Et sted du kan skrike

Artikkel

Tekst: Marianne Clementine Håheim, ROS

Maria Mena er en av våre fremste artister, med en karriere som startet i 2002 da hun som 16-åring slo gjennom med singelen «My Lullaby». Hun skriver personlige og rå tekster, og har blant annet vært åpen om sin erfaring med spiseforstyrrelser. Vi har snakket med henne om veien til tilfriskning, hvor skriving og musikk spilte en sentral rolle.

Kan du si noe om din egenerfaring? Hvordan fikk du et anstrengt forhold til kropp og mat?

– Dette er et meget stort spørsmål og enda større svar. Men helt kort, moren min hadde et veldig anstrengt forhold til egen kropp. Da jeg ble tenåring og la på meg deretter, ble hun ekstremt stressa og opptatt av min vekt. Jeg tror hun følte på at om jeg «mistet kontrollen» ved å legge på meg slik, så reflekterte det dårlig på henne. På en måte oppmuntret hun meg til å kutte ut måltider. Hun kommenterte mengden mat jeg spiste, og hvordan jeg så ut. Hun snakket mye om vekt, både min vekt og sin egen, i negativ forstand. Jeg utviklet ikke et dårlig forhold til mat i løpet av tiden jeg bodde hos henne, men det er ingen tvil om at det dårlige selvbildet og forholdet til egen kropp og mat kom derfra.

Hvordan kom du deg ut av sykdommen?

– Måten jeg ble frisk på var ekstremt gradvis. Det tok mange år og runder med selvskading og anoreksi før jeg virkelig ville bli frisk – for det er ikke til å stikke under en stol at anoreksien lenge «funket» for meg. Den gav meg mening med livet. Et utseende jeg likte. Den gav kontroll og oppmerksomhet fra gutter som aldri hadde sett på meg om jeg ikke hadde gått ned i vekt, og selv om jeg nå innser at det ikke var en god type oppmerksomhet, så likte jeg det.

– Problemet var da jeg etter hvert søkte en dypere og mer ekte relasjon. Da innså jeg hvor syk jeg var, og hvor syk jeg gjorde kjæresten min, venner og familie ved å sulte meg slik. At det ikke var kun jeg som bar preg av sykdommen, men at vi alle var syke. Jeg begynte å innse at jeg på ingen måte kunne leve sånn langsiktig. Det lå ingen fremtid i kortene for meg som anorektisk.

– Jeg ble frisk av kognitiv terapi hos en fantastisk psykolog, men det tok 15 år. 15 år med små og store fremskritt og tidvis tilbakefall. Hun gadd ikke fokusere på mat eller vekt, men på hvorfor jeg ikke spiste. Traumene fra barndommen min, og hvorfor jeg i det hele tatt hadde det i meg å behandle meg selv så dårlig. Noen hadde måttet, direkte eller indirekte, sendt meg signaler som barn om at jeg ikke var verdt den omsorgen som mat egentlig er. Den terapien redda livet mitt.

Hvilken rolle spilte skriving og musikk for deg i den prosessen?

– Alt! Det var et annet menneske som tok stor plass i livet mitt da jeg var liten, og jeg gikk ofte på eggeskall hjemme. Skrivingen ble et sted der jeg fikk skrike litt! Der jeg turte å si sannheten uten å være redd for konsekvensene. Den ble også med meg under anoreksien, og jeg har skrevet flere låter om det. «Eyesore», «I always liked that», «Shadow», «Just a little bit», «The baby» for å nevne noen.

I hvilken grad bruker du egne erfaringer, tanker og følelser i tekstene dine?

– I aller høyeste grad. Jeg skriver direkte fra eget liv eller venners liv som jeg tar på meg i låtene. Det er dagbøker og min måte å deale med livet på! 

Hvordan oppleves det å stå på scenen og formidle dette til et publikum?

– Det gir en så stor følelse av at all dritt er verdt det! Anoreksi, brudd, depresjon og så videre. Det får helt ny mening å bli frisk om du vet du en dag kan få stå på en scene, synge om hva og hvordan du overlevde – og kanskje inspirere andre til å kjempe videre!

Hva slags tilbakemeldinger får du? Er det en spesiell tekst eller sang som du merker har betydd spesielt mye for lytterne dine?

– Jeg får veldig ofte høre at musikken min har reddet folk. At de følte seg mindre alene av å få høre en av mine låter. Alle låtene får jeg høre dette om. Men helt spesifikt for spiseforstyrrelser så er låten «Eyesore» en fan-favoritt.

Var det ein spesiell tekst eller sang som betydde spesielt mye for deg da du var syk? 

– Låta til Alanis Morisette «That I would be good» står frem. Men jeg var nok mye sint, så Martha Wainwright med «Bloody motherfucking asshole» ga nok mye mening.

Har du noen tips til andre som ønsker å begynne å uttrykke seg gjennom musikk?

– Skriv! Eller spill! Men bruk det som din hemmelige plass, der du har lov til alt! Du kan alltids redigere etterpå, men skriv alt ned.

 

Flere artikler

Perfeksjonisme

Perfeksjonisme er et trekk som går igjen hos mange som strever med spiseforstyrrelser og -problematikk.
Daniel Hausenkamph

Kropp, seksualitet og spiseforstyrrelser

Vi har tatt en prat med Daniel fra FRI Vestland, om kropp, seksualitet og spiseforstyrrelser.

Veien til bedre helse

Eg var nesten 30 før eg forstod at det var ein spiseforstyrrelse eg hadde slitt med store deler av livet.

Stigmatisering ikledd bekymring

Kronikken til Sanna Sarromaa er et typisk eksempel på stigmatisering ikledd bekymringer.
^

NESTE AKTIVITETER

3. oktober 2022
Oslo
Pårørendegruppe
4. oktober 2022
Stavanger
Temakveld: Overspising
4. oktober 2022
Bergen
Lukket pårørendegruppe
5. oktober 2022
Tromsø
Lukket pårørendegruppe

ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.

Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.