når vi ikke sier ting høyt. Når jeg åpnet meg kunne andre utfordre min virkelighet, forteller Sondre.
I dag har Sondre et godt forhold til trening, og spesielt elsker han styrketrening. Men årsaken til at han trener i dag, er ganske så ulik fra hvordan det var tidligere.
– I dag er fokus funksjon, ikke utseende. Nå vet jeg at det ikke handler om å trene hardest, men om å trene smartest. Noe som innebærer stort fokus på hvile, søvn og totalbelastning. I dag er styrketrening en av de viktigste faktorene til at jeg har en god mental helse.
Sondre har et stort engasjement for at unge gutter må få mer kunnskap om trening.
– Det har aldri vært så populært å trene på treningssenter som nå, og det må vi forholde oss til. I dag er gutter like eksponert for kroppspress som jenter. Vi kan ikke fikse verden, men vi må jobbe med hvordan de unge kan takle den. Her tror jeg kunnskap om trening er viktig. Vi må knuse myter, og spesielt skolene spiller en viktig rolle. Gymtimene var kjekke, men styrketrening må inn på dagsorden. Hva er forskjellen på sunn og usunn styrketrening? Det tror jeg ikke det er mange som vet.
Når Sondre ser tilbake på sin egen historie, er han usikker på om det er noe noen kunne sagt eller gjort som hadde gjort en forskjell, men han er klar på at rollemodeller som gutter kan relatere seg til, er viktig.
– Det er klart at det er mye som kunne blitt sagt og prøvd, men jeg var nok ikke veldig mottakelig. Jeg måtte lære på den harde måten, og jeg har lært mye. Samtidig tror jeg det handler mye om hvem man snakker med. La oss si at «megareksi-Sondre» hadde blitt henvist til meg selv i dag, DET tror jeg han hadde hatt godt av. Vi hadde hatt så mye å «bonde» på, og det skal man ikke undervurdere, i tillegg til kunnskapen om kropp og trening som jeg i dag kunne delt med «megareksi-Sondre». Det må være troverdig, og man må treffe guttene der de er.
