was successfully added to your cart.

Handlekurv

Artikler

Lengselen etter aksept

Tekst: Anonym

Julen har vært et lite helvete. Alt handler om mat og drikke. Familien som jeg er så glad i, forstår ikke hvor smertefullt det kan være når mat, kropp og den evige drømmen om en slankere utgave av seg selv er samtaleemnet døgnet rundt.

De fleste morgener våkner jeg med vonde tanker i hodet. Tanker og stemmer som hele tiden skal fikse meg. De ikke bare forteller meg, men sørger for at jeg får en opplevelse av ikke å være god nok, ikke passe inn. Det er som en mørk tung sky inne i meg fylt med gjørme som holder meg nede. Denne gjørmen gir meg en følelse av oppgitthet, nedstemthet. Hadde den hatt en stemme, ville den nærmest hvisket:«hva er vitsen med å leve?».

Denne triste indre stemningen har jeg levd med store deler av livet. Jeg har vært mer eller mindre klar over den i ulike faser av livet mitt, men for det meste ikke orket å ta tak i den delen av meg selv. Noen ganger kan jeg bli kvalm og uvel bare ved å tenke i retning av dette mørke. Andre ganger har jeg fått hjelp til å utforske smerten, men ikke tilstrekkelig hjelp. Alvorlig kronisk sykdom fulgte meg gjennom hele oppveksten, likevel tror jeg aldri noen spurte meg om hvordan jeg virkelig hadde det på innsiden.

Svikene jeg som menneske har opplevd gjennom gang på gang ikke å bli sett, ikke tatt på alvor, skapte en lengsel i meg. En dyp, intens lengsel som til tider hadde full kontroll over livet mitt. Lengselen etter aksept, anerkjennelse og forståelse fant til tider mange destruktive utløp. Ett av dem endte i en spiseforstyrrelse. Maten ble gjennom mange år min trofaste følgesvenn som gav meg en kortvarig følelse av ro, glede, godhet og varme. Først da jeg hadde  utallige oppkastepisoder daglig kom dagen hvor noe inne i meg bare sa:nå er det nok. Å torturere seg selv flere ganger hver dag går ikke lenger–du fortjener så mye mer. Jeg ble enig med meg selv om at den tiden var over. Jeg ville jobbe med å akseptere meg selv som jeg var –inkludert en kropp med alt for mange kilo.

Det gikk en stund. Jeg fikk mer og mer kontakt med kroppen og overvekten. Så kom vemmelsen og skammen. Jeg følte andres fordømmende blikk mot kroppen min, som trolig også var min egen selvfordømmelse. Jeg kjente liksom lårene gnikke mot hverandre i vemmelse. Armer som plutselig kom i veien og selvsagt en mage som gjorde at ingenting passet lenger. Den indre kritikeren min snakket stadig høyere. Den ble mer og mer hatsk i sine uttalelser, og jeg ble mer og mer lei meg. Kjente en sorg bygge seg opp på innsiden. Jeg hadde alltid følt meg utenfor, men nå var det verre enn noensinne. Som om jeg plutselig så hva som virkelig foregikk. Kroppen som bare vokste og ikke ville lytte til meg. Alt rundt meg ble mer og mer kaotisk. Jeg følte på krav fra alle kanter uten å kunne innfri på noen av dem. Jeg ble rett og slett utslitt. Det var aldri plass til meg. Alltid noe annet enn meg som krevde all min energi. Når tiden var inne for egenomsorg, var alle krefter oppbrukt.

Tilbake stod maten. Det eneste som ikke krevde noe fra meg, som fylte lengselen min – det dype hullet som selvsagt handlet om alt annet enn mat, men som jeg ikke visste hvordan jeg skulle klare å fylle på andre måter. En forferdelig vond sirkel som sakte, men sikkert tappet meg for krefter og livsglede. Maten ble mitt fristed – min frihet. Når jeg overspiste – eller tillot meg å spise alt på «forbudt»-listen – var det som å omfavne meg selv med (falsk) kjærlighet. Jeg kunne endelig hvile. Akseptere alt som var der og da. Og alt som var der og da var selvsagt bare maten og nytelsen den gav meg en stakket stund.

Når jeg nå ser tilbake på alle årene jeg har slitt med eget forhold til kroppen min, hvor vekten har vært som en berg-og dalbane, lurer jeg på hvorfor ingen i behandlingsapparatet har stilt seg undrende til mine mange sykemeldinger og utallige vondter i kroppen. Hvorfor de ikke har vært mer nysgjerrige på atferden min, mitt grenseløse liv i den ene enden – hvor alt handler om å tilfredsstille andre og stille seg selv bakerst i køen – og et sterkt kontrollbehov i den andre enden.På en måte har julen fungert som rene eksponeringsterapien for meg. Vi lever i et ganske så spiseforstyrret samfunn hvor det er mer unntaket enn regelen å styre samtaleemnet over på noe annet enn mat. Kanskje er det slik det må være –at vi som har det vanskelig med mat og kropp, alltid må psyke oss opp før julen i et håp om å på sikt å vokse på utfordringen. Eller finnes det en mulighet for endring til det bedre? Jeg deler disse innerste tankene med dere i håp om å skape en større forståelse for hva som ofte kan befinne seg bak overvekt og fedme. Mange av oss med for store kropper som ikke passer inn i et akseptert samfunnsbilde, bærer ikke på overflødige kilo fordi vi ønsker det. Det er ikke bare å skjerpe seg, trimme mer og spise mindre! Det er dessverre så veldig mye mer enn det.

 

^

Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.