22.01.2024
Tekst: Kari Anne Trefall
I podcastepisoden «Gjennom livet – med spiseforstyrrelsen på slep» møter vi Kristin. Kristin har slitt med spiseforstyrrelser fra hun var 13 år, og det skulle ta 30 år før hun ble frisk. Mange av livets utfordringer har hun måttet møte med spiseforstyrrelsen på slep, også i voksen alder.
– Jeg tror mange tenker at som voksen så skal man ha kontroll på livet sitt og at det dermed er mye skam forbundet med å ha denne sykdommen som voksen […]. Og så tenker jeg at skammen øker når det ikke snakkes om, forteller Kristin.
Kristin deler sin historie fordi hun ønsker å gi håp. Det kan være mange som lever med spiseforstyrrelser over lang tid, og begynner å tro at de aldri kan bli friske. Kristin påpeker at det er viktig å holde på håpet.
– Det at man har vært syk lenge, betyr ikke at sykdommen har blitt «kronisk» og at det ikke er mulig å bli bedre. For det er det.
Når Kristin ser tilbake på livet, ser hun at hun var en såkalt «flink pike». Hun var svært streng med seg selv og skulle prestere perfekt på alle områder. Kristin reflekterer over at hun hadde lav selvverdi og bar på mye usikkerhet. Denne usikkerheten ble betrygget de gangene hun presterte bra.
Kristin forteller at problemene knyttet til mat og kropp ga henne en måte å føle kontroll i livet på. Spiseforstyrrelsen var også en strategi for å håndtere utfordringer.
– Det som begynte som en slankekur, gikk over til en mestringsstrategi. Rett og slett en strategi for å takle livet.
Senere ble det imidlertid sykdommen som hadde kontrollen over henne. Hun opplevde å ha få eller ingen andre mestringsstrategier og derfor tok det henne lang tid å innse hvor mye sykdommen styrte livet hennes.
– Du kan jo si at spiseforstyrrelsen på en måte blir en venn som hjelper deg å takle ting som er vanskelig, men samtidig så er den også en fiende. For det er jo en veldig lite produktiv måte å takle utfordringer på. Når jeg da spiste lite, og gjerne da i kombinasjon med at jeg trente mye, så har man jo ikke noe energi. Man tapper kroppen helt for krefter. Og det er jo egentlig det motsatte av hva man trenger i utfordrende perioder i livet. Da trenger jo man all energien og alle kreftene man kan ha. Så sånn sett så er det jo ikke noen god venn.
Da Kristin ønsket å bli gravid, merket hun at spiseforstyrrelsen kom i bakgrunnen. For henne ble det viktigste i livet å ta vare på barna sine. Spiseforstyrrelsen kom likevel snikende tilbake etter hvert som barna ble eldre, og Kristin kjente på at det ble vanskeligere å være sosial og til stede med familien.
– Det å følge opp jentene og være en tilstedeværende mamma, det har nok vært mer krevende for meg enn for andre. Men de jentene er det viktigste i livet mitt, så jeg strekker meg veldig, veldig langt for å være en god mamma for dem.
På noen områder kunne erfaringen brukes som en ressurs. Kristin har vært veldig bevisst på hvordan hun snakket om kropp og mat rundt barna sine. Hjemme hos Kristin var det ikke noe som het «ja»- eller «nei»-mat. Hun var bevisst på hvordan sosiale medier påvirket samfunnet og ungdommen, og hvordan foreldre påvirket barnet sitt med hvordan de snakket om egen kropp. Kristin mente at hun kunne passe på at barna vokste opp med en god selvfølelse og et godt forhold til mat og kropp.
Da Kristin var rundt 38 år gammel, byttet hun jobb. I den overgangen kom det høye krav, som førte til at gamle strategier kom tilbake. Hun ble sykemeldt, som var en stor sorg. Jobb var en stor del av hennes identitet og selvverdi. Skammen som kom med å ikke være i jobb var sterk. Kristin opplevde at hun var helt på bånn.
– Når du er syk samtidig som du skal leve livet ditt (..)så du lever på en måte et dobbeltliv. For du lever det vanlige livet, men så har du alltid spiseforstyrrelsen med deg. Det taklet jeg en periode, men etter hvert som man blir eldre, så tror jeg kroppen bare blir mer og mer sliten. Utmattet egentlig.
På denne tiden gikk hun til en poliklinikk, men etter hvert ble hun så dårlig at det var rett før hun måtte legges inn. Kristin ønsket ikke å bli innlagt. Det motiverte henne til å begynne arbeidet for å bli bedre.
– Jeg måtte finne alternative mestringsstrategier. Det har jeg egentlig ikke hatt. Jeg måtte ha andre verktøy for å, rett og slett, bare takle hverdagen og takle livet. Da var det en mentaltrener som jeg hadde fulgt på Instagram en stund som skulle ha et online kurs […]. Det var et kurs i mental trening, som gikk på å bygge selvfølelsen, å bygge en indre trygghet og en indre styrke. Og det viste seg å bli helt avgjørende for meg.
På kurset lærte hun å stille spørsmål til sine egne tanker og til hvordan hun så på verden. Det gjorde at hun kunne jobbe imot selvkritikken og den kontrollerende stemmen til spiseforstyrrelsen. I tillegg jobbet hun med å få en god selvfølelse. Her innså hun at hun hadde verdi som den personen hun var, uavhengig av utseende og prestasjon. Det ble et viktig holdepunkt for henne i tilfriskningsprosessen.
Kurset hjalp også Kristin til å finne sin identitet uten spiseforstyrrelsen. Store deler av livet hadde spiseforstyrrelsen vært en del av identiteten hennes, og det å gi slipp var en krevende og skummel prosess. Hun utforsket hva som var viktig for henne og hvilke verdier hun hadde, noe som gjorde at Kristin klarte å finne mer ut av hvem hun var.
Kristin forteller at det var en lang og krevende prosess å bli frisk. Det var mange faktorer som spilte inn i prosessen for henne. Kristin påpekte i podcastepisoden at en må ha motivasjonen for å bli bedre, at en må ønske det. I tillegg var det å bygge opp en god selvfølelse og vise kjærlighet til seg selv, et nødvendig grunnlag for henne i prosessen med å bli bedre.
– Du er god nok, rett og slett. Og det er fantastisk å kjenne på når man egentlig har gått store deler av livet og følt at man ikke er det.
