was successfully added to your cart.

Handlekurv

Artikler

Emosjonell overspising

Hva gjør du når det sterkeste lyset i livet ditt er det som står på innsiden av kjøleskapet?

Tekst: Eirik Newth. Opprinnelig publisert på bloggen newth.net

Gjør du et Google-bildesøk på navnet mitt vil du få opp undertegnede i mange ulike størrelser. At vekta mi har variert en del opp gjennom åra er ingen statshemmelighet, jeg har i årevis vært en av de mest overvektige personene du kan risikere å se på TV eller høre i radio (i det siste tilfellet merker du ikke vekta mi da, men likevel!) Jeg har også snakket og blogget om forsøkene mine på å få kontroll med vekta, senest for to år siden.

Skruen har nå tatt en ny omdreining. Forleden var jeg gjest i “Pia og psyken”, en av landets beste podcaster i sin alminnelighet (den er noe så sjeldent som en norsk podcast som ikke består av standøppere eller journalister som pludrer om hva som har skjedd siden sist) og den ledende på det mangslungne temaet psykiske lidelser. Jeg var gjest i anledning spiseforstyrrelsesuka 2019, og snakket om overspising med programleder Pia Pedersen og psykiater Finn Skårderud.

Årsaken til at jeg ble invitert var at jeg tok kontakt med Pia ifjor, opprinnelig fordi jeg ville formidle hvor viktig jeg syns podcasten hennes var. Det er så mange negative kommentarer og drittslenging der ute at jeg har begynt å gjøre det til en vane å rose folk jeg mener fortjener det. Jeg har også vært en gjenganger på podcastens Facebook-side, og skrev ved en anledning at jeg definerte meg som en overspiser. Siden kommentarfeltene ikke akkurat rennes ned av menn som innrømmer slikt, var veien tydeligvis kort til å spørre meg.

Jeg syns du bør unne deg å høre podcasten i sin helhet, men her uansett kortversjonen: Temaet er overspising (jeg foretrekker riktignok emosjonell overspising fordi jeg syns det er mer presist), og mine erfaringer danner bakgrunn for samtalen. Jeg forteller hvordan jeg har kartlagt min egen spising og vekt gjennom mange tiår, og slik oppdaget sammenhengen mellom en krevende livssituasjon og vektøkning. De siste par årene har livet mitt vært preget av stor usikkerhet og sterke følelsesmessige påkjenninger.

Det er en situasjon der jeg har liten kontroll med hva som skjer, noe som igjen fører til en fullstendig utmattende følelse av maktesløshet. Arbeidskapasiteten er sterkt redusert og helsa er blitt skralere. Jeg lever med andre ord den typen liv som ofte fører til at man tyr til rus. Nå har jeg aldri hatt særlig utbytte av alkohol eller andre rusmidler (jeg blir bare uvel og svimmel), og jeg har heller ikke en kropp som frigjør merkbare mengder med smertedempende endorfiner under trening. Det som lindrer fysisk og psykisk smerte for meg, er mat. Sikkert som sola, hver eneste gang.

I podcasten har jeg også noen refleksjoner rundt spørsmålet om skam og overvekt. Selv kjenner jeg ikke på så mye skam, og jeg tror en av årsakene til det er at jeg er mann. Jeg kan knapt komme på et eneste eksempel på hets på grunn av vekten min. For eksempel: Da jeg var den tjukkeste deltakeren som noensinne har stilt opp i “Skal vi danse” fikk jeg utelukkende positive tilbakemeldinger. Folk syns jeg var så tøff som våget å vise meg fram. Samtidig vet jeg hvor mye hat og kroppsskam overvektige kvinner utsettes for (også godt dokumentert i “Pia og psyken”, forresten!)

Poenget med disse refleksjonene er å minne om at dette er et komplekst fagfelt. Spiseforstyrrelser er tett forbundet med alvorlige traumer og dyp skam. Men det er også mulig å ha en spiseforstyrrelse uten å skamme seg nevneverdig over kroppen sin. Det finnes overspisere som hadde en trygg oppvekst. Du kan ha en familie som er glad i deg, en jobb du trives med og et liv som fungerer normalt – og likevel havne i en livssituasjon som gir deg et usunt forhold til mat.

Hva er overspising?

Kort sagt handler det om å bruke matens følelsesregulerende egenskaper til å håndtere vanskelige og vonde følelser. Litt lengre sagt: Vi vet alle at mat er mer enn ernæring. Det er sosialt samvær, kos, tradisjon og kultur. Det følelsesregulerende aspektet har flere årsaker, men en av de viktigste er fysiologisk. Det er en god del forskning som tyder på at visse typer mat, ikke minst den som er rik på fett og sukker, stimulerer belønningssentrene i hjernen på måter som minner om kjente rusmidler.

Spiser du fet og søt og mat, vil du med andre ord oppleve en følelse av velvære eller glede. Det er neppe tilfeldig at festmat tradisjonelt er en orgie av fett, karbohydrater og sukker. Ei heller at de mest populære middagsrettene i Norge er rike på de samme stoffene (pizza og taco, jeg ser på dere). Eller at matindustrien gjør sitt beste for å berike maten vår med fett og sukker. Men liksom de fleste av oss har vært beruset uten å bli alkoholikere, har de aller fleste også hatt “matrus” uten at vekta fyker i været.

