Min tredje sommer som frisk

Artikkel

Tekst: Elin Heitmann. Foto: Privat

Dette er min tredje sommer som «frisk» fra spiseforstyrrelsens klør som holdt et fast grep om meg i hele ti år.

Mye er fortsatt litt rart for meg, men det er både rart og godt på samme tid. Nå har jeg masse «ledig kapasitet» til å tenke på andre ting enn mat, trening og kropp. Plutselig er sommeren fylt med tid til å tenke, føle, smake og ikke minst nyte! Jeg tenker mye på mat nå også, men på en helt annen måte. Jeg tenker på at jeg har lyst på en is, eller at det hørtes godt ut med en øl på stranden – det er jo ferie…

Jeg kan fryde meg over at det neste måltidet ikke vil styres av angst og frykt, og det slår meg igjen at dette er rart og uvant. Jeg trodde det aldri det ville være mulig for meg å bli en såkalt livsnyter, som en stor svamp som suger til seg alt av gode opplevelser og smaker.

Måltider er jo også mye mer enn mat. Vi mennesker er sosiale av natur og liker å ha et fellesskap sammen med andre. Fellesskapet vi opplever rundt et matbord, kan mange ganger være viktigere enn det som serveres. Dette fikk jeg ikke med meg som syk!

Før var sommerferien en konstant berg- og dalbane med en konstant jakt etter kontroll. Noen få ganger kjente jeg på mestring, men for det aller meste var det bare et slit. Jeg husker all treningen jeg måtte få plass til i ferien. Det var viktig å trene i ferien for ikke å gå i den mye omtalte «fella» som det står skrevet om i utallige ukeblader og nettaviser: «pass deg for sommerkiloene!», «slik holder du vekta i ferien» eller «slik unngår feriekiloene». Til alt overmål preger dette også mange samtaler mellom venner og kollegaer, men heldigvis ikke innenfor vår familie!

Sommeren var derfor preget av frykt, tvang, kontroll og ikke minst mangel på kontroll. Noen få dager fikk jeg gjennomført alle planene mine. Kravet til en god dag innebar trening og «riktig» mat som igjen ga mestringsfølelse. Det var en god følelse, men mestringsfølelsen kom med en vond bismak. Den var preget av frykt. For hva skjer i morgen? Neste dag? Neste uke? Jeg viste jo at det kom til å glippe igjen, men jeg skulle prøve så hardt jeg kunne – måtte bare skjerpe meg og være mer dedikert!

Jeg kjenner i dag på en stor takknemlighet for at jeg ikke lenger er fanget i spiseforstyrrelsen. Det er vanskelig å vite hvem jeg skal være takknemlig over for. Mamma og pappa? Gud? Universet? Skjebnen? Psykologen min? Jeg vet ikke hvor jeg skal rette takknemligheten min, men jeg kjenner på et stort behovet for å takke. Rope ut om mitt lille mirakel: «Tusen tusen takk for at jeg ble frisk! Tusen milioner takk!».

I takknemlighet leter jeg etter de gode opplevelsene som hjalp meg. Da jeg slet på min første arbeidsplass og var tidvis sykemeldt og bekymret for økonomien så sa pappa at dette ordnet seg: vi selger bare båten! Hvis ikke jeg hadde det bra så kunne han uansett ikke nyte båtlivet. Dette var en lettelse for meg. Jeg var jo så redd for å ikke klare å forsørge meg selv, men da slappet jeg faktisk litt av og kjente på at jeg hadde et sikkerhetsnett med familien.

Ofte kan det være vanskelig å være glad i en med spiseforsyrrelser. Vi har til tider nok med oss selv og sliter med å bygge relasjoner. Derfor kjenner på stor takknemlighet over for vennene mine som er glad i meg. De har vært med på å bygge opp under mine friske sider. De så meg før jeg så meg selv.

Jeg kjenner på takknemlighet for å ha en familie som har vært og er der for meg. Jeg har også funnet ut at lillebroren min er en alle tiders fyr. Jeg la ikke merke til lillebroren min før spiseforstyrrelsen min tok mindre plass. En gledelig overraskelse!

Behandlerne jeg har hatt opp igjennom har også bidratt i riktig retning. På litt forskjellig vis har alle vært med på å samle sammen og legge bitene i «bli-frisk-puslespillet» mitt. Puslespillet som lenge manglet mange biter og noen var ødelagte av traumer.

Noen ganger kan jeg også se på meg selv som en knust vase som har blitt limt satt sammen og lappet på. Den blir aldri helt den samme, men den fungerer ypperlig!

Jeg må jo også takke meg selv. Må jeg ikke? Takke for at jeg har holdt ut, selvom det mange ganger var slik at jeg holdt ut kun ved å være slem med meg selv. Uansett så var det noe i meg som ville fortsette. Noe i ubevisstheten min. Tusen takk Elin, takk for at du holdt ut. Takk til kroppen min som fortsatt fungerer godt tross skadene den har fått på veien. Alt i alt så er slitasjegikt en liten pris å betale når det kommer til å bli frisk.

Takker også arbeidsplassen og kollegaene ROS hvor jeg jobber med hjertesaken min hver dag.

Helt til slutt må jeg bare takke Noddi – den lille familiehunden som alltid forstår meg, er tilstede, lytter og gir meg stor livsglede!

Flere artikler

Dårlig selvfølelse skapte grobunn for at Sondre utviklet megareksi. Nå bruker han sine erfaringer for å hjelpe andre.
Vi kan bruke masse energi på å hjelpe barn, men det hjelper jo ikke hvis de ikke opplever samme språket og kommunikasjonen hjemme.
Forsking på spiseforstyrringar og psykisk helse må begynne å interessere seg meir for motkrafta i mennesket, meiner Kjersti. Korleis blir vi sterke i oss sjølve,
En sykehusinnleggelse på grunn av en virusinfeksjon ble vendepunktet for Leif-Erik Sørensen da han var syk med spiseforstyrrelse.

NESTE AKTIVITETER

2. mai 2024
Bergen
Åpen pårørendegruppe
6. mai 2024
Oslo
Åpen pårørendegruppe
6. mai 2024
Bergen
Temakveld: Hva er overspising?
6. mai 2024
Digitalt
Digital pårørendegruppe

ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.

Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.