Tekst: Cathrine Nitter.
Venninne 1: Ugh, jeg føler meg tjukk i dag.
Venninne 2: Seriøst? Du er ikke tjukk i det hele tatt.
Venninne 1: Jo, det er jeg. Bare se på magen min. Ser ut som jeg er fem måneder på vei.
Venninne 2: Halloo. Du har jo den fine magen. Se på min mage, da.
Når du leser dialogen ovenfor, hva tenker du da? Du tenker neppe at denne samtalen er spesielt intelligent. Kanskje du tenker at venninne 1 og 2 burde finne andre ting å snakke om? Eller kanskje du kjenner deg igjen?
Sjansen for at du kjenner deg igjen er stor, for denne måten å kommunisere på er blitt så vanlig at vi ikke lenger legger merke til det, i alle fall ikke når vi selv gjør det.
Min umiddelbare reaksjon når jeg leser denne dialogen, er at jeg fnyser litt av det og synest det er tåpelig. Samtidig kjenner jeg på en lett skamfølelse. Først og fremst fordi jeg kjenner meg igjen. Fordi jeg er en del av denne kulturen, og fordi jeg, spesielt da jeg var yngre, var med på å gi næring til denne kommunikasjonsformen som i litteraturen har fått navnet fat talk, eller negativt kroppssnakk på norsk.
Jeg ønsker ikke å være moralist og si at jeg ikke driver med denne formen for selvdestruktiv kommunikasjon lenger. For det gjør jeg. Forskjellen er at jeg gjør mindre av det i dag, og at jeg tar meg selv i det når jeg gjør det. Jeg er også blitt mye mer bevisst på hvem jeg gjør det med.
Negativt kroppssnakk er noe vi gjør for å føle oss bedre. Ved å snakke negativt om eget utseende, legger vi til rette for at motparten skal avkrefte det vi frykter, av typen «nei, du ser fin ut» eller «nei, rumpa di er kjempefin i den buksa». Ironisk nok vet vi at jo verre en føler om seg selv og egen kropp, jo oftere lemper en av seg destruktive kommentarer knyttet til nettopp egen kropp.
Når vi snakker hyppig om kropp sammen med andre, bygger vi oppunder verdien vi legger i kroppens utseende. Barn som vokser opp i miljø hvor kropp, mat og vekt tar stor plass, er mer sårbare for å adoptere medias kroppsideal og legge stor verdi i egen kropp.
Så, mens vi irriterer oss over tynnhetsidealene og kroppspresset i sosiale media og media ellers, kan vi rette blikket innover og jobbe med måten vi selv gir næring til denne bransjen. I første omgang må vi bli mer bevisst. Verdier som barn og unge vokser opp med, legger grunnlaget for hvordan de forstår og tolker verden der ute.
Neste gang du vurderer det som ein god idé å lempe av deg kommentarar om hvor tjukk du ser ut, tenk over følgende:
- Gjør jeg dette fordi jeg ønsker å kommunisere til omverden hvor enormt viktig kropp er for ens egenverd?
- Gjør jeg dette fordi jeg ønsker positiv tilbakemelding frå mine omgivelser?
Uavhengig av hva svarene dine måtte være på disse spørsmålene, så er min oppfordring: Hold det for deg sjølv. Snakk om andre ting enn kropp – #skifttema.
