Tekst: Kine Albrigtsen
«Opp gjennom årene har jeg spist mye mat når ingen ser meg – hjemme alene, på natta, eller på et annet rom. Det demper angst og gjør at jeg slipper å kjenne på følelsene mine», forteller ukas gjest i podkasten «Også pasient». Podkasten handler om usynlige sykdommer og tar for seg både fysiske og psykiske utfordringer. I anledning verdens aksjonsdag mot spiseforstyrrelser som er 2. juni hvert år handlet episode 21 om overspisingslidelse.
I år er det på tide at dagen markeres med noe annet enn bilder av epler, målebånd og tynne mager. Spiseforstyrrelser er nemlig også smugspising, skam, sjokolade og klær som ikke passer lenger. Det er lange netter med mat langt forbi punktet hvor man er mett, å gjemme seg og å ikke ha lyst til å gå ut fordi man strever med kroppsforakt. Grad av lidelse måles ikke i vekt, men i psykisk smerte og ubehag – det såkalte symptomtrykket.
Hadde noen stilt opp en rekke med personer, hvor halvparten hadde en spiseforstyrrelse og halvparten ikke, hadde hverken du eller jeg klart å peke ut hvem som var syke og ikke. En spiseforstyrrelse er i hovedsak en usynlig sykdom – en psykisk lidelse. Hvis man er alvorlig undervektig har man et tilleggsproblem, nemlig undervekt. De fleste har ikke det.
Faktisk er prosentandelen kvinner fra 15-44 år som har anoreksi (og dermed, antakeligvis har større sannsynlighet for å være undervektige) 0.3%, mot 3% som strever med en overspisingslidelse. Det er problematisk at epler og målebånd blir ensidig pushet i mediene når vi snakker om spiseforstyrrelser, sånn at de ca 2700 kvinnene med anoreksi blir selve symbolet på å streve med mat. Hvor er fokuset på de 18 000 med bulimi og 28 000 med overspisingslidelse – for ikke å snakke om mørketallene og tallene for menn?1
I amerikanske filmer ser vi ofte noen spise is fra boksen når de har kjærlighetssorg. Det er uproblematisk frem til det blir en måte å håndtere alle vonde og vanskelige følelser på. Overspisingslidelse er den spiseforstyrrelsen flest lider av, men også den det er minst fokus på. Det er ikke like klikkverdig å se på tjukke folk – det er jo bare selvforskyldt, er det ikke? I hvert fall hvis du spør Harald Eia som var med i Ronny Brede Aase sin ellers nyanserte TV-serie Eit feitt liv på NRK.
Ekstremt undervektige gir kanskje mer klikk, men det er desto mindre representativt for hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse. Mange ser nok på alvorlig undervektige med en slags beundring over hvor langt de har klart å dra strikken. Ingen gjør det med alvorlig overvektige. Sannheten er at å ha en spiseforstyrrelse ikke er annerledes når man er normal- eller overvektig. Det handler om et kontinuerlig usunt forhold til mat, et forsøk på å løse noe som er vanskelig og å takle egen psykisk smerte. Som Spiseforstyrrelsesforeningen sitt slagord er: Det handler om mer enn mat.
Etter at podcastepisoden ble sluppet og verdens aksjonsdag mot spiseforstyrrelser passerte, håper jeg flere har blitt klar over at alle typer kropper kan ha en spiseforstyrrelse, nettopp fordi det er en psykisk lidelse. Kroppens utseende sier svært lite om indre symptomtrykk, enten man har en spiseforstyrrelse, kronisk migrene, bipolar lidelse eller fibromyalgi – alle er usynlige sykdommer.
