08.06.2023
Tekst: Thea Eline Amundsen
Lukkede nettverk på sosiale medier har de siste årene fått økt oppmerksomhet, både i mediene og blant fagpersoner.
Det norske miljøet er stort, og brukerne kommer fra hele landet. Dette har skapt en større bevissthet omkring bruken av sosiale medier hos unge psykisk syke, og behovet for informasjon om fenomenet har økt deretter. Det er likevel vanskelig å få tak i denne informasjonen, fordi menneskene i miljøet i liten grad snakker om at de er en del av det, og enda mindre om hva som foregår «der inne». Selv om miljøet stadig er i endring, er utgangspunktet det samme: Anonyme profiler deler usensurert livet med alvorlig, psykisk sykdom.
Brukerne forteller om livet slik de opplever det, fra psykiatriske institusjoner, i kontakt med barnevernet, fra behandling og hverdagsliv, søvnløse netter og angstanfall; fra legevakten når et dypt kutt fra selvskading må sys, eller fra en ambulanse etter et selvmordsforsøk. Fellesnevneren er psykiske lidelser og symptomuttrykk; mange av dem har en spiseforstyrrelse, samt andre utfordringer som selvskading, rus, depresjon, angst, selvmordsproblematikk og personlighetsforstyrrelser. I miljøet hører man gjerne om «privinsta», som brukes til å benevne fellesskapet blant brukerne på Instagram. Privinsta-miljøet strekker seg imidlertid over ulike sosiale medier, og ikke bare Instagram, selv om det er der navnet har sitt utspring. Det som kjennetegner privinsta-miljøet er hvordan brukerne og innholdet på innsiden er sterkt adskilt fra verden utenfor. Det er ekstremt vanskelig for utenforstående å få innblikk i miljøet. Samtidig er det en sterk indre justis, som blant annet krever at man ikke rapporterer hverandres innhold, selv om det oppleves grenseoverskridende eller direkte skadelig.
Mange med en spiseforstyrrelse integrerer sykdommen som en del av sin egen identitet. Bevisst eller ubevisst opprettholder man denne delen av seg selv, ofte fordi tanken på å gi slipp virker skummel eller nærmest umulig. Gjennom lukkede nettverk på sosiale medier, som for eksempel privinsta-miljøet, får man mulighet til å skape og opprettholde denne identiteten. Ved hjelp av bilder, videoer og ord lager brukerne en fortelling om seg selv og sin sykdom. Her er det plass til de aller mørkeste tankene, her kan man dele alt uten at noen går inn for å korrigere eller realitetsorientere. Når disse fortellingene kommer sammen, skapes det et enormt sterkt fellesskap. For mange vil dette felleskapet føles trygt og ekte. Brukerne føler seg mindre alene med egen sykdom – de føler at noen endelig forstår og bryr seg. Ofte er det en sammenheng mellom følelsen av å være misforstått eller gitt opp i den «virkelige» verden, og følelsen av tilhørighet og forståelse i lukkede nettverk på sosiale medier.
Konsekvensene av å være en del av et slikt miljø er store. Ved å eksponeres for en utømmelig feed av spiseforstyrrelser og annen tung problematikk, normaliseres veldig syke tanker og handlinger. På denne måten vil mange bli sykere selv, fordi grensen mellom hva som oppfattes som sykt og normalt, stadig forskyves. I tillegg vil mange oppleve at responsen fra miljøet, i form av likes, kommentarer og støtteerklæringer, øker med graden av alvorlighet på innholdet. Dette er med på å skape en form for konkurranse om å ha det verst, om alltid å overgå seg selv og andre i hva som blir sagt, gjort og delt. Den ytterste konsekvensen av dette er alvorlige skader og selvmordsforsøk med døden til følge. Det finnes altså ingen grense for hvor langt enkelte kan gå for å utløse responsen fra miljøet. Ikke bare er dette skadelig for de som utfører handlingene, men også for de som blir vitner til hendelser og situasjoner som potensielt er svært traumatiserende. Alvorlig selvskading og selvmordsforsøk har blitt dokumentert og delt – til et publikum som allerede har det vanskelig.
Som nevnt innledningsvis er det de færreste som snakker om at de er en del av et slikt nettverk, og enda færre hva de ser eller hva de selv deler. Mange av brukerne er i større eller mindre grad klar over at miljøet kan ha en negativ innvirkning på egen tilfriskning, men er redd for å snakke om det. Det kan handle om frykten for å måtte ta avstand fra miljøet hvis noen får vite om det, eller å bli møtt med fordømmelse. Noen har delt innhold som kan stå i konflikt med hvordan de ønsker å bli oppfattet av pårørende eller hjelpeapparatet. Å være en hjelper kan virke vanskelig i møtet med denne brukergruppen og problematikken. Det viktigste er likevel å tørre å adressere problemet; og vise at man er en hjelper som tåler å høre svarene som kommer. Skap et rom der det er trygt å dele og vær nysgjerrig på hva slags funksjon miljøet har for den man prøver å hjelpe. Selv om lukkede nettverk på sosiale medier bærer med seg en rekke negative konsekvenser, er det viktig å huske på at for mange av brukerne oppleves fellesskapet viktig og trygt. Og som med en spiseforstyrrelse eller annen destruktiv følelsesregulerende atferd, er det ofte knyttet en sterk ambivalens til endring. Vis forståelse for at det kan føles skummelt og usikkert, og vær tålmodig. Endringsarbeid er ikke gjort i en håndvending, det tar tid, for noen mer enn andre.
Vi kan nok konkludere med at sosiale medier har kommet for å bli; med alle de positive og negative effektene det har på mennesker med spiseforstyrrelser eller andre psykiske lidelser. Lukkede nettverk på sosiale medier, slik som privinsta-miljøet, har en direkte påvirkning på unges muligheter for tilfriskning. Derfor er det så viktig at det snakkes om. Både de utenfor og de innenfor dette digitale fellesskapet må ta ansvar for at tematikken løftes frem. For én ting er sikkert: Det vil ikke forsvinne av seg selv.
