Tekst: Marit Albertsen, fysioterapeut, treningsinstruktør og psykoterapeut
Det er veldig mye som skjer i kroppen vår når vi blir redd. Sansene våre er som en radar som leter etter fare. Oppdages fare, settes det i gang et alarmsystem i kroppen som gjør at hjertet slår raskere, musklene spennes, vi kan bli svett i hendene og mer kortpustet. Kroppen blir klar til å flykte, kjempe eller fryse/stivne. Dette vil jo i mange situasjoner øke vår overlevelse, som hvis vi virkelig var i en krigssituasjon, eller ble angrepet av ville dyr. Alt annet enn overlevelse nedprioriteres i kroppen. Kroppen er sånn sett helt fantastisk, tar over på et øyeblikk, før vi får tenkt oss om.
Vi har også et annet og eldre forsvarssystem som kroppen tyr til om fight/flight/freeze ikke avverger faren. Da vil kroppen gjerne gå til helt motsatt ende, fra overaktivering til underaktivering med resignasjon, der vi kan kjenne oss helt nummen, slapp og likegyldig. Dette vil jo også kunne øke vår overlevelse i en krigssituasjon, om vi er blitt tatt til fange uten muligheter til å rømme. Mennesker som har blitt utsatt for grusomme hendelser, der det ikke finnes noen mulighet å komme seg unna, kan fortelle at det opplevdes som om de ikke var i kroppen lengre, som om de så seg selv utenfra, kjente ikke smerte og var i en likegyldig tilstand. Det å ikke gjøre motstand kan i noen tilfeller redde livet vårt. Kroppen vår prioriterer alltid overlevelse.
Det å bli redd trenger overhodet ikke å være traumatisk. Tenk over alle gangene du har blitt redd, uten at det har plaget deg i ettertid. Etter en fryktrespons, når sansene våre ikke lenger fanger opp faresignaler og vi er trygge, kan kroppen gå ut av beredskap. Når vi er trygge, er kroppen hverken over- eller underaktivert. Dette refererer vi til som toleransevinduet. Når vi er i toleransevinduet, er vi sosialt tilgjengelig og påkoplet, i stand til å tenke, føle og handle bevisst – ikke drevet av impulser. Denne tilstanden beskrives ofte som en opplevelse av flyt og velvære. Dr Stephen Porges, som har utviklet Polyvagal teori som kan hjelpe oss til å forstå hva som skjer i kroppen reint nevrofysiologisk, beskriver denne tilstanden som «love without fear», en tilstand som fremmer mellommenneskelig sosial atferd og kommunikasjon.
Hva skjer i kroppen etter traumer?
Traumer er når hendelsen eller gjentatte hendelser er så alvorlig og overveldende at det plager oss i ettertid. Vi kommer ikke tilbake til tilstanden av trygghet. Vår vanligvis frie flyt, brytes. Det er som om fryktresponsen blir stående fast i kroppen vår, og toleransevinduet blir så smalt at vi kan hoppe mellom overaktivering med høy grad av uro, til underaktivering med fullstendig utmattelse, med få eller ingen pauser i toleransevinduet. Vi blir sittende fast i maladaptive mønstre med kroppen i beredskap preget av frykt, sinne, flashbacks, dissosiering, hjelpeløshet eller apati, som forstyrrelser fra tidligere erfaringer. Mange beskriver da kroppens innside som uforutsigbar. Det kan oppleves som om kroppen ikke er til å stole på, har sviktet en. Selv om hvordan kroppen preges av traumer kan variere, er kroppen alltid preget.
Traumer er et vidt og komplekst tema. Det trenger ikke alltid å være like lett å oppdage traumer. Vi reagerer ulikt på hendelser, og noen hendelser, som der vi har opplevd tap og mangler, kan være vanskeligere å oppdage hvordan preger oss i ettertid. Noen ganger kan vi også leve greit med det vonde som har skjedd over lenger tid, men så kan for eksempel noe vanskelig i livet her og nå gjøre at det som har skjedd tidligere i livet, blir overveldende vondt. I tillegg ender enkelte opp med å stenge av for kroppens signaler etter traumer, har nesten ingen kontakt med kroppen, kjenner ingenting, men opplever gjerne andre utfordringer som tomhet og meningsløshet i livet.