Når jeg bruker sammenligningen med alkoholikere er det også for å anskueliggjøre poenget med at vi alle har erfaringer, ikke fordi jeg nødvendigvis tror at min matrus er som heroinistens sug etter den neste dosen. Er det en ting jeg har lært av å lese om kosthold, helse og psyke, er det at dette er et område der det fremdeles er svært mye ugjort. Kontroversene og usikkerhetene er mange, noe som delvis forklarer hvorfor overspising ikke har fått oppmerksomheten det fortjener fra helsevesenet.

Uansett hvilken side man står på i matrus-debatten, er det enighet om at vi overspisere bruker følelsen vi får av mat til å lindre emosjonell eller fysisk smerte. Det lett å tenke på det som trøstespising, ikke minst takket være de klassiske filmscenene der kvinner med kjærlighetssorg propper seg med iskrem. Men matrus handler om mer enn trøst. Mat kan dempe uro og angst, redusere sinne eller stressfølelse og kvikke deg opp når du er mentalt sliten. (Min private teori er at bensinstasjonpølsa er et trafikksikkerhetstiltak fordi den bidrar til mindre sinte og stressede sjåfører!)

Det er mulig å være en emosjonell overspiser uten å gå opp i vekt. Mange overspisere klarer å regulere vektoppgangen ved å slanke seg eller trene, eller de får hjelp av en naturlig høy forbrenning. Jeg er dessverre ikke en av disse. Når jeg overspiser, legger jeg på meg. Det skjer ikke nødvendigvis så fort, noe som i seg selv er en grunn til at jeg går opp. En økning på en kilo i måneden er lett å venne seg til hvis man har mye annet å slite med, men det blir altså til 24 kilo på to år. Som er der jeg er når jeg skriver dette. 24 kilo overvektig.

Hvor vanlig er overspising?

Det finnes ikke sikre tall for antall overspisere i Norge, og det meste av forskningen som er gjort er amerikansk. Den tyder til gjengjeld på at tallene kan være høye. Ifølge en studie fra 2015 er mellom 10% og 15% av unge amerikanere rammet av ulike typer overspising, for eksempel. Jeg har også hørt tall i størrelsesorden titusener i diskusjonen om overspising i Norge, og med tanke på at det er én million overvektige nordmenn virker det rimelig (1 % av en million er 10 000).

Et annet interessant trekk ved overspising er at kjønnsfordelingen er annerledes. Mens 90 % av anorektikere er jenter/kvinner, er 30-40 % av overspisere menn. I den grad det snakkes om emosjonell overspising, er det kvinner som har ledet an. Det var altså vanskelig å finne en mann som ville snakke om overspisingen sin til podcastsendingen, noe som stemmer med at menn i sin alminnelighet er mindre villige til å snakke om følelser.

Som alltid finnes det mørketall. Jeg mistenker at mange overspisere drukner i mengden som kategoriseres som overvektige av andre årsaker. Hvis overspisingen ikke fører til ekstrem overvekt, er det også mulig å leve et temmelig normalt liv uten å oppsøke behandling. Det er godt mulig at det er en glidende overgang fra å spise kosemat som pizza og pølse til hverdags fordi det er avstressende, og til emosjonell overspising. Det er uansett ikke lett å få overblikket når mat som gir matrus selges overalt, ofte er billig og attpåtil er den det reklameres mest for.

Hvordan finner du ut om du er en overspiser?

I dag er det vanskelig å få stilt en diagnose i Norge fordi overspising ikke er anerkjent som spiseforstyrrelse. I USA ble Binge Eating Disorder av ulik alvorlighetsgrad satt på den amerikanske psykiatriske foreningens liste (kalt DSM-5) i 2013, og siden den gang har også verdens helseorganisasjon (WHO) anerkjent lidelsen. I Norge tar det lengre tid, delvis fordi det å innføre en diagnose også utløser rett til behandling. Og på behandligsområdet er helsevesenet sørgelig dårlig forberedt.

Det handler når sant skal sies om mer enn manglende kunnskap. Min erfaring er at fordommer mot overvektige også er en del av bildet. Som tjukk har jeg aldri fått noe annet budskap fra leger enn at jeg bør spise mindre og mosjonere mer. Noe jeg også gjør, inntil jeg begynner å gå opp i vekt igjen. Jeg har aldri opplevd at helsepersonell er nysgjerrige på hvorfor mine slankekurer alltid ender i fiasko. Jeg har aldri opplevd at en lege som er opptatt av vekta mi (det er jo de fleste, som rimelig kan være), stiller det enkle spørsmålet: “Hvordan har du det?”

Det er heller ikke sikkert at du finner en psykolog eller psykiater med kompetanse nok på området. Jeg måtte f.eks. nylig avslutte behandlingen hos en psykolog som ikke visste nok om overspising til å kunne hjelpe meg, og jeg vet at jeg ikke er alene. Heldigvis finnes det et tilbud i form av ROS som kan gi råd og hjelp og som også holder kurs for overspisere. I det hele tatt vil du måtte stole mye på selvhjelpsbevegelsen på det stadiet vi er i Norge idag.

Mer om overspising

 

 

^