Venn med følelser, mat og kropp

Artikkel

Tekst: Cecilie Kalvik. Foto: Privat

Jeg mannet meg opp, presset ryggen opp i rak stilling. Stilte meg opp og så på det slitne ansiktet mitt i speilet. Klapset til meg selv i kinnene og knyttet hendene, som for å vise «udyret» inni meg, at nå, nå skulle det nedkjempes en gang for alle. Det trehodede udyret; følelser, kropp og mat – mine aller verste fiender gjennom mange år.

Spiseforstyrrelsens kvelertak

Lyden av ringeklokken vekket meg tidlig om morgenen og jeg kjente den vante gnagende smerten i mellomgulvet, smaken og svien etter magesyren i halsen, hele kroppen verket av utmattelse, jeg var dødssliten. Det å våkne til en ny dag med lidelse ga meg en følelse av panikk, samtidig ble jeg bevisst den umulige tilstanden jeg var i, og fyltes med stor sorg. Håpløsheten kunne kjennes i hele meg, hver en celle i meg visste hva som kom til å skje. Jeg visste at selv om jeg mobiliserte alt det jeg hadde av energi, samlet all min viljestyrke og mitt store mot, så ville det ikke hjelpe i den evige kampen som jeg kjempet. Det føltes som om det ikke var håp, og at jeg ikke hadde noe som helst å stille opp med overfor min mektige fiende.

En ny mulighet

Etter 14 år med ulike terapitimer, behandlinger og innleggelser som ikke hadde hjulpet, ble jeg lettet og glad da jeg endelig kom til ved Spesialenhet for spiseforstyrrelser ved Haukeland. Jeg hadde håp om at det her fantes spesialisert kompetanse og mennesker som kunne hjelpe meg, sånn at jeg for en gang skyld kunne bli frisk. Det var vanskelig å tro på at noe som helst kunne hjelpe, men jeg var desperat og bestemte meg for å gå «all in». Her fikk jeg ta del i et behandlingsopplegg der mindfulness var en av metodene. Mindfulness som behandlingsmetode var nytt for meg, selv om jeg lenge hadde interessert meg for både yoga og meditasjon.

Innover med vennlig oppmerksomhet

På sykehuset ble jeg introdusert for tankegangen om å møte vanskelige følelser med ikke-dømming og vennlig nysgjerrighet. I «DAT-gruppen» lærte vi ulike mindfulnessøvelser og teknikker vi kunne bruke i møte med det som var vanskelig. Med mindfulness klarte jeg å oppnå kontakt med følelser og kroppsfornemmelser, sånn at jeg kunne gå fra å tenke på følelser til å faktisk føle dem.

Jeg forsøkte å følge opp og gjøre mindfulnessøvelser hjemme. Jeg lukket øynene mine, lot oppmerksomheten gli ned i mellomgulvet, ned i det svarte, mørke, skumle og vonde. Ordene aksept og vennlig oppmerksomhet gav gjenklang i hodet mitt, men hele meg strittet imot. Jeg orket ikke å nærme meg alt det ubehagelige som var inni meg. Det var beintøft og smertefullt å skulle tillate seg selv å bare «være» med alt det som kunne fornemmes, uten å prøve å endre på noe.

I starten kunne jeg holde ut i noen få minutter, men så tok angsten og impulsene over og jeg gjorde som vanlig. Turte ikke engang å prøve å holde igjen eller utsette matmisbruket. Jeg stappet i meg det jeg hadde for hånden og spydde alt ut igjen. Om og om igjen.

Å akseptere følelser

Med vilje og pågangsmot fortsatte jeg likevel å praktisere mindfulness. Jeg jobbet med å opprettholde kontakt med mitt indre, prøvde å gå i møte med følelsene mine og smerten som jeg i alle disse årene hadde unngått. Syntes det var ekstremt skremmende å kjenne på følelser.