Etter traumer er det ikke uvanlig at en utvikler tilleggsproblematikk som depresjon, angst, spiseproblematikk eller fysiske smerter. Noen ganger kan tilleggsproblematikken være så omfattende at det blir vanskelig å oppdage at det har sammenheng med traumer. Et kroppslig, indre ubehag kan samtidig ha sammenheng med andre faktorer enn traumer. Det kan her være greit å merke seg at vi reagerer ganske likt på stress og traumer. Stress refereres gjerne til som lillesøsteren til traumer. Fryktresponsen kan også aktiveres ved langvarig, negativt stress og utrygghet i kroppen vekkes.
Traumer og spiseproblematikk
Det kan være så vondt og vanskelig å fungere etter traumer, at i desperasjon etter å bryte ut, kan man utvikle destruktive mestringsstrategier, som for eksempel spiseproblematikk. Når ubehaget blir så uhåndterbart, kan unngåelse kjennes som eneste utvei. Dette kan skje mer eller mindre ubevisst. Fordi jeg ikke orker eller vet hvordan jeg kan forholde meg til det som kjennes vondt og vanskelig, ender jeg opp med å fokusere fullt og helt på å ta kontroll gjennom en overopptatt av mat, vekt og trening. Det kan starte med underspising og trening, som gjerne leder til overspising og oppkast, og sånn kan spise-problematikken etter hvert ta over i en evig rund-dans. Mange personer med spiseproblematikk har opplevd traumer, men dette gjelder langt fra alle. Det å streve med en alvorlig spiseforstyrrelse over lenger tid, kan for noen også være traumatisk.
Om en har opplevd traumer eller ei, kan spise-problematikken i starten på mange måter overdøve indre smerte. Problemet er at det skaper nye problemer å unngå i stedet for, gjerne med god hjelp, å håndtere det vonde. Spiseproblematikk er selvforsterkende, nesten som ved rus der ubehaget stadig dukker opp igjen, og det kjennes som at du stadig trenger mer rus. Kroppen med ubehaget er jo der, samme hvor en snur seg, og kroppen i seg selv blir mer og mer problematisk. Selv om spiseforstyrrelsen kan ha en funksjon ved å døyve når innsiden eller livet kjennes overveldende og uforutsigbart, blir spiseproblematikken etter hvert til et tilleggsproblem som i seg selv må adresseres om en skal kunne komme ut av denne vonde sirkelen.
Hvordan integrere kroppen i terapi
Oppmerksomt nærvær der en fokuserer på å være her og nå gjennom sansene, med en kroppslig for-ankring, det å være her og nå i min kropp, som noen kanskje kan gjenkjenne fra Mindfulness, er integrert i flere behandlingsretninger. Dette kroppslige nær-været har vist seg å kunne være svært nyttig ved traumeproblematikk. Det å knytte seg til øyeblikket gir ofte et umiddelbart skille mellom det som har skjedd og der jeg er nå, og for mange kan dette kjennes trygt og gi det vi kaller fysiologisk regulering, hjelpe oss til å finne toleransevinduet. Denne kroppslige bevisstgjøringen gir også en mulighet til å integrere det vonde som har skjedd, ved med åpenhet og nysgjerrighet å møte det som til enhver tid trer frem i oss. Gjennom bevisstheten i egen kropp, kan jeg i mitt eget tempo få integrert de delene av min historie som har blitt overveldende, og igjen lande i meg selv og mitt liv der jeg er her og nå.
Min erfaring er at mennesker er veldig forskjellige og at det som er nyttig for en, kan kjennes lite hensikts-messig for en annen. For noen kan det rett og slett oppleves alt for krevende å bare være, noen ganger overveldende. For enkelte kan det å legge på trygg form for berøring eller bevegelse da være nyttig. Det er utviklet egne yogaretninger spesielt tilpasset traumer, og mange traumepasienter opplever at yoga gjør godt, det kan kjennes som om jeg tar tilbake kroppen etter det vonde jeg har opplevd. Det kan for eksempel kjennes svært befriende å gjenoppdage kraften min med letthet gjennom krigerens stilling, eller med trygghet å få gi meg hen igjen i barnets stilling. Ikke bare yoga, men fysisk aktivitet i seg selv har god effekt på vår helse både fysisk og psykisk.
