Artikler

Helg med god samvittighet

Jeg trener på treningsstudio med mange flinke instruktører som virker genuint opptatt av de de driver med. Jeg vil påstå at det senteret jeg trener på har en nokså helsefremmende profil. Men, ikke rent sjelden hører jeg fraser som «gi på nå, så kan dere gå hjem med god samvittighet», eller «fredagsøkten er snart over, så kan vi ta helg med god samvittighet».

Men må man alltid yte for å nyte?

Det er litt allment akseptert at man må prestere, eller gjøre noe bra før man kan slappe av og ha det godt. Vi ser det på blogger, i aviser og i media for øvrig. Stadig serveres vi overskrifter av typen; «pizza med god samvittighet» eller «spis godteri med god samvittighet». Jeg mener at vi, uavhengig av hva maten skulle inneholde, skal spise med god samvittighet. Å spise med dårlig samvittighet er generelt sett en dårlig ide, og hvem skal få bestemme om du kan spise med god samvittighet eller ikke?

Altfor mange av oss føler på dårlig samvittighet ovenfor ting vi har gjort eller ikke har gjort; når vi ikke fikk trent slik vi hadde tenkt, når vi tok en ekstra sjokoladebit, eller når vi ikke fikk lest så mye av skolepensum som vi hadde ønsket før vi tok helg. Må det være slik?

Det viktigste i livet, tenker jeg, er at vi fyller det med meningsfulle ting – at vi tilbringer tid med mennesker som gjør oss godt, og at vi driver med aktiviteter som gir oss positivt påfyll. Om du kun spiser av samvittighet ovenfor antatte forventninger fra samfunnet eller et ideal du prøver å leve opp til – uten at det gir deg glede og nytelse, så forstår jeg ikke poenget lengre. Om du tvinger deg selv gjennom fredagstreningen bare fordi du da kan spise pizza med god samvittighet senere på kvelden, så spør jeg: er det slik du ønsker å fylle din tid?

Massemedia er mettet med inntrykk av hvordan vi bør leve, se ut, spise, trene osv. Vi blir hele tiden minnet om hva som er mest riktig å gjøre, og ikke. Vi sitter med detaljkunnskap vi ikke trenger, og vi lærer oss til å ikke lytte til kroppen vår – men heller til antatte forventninger fra omgivelsene våre.  Jeg spør meg selv ofte; gjør jeg dette fordi jeg faktisk vil, eller fordi jeg føler at jeg burde? Velger jeg å spise denne maten fra denne buffeten fordi det var dette jeg hadde mest lyst på, eller valgte jeg det jeg tenkte var riktig å spise?

For mange av oss er trening motivert av både ytre- og indre faktorer. Vi trener fordi vi vet at det er bra for oss, det gjør at vi føler oss bra, det er sosialt og fordi vi kanskje ønsker å ha litt kontroll på kroppen vår – ta oss greit ut osv. Mange trener nettopp for å få god samvittighet, og dette er vel og bra. Men, det burde da ikke være slik at man skal ha dårlig samvittighet for å ikke ha trent, eller for å ikke ha «gitt nok» på trening. Det er ingen tjent med. Negative følelser ovenfor seg selv er sjelden en motivator for adferdsendring.

Så derfor, i lys av kampanjen ROS i disse dager kjører i forhold til negativt kroppssnakk – så oppfordrer jeg alle flotte, spreke og flinke instruktører der ute til å tenke seg om en gang ekstra når man er i gang med å definere hva som skal til for å få god samvittighet og ikke. Det er dessuten en del mennesker som har et mer destruktivt forhold til trening, og kanskje heller må lære seg å slappe av med god samvittighet og ikke alltid «yte for å nyte». Og til slutt: vi ønsker vel at folk skal trene, nettopp fordi det er gøy og fordi det gir dem noe heller enn av samvittighet. Snakk gjerne om gleden av å trene, men #skifttema fra samvittighet, sommerkropp og grevinneheng.

^