Artikler

Mitt første steg

Tekst: Rakel Fjelltvedt

Det er få ting som gjør oss så sårbare i møte med andre, som å dele det vi er aller mest redd for å si høyt. Samtidig er det nettopp de tingene vi er reddest for å fortelle om, som kanskje er viktigst å åpne opp om, dersom vi skal ha mulighet for endring. 

Men så kjennes kanskje endring like skummelt som det å dele i seg selv. Kanskje er det faktisk slik at det er nettopp fordi vi er redd for endring, at vi vegrer oss for å fortelle om det som er vanskelig. For i endringen ligger noe ukjent, og dersom ting bikker mot, vil det være naturlig å klamre seg til det man vet, det man kan, og det som har vært trygt lenge.

For meg så var anoreksien det jeg «visste». Det jeg «kunne». Det som var «trygt». Det var noe stabilt i alt det ustabile, som jeg selv trodde jeg kunne kontrollere, og som jeg selv var redd for at noen skulle ta bort.

Etter en sommer med altfor lite håp, altfor mange tårer og veldig lite «liv», var jeg kanskje reddere enn noen gang for å miste dette stabile holdepunktet i livet. Jeg hadde kjørt meg selv sånn inn i gamle tankebaner at jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme meg ut. Etterhvert ville mye av meg heller ikke ut. Jeg ville bare bli der, i det gamle, trygge sporet som ledet til ingenting, men som i mitt hode ledet til alt.

Og det var ikke før det hadde gått litt for langt enda en gang, at jeg til slutt valgte å fortelle dette til noen. At det hadde gått for langt. Igjen. Og at jeg trengte noen til å hjelpe meg. Igjen.

Før jeg valgte å fortelle dette, var jeg redd for hva som ville skje. Jeg var redd for at noen skulle «ta fra meg spiseforstyrrelsen» – for jeg visste ikke hvem jeg var uten den. Jeg var redd for å måtte gjøre opprør mot en mestringsstrategi jeg hadde lent meg på i mange år. Jeg var redd for å ikke være syk nok. Jeg var redd for å være for syk. Jeg var livredd for å reddes, men kanskje aller reddest for å ikke kunne reddes. Og så var jeg redd for å skuffe. For det å innrømme at ting gikk dårlig, ville bety å måtte innrømme at jeg trengte hjelp. Og der og da føltes dette som et svakhetstegn. Noe som gjorde meg til en skuffelse.

Men så må noe ha virket viktigere enn å unngå disse «tenk-hvis-tankene». Kanskje var jeg bare så sliten på dette tidspunktet at jeg ikke orket å holde masken oppe lenger, jeg vet ikke. Jeg ba iallfall om et møte med en jeg visste at kunne hjelpe. Jeg skulle si dette vanskelige til noen, og følte sviket i hele kroppen i det jeg trådde inn på det kontoret og fortalte sannheten for første gang på aldri så lenge.

Nesten uten pustepauser fortalte jeg om hvordan ting var, uten å legge noe imellom, helt til jeg var helt tom og ikke hadde mer på hjertet, og det ikke var mer å si fordi alt allerede var sagt.

Jeg husker hvor engstelig jeg var da jeg ventet på reaksjonen. Men jeg ble ikke møtt slik jeg hadde fryktet. Jeg så ikke like mye skuffelse i den andres øyne som det jeg hadde forestilt meg. Det var heller ingen som prøvde å «ta fra meg» noe. Jeg fikk aldri beskjed om at jeg ikke var syk nok, ei heller at jeg var for syk. Ingen dvelte ved det som hadde vært. Det ble heller gjort en innsats i hva som skulle komme.

Hadde jeg ikke turt å for en gangs skyld være åpen om det som var vanskelig, den sommeren for flere år siden, vet jeg ikke hvordan situasjonen hadde vært nå. Men jeg er helt sikker på at jeg ikke hadde vært der jeg er i dag dersom jeg ikke hadde våget å fortelle. Den gangen var det utrolig sårt og stort og vanskelig å åpne munnen om noe jeg i dag kan snakke om på en helt annen måte. Og jeg kan fremdeles kjenne på den følelsen. Jeg husker hvordan det kjentes å åpne munnen og si at jeg trengte hjelp. Frykten for avvisning har kanskje aldri vært så stor.

Det faktum at jeg ikke ble avvist, er noe jeg har tatt med meg videre. Vissheten om at jeg selv åpnet opp og gjorde det mulig for andre å hjelpe ved å ta det første steget, er også noe jeg legger meg på minne. For det var jeg selv som ble nøkkelen til den store endringen jeg gjennomgikk i halvåret som fulgte.

Det var ikke en endring som var påtvunget eller falsk. Det var ikke noen som «tok fra meg spiseforstyrrelsen», slik jeg hadde vært redd for. Sakte men sikkert fikk den imidlertid en helt annen rolle i livet. En bitteliten birolle. Og til slutt ingen rolle i det hele tatt. Da kastet jeg den fra meg av egen vilje. Jeg tviholdt ikke, jeg gråt ikke, jeg skrek ikke. Det bare var ikke plass til den mer, oppi alt det andre fine som ga livet så mye mer mening enn alle de siste årene noen gang hadde gitt. Hvorfor skulle jeg bære videre på noe så tungt som den?

Å fortelle om det som var vanskelig den gangen, var skummelt fordi reaksjonene og følgene var ukjente. Og selv om jeg ble møtt på en god måte, førte det jo også til at jeg måtte møte meg selv i kamp rundt ting jeg fryktet. Jeg bare synes at man av og til skal våge å ta den kampen. Våge å stå litt i den tanken om hva som er det verste som kan skje. Ingen kan ta fra deg tanker. Ingen kan ta fra deg deg selv. Men det er ikke sikkert noen kan hjelpe deg heller, om du ikke tar det første steget og sier fra om hva som er vanskelig.

 

 

^