29.08.2018
Tekst: Tina Hetland. Foto: Privat
I mine tidlige tenår oppdaget jeg at mat roet meg ned, på samme måte som andre substanser som kan hjelpe oss med å dempe følelser. Prinsippet er det samme –maten ga meg en falsk glede og nummet følelsene jeg ikke ville forholde meg til. Maten hjalp meg å fortrenge, den fikk det vonde til å «forsvinne».
Ved sinne, frustrasjon og tristhet spiste jeg, og da selvsagt junk-food og søtsaker i store mengder. Min største, og til slutt eneste glede – var viten om at så fort jeg kom meg hjem fra hva enn jeg følte meg tvunget med på, så skulle jeg endelig få lov å sitte alene og spise. Jeg druknet følelsene mine i mat og til tider gikk jeg lenge uten mat for å gjøre opp for at jeg hadde spist for mye.
Mat som eneste glede
Jeg visste det var galt i å spise så mye mat som jeg gjorde, først og fremst fordi absolutt ingenting annet ga meg glede i livet. Lite visste jeg at den gleden jeg hadde rundt mat var en falsk glede, en enkel «fix» som var kortvarig. Som ga meg magesmerter og depresjon, som fikk meg til å isolere meg, som gjorde at jeg ofte ble syk. Likevel klarte jeg ikke å stoppe, og vekten min gikk mer og mer opp. Det holdt aldri bare med noen biter sjokolade, slik som «alle andre» fikk til. Jeg fortsatte å tenke på den sjokoladen, og planla at jeg skulle ha mer. Jeg prøvde å kaste opp – det gikk ikke. Jeg ble til slutt litt «avhengig» av følelsen av å være stappmett også, det høres nok ganske merkelig ut, men det ga meg en slags trøst å bare ligge i ro og kjenne på hvor mett jeg var – det fikk andre tanker til å forsvinne.
Til slutt utviklet jeg en ekstrem helseangst som hemmet meg totalt. Triggeren var at jeg leste meg opp på sykdommer som følger av lidelsen min. Plutselig begynte jeg å få sterke panikk-anfall, og første gangen jeg fikk det så trodde jeg at jeg skulle dø av hjerteinfarkt.
Nye vaner
Tidlig 2013 begynte dette begynte å bli ekstremt uutholdelig, og da helseangsten til og med ironisk nok fikk meg til å nekte medisiner som for eksempel angstdempende eller antidepressiva, så begynte jeg i terapi. Jeg var heldig, og fikk en god samtaleterapeut.
Hovedfokuset var angsten og mestring, ikke vekt og størrelse – noe jeg synes har vært viktig. Det ligger jo som regel ganske mye bak det som gjør oss til den vi er, og jeg tror det er direkte usunt å skulle fokusere på størrelse og vekt hele tiden. Det kan nemlig gjøre vondt verre.
Jeg gjorde selv en stor jobb med å prøve mitt beste å venne meg av vanen med at jeg trodde ingenting annet enn mat gjorde noe for meg. Jeg leste at å tegne, for eksempel, eller å tillate seg selv å «drukne» i et prosjekt, kan være en fabelaktig start. Altså, husker du da du var liten og skulle fargelegge noe? Der satt du med munnen halvveis åpen og tunga litt ute med øynene i kryss og klarte såvidt å svare når noen snakket til deg fordi du var så oppslukt i det arket rett foran deg og fargeblyanten i hånden. Det er det jeg snakker om! Hvem bestemte at det var noe vi skulle slutte med – at det er en følelse vi ikke lenger skal kjenne på? Drit i å skrolle på Facebook, sett deg midt på gulvet og tegn. Det gjør nemlig jeg, og jeg er 27 år!
#denfølelsen
Jeg visste i tillegg at vekten min var kommet til et punkt der det begynte å bli farlig og at noe måtte gjøres. Jeg visste det bedre enn noen, og det å høre at det var på tide jeg slanket meg gjorde kun saken verre. Veldig mange forstår ikke at det er indirekte mobbing å konstant ha størrelsesfokus rundt andre, og mobbing er ikke veien å gå hvis man skal hjelpe noen å bli frisk
Altså #denfølelsen når jeg endelig har lært meg å stå opp for meg selv og rett og slett sette meg selv litt først. Mange tror det er noe galt i å være glad i seg selv og prioritere egen velvære, men det skal jeg si deg med en gang at du aldri skal ha dårlig samvittighet for – aldri! Ditt liv lever du for deg, du fortjener å kjenne real glede.
Jeg fikk til å redusere vekten min som bonus, men opplevde selvsagt tilbakefall og savn etter maten. Det tøffeste for meg var å bli lei meg uten å løpe til sjokoladen. Jeg måtte finne nye måter å få ut frustrasjon og sinne. Måter som hverken var destruktivt for meg eller andre – strategier som virkelig funket, ikke bare «top ten ways» fra et enkelt google-søk.
Alt er mulig
Jeg er 27 år den dag i dag, og kan etter flere år erklære meg frisk fra at mat har kontroll over meg. Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg aldri får en tendens til å ty til litt overspising når stresset bare blir for mye, men å være bevisst på hva som skjer hjelper meg veldig.
Jeg tror det er litt viktig å kunne normalisere visse ting også, for eksempel at de aller fleste tar seg selv i å overspise fra tid til annen – og at man ikke er «unormal» så fort noe ikke er helt A4. Dersom jeg nå får tilbakefall så bruker jeg fremdeler strategier jeg har lært, for eksempel at selv om jeg spiser en skål med is fordi jeg er sliten og lei, så spiser jeg sakte, og for all del ikke stappmett. Bare dèt hjelper!
Jeg vet at inntil noe bedre er oppdaget, så vil en sirkel bli gjentatt – så tillat deg selv å få det bedre! Du er så utrolig verdifull og fortjener mye mer enn en stappfull magesekk og en trist sjel.
Du er unik – ikke sammenlign deg selv med andre. Vi blir konstant demotivert fordi vi sammenligner oss selv for mye med andre. Jeg lover at alt er overkommelig og fullt mulig!
