was successfully added to your cart.

Handlekurv

Artikler

Mine tyngste erfaringer – min største styrke

Tekst: Kine Sliper, frivillig ROS Trøndelag

Etter at jeg begynte å jobbe som frivillig i ROS, så har det skjedd et skifte. De vanskelige erfaringene jeg har hatt i livet, har for meg blitt store fordeler og store styrker. Når jeg møter noen som har det vondt, så trenger de ikke å forklare hvordan det er. Jeg vet hvordan det er, og jeg ser hvor utfordrende det kan være å gå med det alene. Det er noe som er annerledes med å møte noen som jobber som frivillig, som bruker av fritiden sin for å snakke med deg. Du møter en likeperson som ser deg som akkurat det du er, et menneske. Og for meg så er det ingenting med en spiseforstyrrelse man trenger å skamme seg over. Den skammen kan lette i samtale med noen som også har vært der.

Etter å ha jobbet som frivillig en stund, så har jeg kjent på det at jeg er takknemlig for alt jeg har gått igjennom. Jeg ser at det har gjort meg sterkere. Og jeg kan bruke den erfaringen jeg har til noe som er positivt for andre. Jeg føler at jeg er til nytte, og jeg kjenner på at jeg også er verdifull. Jeg kan bidra med så mye, som jeg ikke var klar over før jeg begynte å jobbe som frivillig.

Jeg kjenner på en ydmykhet når jeg treffer noen for første gang. Det å ta det skrittet, å være så ærlig med seg selv at man innrømmer for seg selv at man gjerne skulle ha hatt litt hjelp, det krever enorm styrke. Og for å være så modig, så må man være sårbar. Jeg vet hvor vanskelig det kan være å ta det steget, og derfor føler jeg meg veldig ydmyk når jeg treffer noen som har tatt det skrittet og kommer inn døra for første gang. Dette er ikke bare en jobb for meg, men sterke opplevelser med mennesker som viser enorm styrke. Det virker ofte som at jo større plass spiseforstyrrelsen tar i hverdagen, jo mindre er man klar over at man er utrolig sterk og modig som klarer å stå i det. Jeg mener det er viktig å bli klar over sin egen indre styrke, noe jeg også har blitt klar over selv gjennom det å jobbe som frivillig.

Noe jeg snakker mye om er håp. Det finnes alltid håp. Men det kan være veldig vanskelig å se det noen ganger. Selv så var det perioder i livet mitt der det virket som at håp ikke en gang eksisterte. Men det var der hele tiden, jeg bare så det ikke. Jeg har erfaring med å treffe noen som har pekt i riktig retning, slik at jeg skulle finne håp igjen. Å rote rundt i mørket alene, funker som regel ikke så bra. Fordi noen ganger så finner man ikke frem på egenhånd, man trenger litt hjelp.

Ofte så er det sånn at hvis man først setter spørsmål ved spiseforstyrrelsen og gir slipp på den, så føler man at man er i fritt fall. Hvis jeg gir slipp på kontrollen, hva skjer da? Og da kan det være fint å ha noen der som sier: jeg vet. Jeg har vært der. Det er skummelt, men plutselig lander du på stødig grunn. Det fallet er det som skal til. Og så er jeg her mens du er i fallet, så kan du føle deg litt tryggere. Du kommer til å lande. Stol på at det kommer til å gå bra.

Det å jobbe i ROS er utrolig verdifullt for meg. Fra første dagen jeg møtte opp på mitt første møte, nervøs og veldig spent, og frem til i dag så har jeg vokst veldig som person. Jeg var veldig i tvil over hvor mye jeg kunne bidra med, jeg hadde jo vært frisk fra spiseforstyrrelser i 15 år og husker ikke så mye fra den tiden jeg var dårlig. Men for meg så har det å være i et raust, inkluderende og varmt arbeidsmiljø der jeg føler meg ivaretatt, virkelig fått meg til å bli bedre kjent med meg selv og hva jeg kan bidra med. Som frivillig så føler jeg ikke at det er noen arbeidsoppgaver jeg må gjøre. Men det jeg gjør, om det er lite eller stort, er mer enn bra nok. Og ikke nok med det, men å jobbe for en sak jeg brenner for, har gitt livet mitt veldig mye mening.

Jeg vet at jeg har mye å bidra med, og at jeg er til nytte på et sted som ser meg for den jeg er, og som ser potensialet i meg når jeg ikke ser det selv. Der ingen bryr seg om hva som står på papiret, men hvordan jeg er som person. Og det at jeg har stått stødig i vanskelige erfaringer, og kommet styrket ut av det, er noe som er verdifullt.

Å velge å jobbe som frivillig kan gi utrolig mye tilbake. Både som verdi, skape seg erfaringer og gjennom mestring. Men mest av alt å være i det varme, sosiale miljøet. Hvis du vurderer å jobbe som frivillig, så ikke nøl! Hver eneste en har egenskaper og kunnskap som er verdifullt i en organisasjon som ROS. Å jobbe som frivillig er en fin måte å bidra til felleskapet på samtidig som at man er inkludert i det.

^