Artikler

Apper til besvær

Tekst: Maria Vogt Andresen, ROS

Hva skal vi egentlig mene om slankeapper? Hva gjør det med oss å se summen av alt vi har spist og trent bli regnet ut rett foran nesa på oss?

Bruken av slanke- og treningsapper har bredd om seg som en farsott de siste årene. Dette merker vi i ROS konsekvensene av, blant annet inne på samtalerommene våre. Et eksempel er «Elise» på 15 år, som kommer til samtale sammen med moren sin. Hun forteller at hun er ivrig bruker av en av de mest populære appene på markedet, en app som hun i utgangspunktet lastet ned av ren nysgjerrighet. I begynnelsen var hun heller ikke så opptatt av den, men etter å ha bestemt seg for å innføre nye vaner begynte hun å loggføre alt hun spiste og drakk i løpet av dagen.

De første ukene var det gøy – det var motiverende å logge kalorier og antall skritt gått per dag. Appen ga henne en umiddelbar tilbakemelding på at hun var «på rett vei». Tallet på vekta sank og mestringsfølelsen meldte seg. Så skjedde det gradvis noe som gjorde at bruken av appen ikke lenger føltes bare bra. Der «Elise» tidligere hadde hatt et relativt avslappet forhold til prosjekt «sunnere vaner», opplevde hun nå at det var i ferd med å ta overhånd. På de verste dagene kunne hun ikke engang ta seg en bit tyggegummi uten å følge at hun måtte loggføre det. Og tallenes tale var klar. Skulle hun tygge tyggis, måtte hun kutte ut saft til middagen. Skulle hun gå i «kaloriunderskudd», var det ikke snakk om å spise lefse til tacoen. Mat «Elise» tidligere hadde spist med glede, til og med kost seg med, ble av appen klassifisert som usunn og fetende. Middagsmåltidet, som alltid hadde vært en hyggelig stund for hele familien, handlet nå for «Elise» om å komme unna med å spise så lite som mulig, sånn at hun ikke oversteg den daglige kalorigrensa appen hadde regnet ut for henne. Alle de fine opplevelsene hun hadde i løpet av uka ellers havnet i bakgrunnen, og hun brukte mye tid på å pønske ut måter å lure appen på, sånn at hun kunne komme unna med å spise mye mindre enn hva en jente i puberteten faktisk trenger. Både «Elise» og moren hennes var fortvilet: Appen var i ferd med å ta over livet hennes.

Ikke alene

Dessverre er ikke «Elise» alene om disse opplevelsene. I en studie fra 2017 undersøkte forskere ved University of California bruken av «slankeapper» blant unge kvinner som hadde eller hadde hatt spiseforstyrrelser. Mange av deltakerne i studien beskriver erfaringer som ligner «Elises». Flere skjønner raskt at det ikke kan være sunt å bruke appen slik de gjør, men det er allerede for sent. De har utviklet et avhengighetsforhold til appen hvor de ikke kan spise noe som helst uten å loggføre det. Har de av en eller annen grunn ikke mobilen tilgjengelig lar de heller være å spise. De klarer ikke lenger stole på at kroppen forteller dem hva de trenger, og det er absolutt ikke snakk om å spise noe som kan få tallene på skjermen til å gå fra grønt til rødt.

Heldigvis forstår de fleste etter hvert at det er umulig for dem å få et naturlig forhold til mat så lenge de fortsetter å bruke appen. Flere av dem som var selverklært friske beskriver det å endelig slette appen som et viktig første steg på veien mot tilfriskning. For andre handler det om å endre måten de bruker appen på. Der de tidligere brukte den for å for å sjekke at de ikke oversteg en bestemt «kalorigrense», bruker de den nå for å følge med på at de spiser nok og får i seg det de trenger av næringsstoffer. Dette viser hvordan bruken av apper og andre teknologiske nyvinninger ikke er enten bra eller skadelig. Sånn sett har den digitale verden noe viktig til felles med den fysiske: Den er preget av gråtoner hvor det sjelden finnes helt klare svar, og hvor det ofte er opp til den enkelte å avgjøre hva som er sunt og bra for akkurat seg.

Ekstra støtte?

Heldigvis finnes det også apper som kan være til hjelp på veien mot tilfriskning. Et eksempel er «Rise Up» (USA) som hjelper brukerne med å kartlegge måltider, samt følelser og atferd som er med på å opprettholde spiseforstyrrelsen. Denne typen «selvovervåking» hjelper brukeren til å bli klar over egne mønstre og hvordan disse kan brytes. I tillegg forsyner appen dem med nye mestringsmekanismer de kan teste ut når de har det vanskelig. Sånn sett har appen en del til felles med terapi, og man anbefales også å bruke den som et tillegg til støtte fra en terapeut eller rådgiver. En app kan aldri erstatte terapi, men kanskje kan den være et ekstra hjelpemiddel?

Gi slipp på kontrollbehovet

Det er vanskelig å få noe klart svar på spørsmålet som ble stilt i innledningen. Det vi kan si, er at det generelt sett er en dårlig idé å laste ned slankeapper dersom man synes at tanker om mat, kropp og trening allerede tar for stor plass i hverdagen. Har man en spiseforstyrrelse, eller bare et vanskelig forhold til mat og trening, trenger man hjelp med å fri seg fra trangen til å ha fullstendig kontroll på hva man spiser og hvor mye man trener. Å gi slipp på dette behovet er utfordrende nok i seg selv, og vil bli mye vanskeligere dersom man vet at fullstendig oversikt bare er noen tastetrykk unna.

Kilder:

«How Apps Can Be Used for Eating Disorder Recovery» (Mulheim, 2018)
«It’s Definetely Been a Journey»: A Qualitative Study on How Women with Eating Disorders Use Weight Loss Apps» (Eikey, 2017)
«Roser Trondheimsutviklet bulimi-app» (Minsaas, 2014).
«Health and fitness app usage «Grew 330% in just three years» (Netimperative, 2017).

 

 

^