I begynnelsen klarte jeg bare så vidt å «touche dem med lilletåa» og prøvde å sende dem noen vennlige tanker: «jeg kjenner at dere er der» og «jeg aksepterer at det er smertefullt, men nå tar jeg meg en tur ut igjen, må ha en pause». Deretter måtte jeg flytte oppmerksomheten over til noe i omgivelsene og prøve å fylle opp hodet med noe som kunne distansere meg fra mitt ubehagelige indre. Klarte som regel å rette oppmerksomheten mot pusten og kunne følge den, hele veien inn og hele veien ut. Brystet senket seg, brystet ble utvidet og så videre. Pusten ble etter hvert et trygt holdepunkt for meg og når jeg konsentrerte meg, kunne jeg finne en slags ro som gjorde at jeg klarte å holde litt igjen når impulsen til å misbruke mat kom.

Det ble naturlig for meg å legge meg ned og rette oppmerksomheten mot pusten hver gang jeg fikk det vanskelig og trangen til å overspise kom. Jeg la meg ned på ryggen og kjente pusten mens den gled inn og ut av kroppen. Litt etter litt turte jeg å utfordre meg selv i møtet med angst og ubehag, jeg prøvde å forsone meg med vanskelige følelser.

Forsoning med egen kropp

Etter hvert forsvant impulsene til å døyve følelser med mat og oppkast. Jeg kunne i stedet møte følelsene med aksept og begynte nysgjerrig å utforske hele landskapet av stemninger inni meg. Men slanketanker hadde fremdeles godt tak og skapte store problemer. Jeg mobiliserte viljestyrke for å overholde rigide dietter, noe som førte til stadige nederlag. Det var vanskelig å innfinne seg med egen kropp, men selvaksepten vokste frem og stemmen som sa at kroppen var god nok ble sterkere.

Etter en stund fant jeg ut at jeg måtte prøve å akseptere hele meg, også kroppen, ikke bare mitt indre liv med tanker, følelser og opplevelser. Det var ikke lett, men etter hvert ble vennskapet dannet.

Venn med maten

Etter ett år kunne jeg kalle meg frisk. Det var slutt på den evige runddansen med overspising, oppkast og angst. Jeg fortsatte å praktisere mindfulness og fikk mer og mer kontroll i livet mitt, selv om det av og til hendte at jeg spiste meg altfor mett. Matmisbruket var det slutt på. Det skulle gå litt tid før jeg klarte å forholde meg med vennlig innstilling overfor egen kropp, men med tiden begynte jeg å akseptere den, ta bedre vare på den og lytte til den.

Flere år gikk med på å hate meg selv og på å kjempe mot maten som min verste fiende. Jeg hadde brukt så all min energi på å kjempe imot det «trehodede udyret». Men det som ble løsningen for meg var i stedet å forsone meg med følelser, kropp og mat, og det klarte jeg ved hjelp av mindfulness.

Nå er jeg utdannet instruktør i mindful eating. Selv om jeg har hatt et ok forhold til mat, kropp og følelser i flere år, så merker jeg at mindful eating tilfører meg noe ekstra – en helt ny dimensjon i forhold til det å spise og leve.Det viktige nå er å sette av tid til å praktisere mindfulness hver dag og det å være oppmerksomt tilstede under måltider.

Jeg har lenge tenkt at mindfulness var medisinen som reddet livet mitt, nå vet jeg også at mindfulness og mindful eating beriker livet mitt. Og utrolig nok er jeg blitt venn med maten.

Flere artikler

Dårlig selvfølelse skapte grobunn for at Sondre utviklet megareksi. Nå bruker han sine erfaringer for å hjelpe andre.
Vi kan bruke masse energi på å hjelpe barn, men det hjelper jo ikke hvis de ikke opplever samme språket og kommunikasjonen hjemme.
Forsking på spiseforstyrringar og psykisk helse må begynne å interessere seg meir for motkrafta i mennesket, meiner Kjersti. Korleis blir vi sterke i oss sjølve,
En sykehusinnleggelse på grunn av en virusinfeksjon ble vendepunktet for Leif-Erik Sørensen da han var syk med spiseforstyrrelse.

NESTE AKTIVITETER

2. mai 2024
Bergen
Åpen pårørendegruppe
6. mai 2024
Oslo
Åpen pårørendegruppe
6. mai 2024
Bergen
Temakveld: Hva er overspising?
6. mai 2024
Digitalt
Digital pårørendegruppe

ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.

Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.