Likevel er ikke all bevegelse nødvendigvis bare helsefremmende. Fysisk aktivitet kan bli tvangspreget, en form for unngåelse av indre ubehag, noe som er relativt vanlig ved både traumer og spiseproblematikk. Et vanskelig forhold til egen kropp kan også føre til at vi unngår bevegelse, da en kropp i bevegelse, ved at den blir tydeligere, for noen oppleves mer problematisk enn en kropp som er helt i ro. Det å rett og slett finne tilbake til en balansert og helsefremmende måte å forholde seg til kroppen og bevegelse på, kan derfor være svært nyttig etter traumer og ved spiseproblematikk.
Hvordan heles vi?
I følge Dr. Peter A. Levine, en av våre fremste eksperter på kroppen og traumer, er målet i all traume-problematikk å integrere alle aspekt ved den traumatiske opplevelsen, bli dem bevisst og danne en sammenhengende livshistorie. En slik fri flyt vil åpne for en friskere, mer fleksibel og dynamisk levd erfaring.
Det er altså avgjørende å forstå og lære seg å spille på lag med egen kropp, istedenfor å bli fastlåst i et destruktivt spor. Kroppen bærer på min historie, er knyttet til min selvfølelse og gir meg tilgang til mine omgivelser, livet mitt her og nå. Med tanke på hvor mange det er som av ulike grunner sliter med forholdet til egen kropp og hvilke konsekvenser dette får, er fortrolighet i egen kropp noe en skulle hatt fokus på også utenfor terapirommet.
Både traumer og spiseforstyrrelser er så kroppslig, og kan være svært hensiktsmessig å jobbe med gjennom kroppen. Likevel har det for meg som terapeut alltid vært nyttig å minne meg på at et menneske har både kognitive, emosjonelle og kroppslige prosesser som gjensidig påvirker hverandre. Noen ganger står vi fast i destruktiv unngåelsesatferd og trenger systematisk å få jobbe med dette. Andre ganger trenger vi mer kognitivt å forstå hva som skjer med oss, hvorfor kroppen reagerer som den gjør, innse at kroppen spiller på lag med oss, istedenfor å svikte oss. Og atter andre ganger er det emosjonelle floker vi trenger å adressere for å komme videre. Det å utforske, forstå og endre vanskelige og fastlåste følelser. Dette vil også påvirke kroppen vår, ettersom tanker, følelser og kropp er i et evig samspill.
Levine hevder at å hele etter traumer er en naturlig prosess, en visdom kroppen bærer med seg. Kroppen vet hvor den skal. Ofte er det den enkelte trenger aller mest, støtte og empati. Allianse, som er en god og trygg relasjon, i tillegg til enighet om mål og metode, har vist seg å være noe av det viktigste for gode behandlingsresultat i all form for terapi.
I kognitiv atferdsterapi for spiseproblematikk, berører en forholdet til kroppen gjennom samtale. Når forholdet til kroppen, det indre ubehaget, blir så vanskelig, kan det være hensiktsmessig å jobbe mer direkte med dette gjennom kroppen.
Det finnes flere kroppsorienterte retninger som er godt egnet i behandling av traumer.
Sensorimotorisk psykoterapi er en slik kroppslig tilnærming som i stor grad benyttes i behandling etter traumer i Norge i dag. Det finnes flere andre kroppsorienterte retninger som retter seg mot traumer, som Tension and trauma release exercises og Somatic Transformation for å nevne noen.
Fysioterapi i psykiatri og mental helse er et helt internasjonalt fagfelt, og innen det vi kaller psykomotorisk fysioterapi har de skandinaviske landene vært foregangsland med Norsk psykomotorisk fysioterapi (NPF) og Basal kroppskjennskap (BK) som har sin opprinnelse fra Sverige. Disse retningene benyttes gjerne om hverandre i dag.
Ettersom det i den senere tid har skjedd en stor utvikling i kunnskap om traumer, finnes det i dag også andre terapeuter med kroppen som utgangspunkt (andre fysioterapeuter, kiropraktorer, osteopater osv) som kan ha et traumefokus.
