2. juni, markerte ROS Verdensdagen for spiseforstyrrelser. Vi valgte å bruke denne markeringen til å sette fokus på den mest utbredte, men også den mest ukjente spiseforstyrrelsen, overspisingslidelse.
For mange er fastlegen første møte med helseapparatet når man oppsøker hjelp for sin overspisingsproblematikk. Dessverre erfarer mange å bli misforstått i møte med legen, og opplever at det fokuseres for lite på de psykologiske, underliggende årsakene til problematikken, og for mye på kosthold og vektreduksjon. Årsaken til dette kan være for lite kompetanse på lidelsen, og ikke minst mangel på adekvate hjelpetilbud å henvise videre til.
Gjennom kampanjen #legenminsa ønsker ROS å sette fokus på behovet for kompetanseheving om overspisingslidelse i behandlingsapparatet, samt på hvordan man på best mulig måte kan møte mennesker som lider av denne problematikken.
Etter å ha fått innspill fra våre følgere, både om hvordan de har blitt møtt av hjelpeapparatet, og hvordan de kunne ønske de hadde blitt møtt, gir vi stafettpinnen videre til fastlegene. Hvor mener de selv skoen trykker? Hva skal til for at personer med overspisingslidelse får et riktig og tilpasset hjelpetilbud?
Fastlegene Kari Løvendahl Mogstad, Nina Ihle Hadland og Kristoffer Hjellen svarer.
Hvilke erfaringer har du som fastlege med å møte personer med overspisingslidelse?
Generelt tror jeg mange fastleger syns det er krevende å følge opp mennesker med spiseforstyrrelser, og ikke minst med overspisingslidelse. Vi vil jo gjerne hjelpe alle pasienter som kommer til oss med ulike problemer, sykdommer og utfordringer, og da kan det kjennes både tungt og vanskelig når man møter pasienter med lidelser man både kan for lite om og som er så krevende å komme inn på.
Overspisingslidelse er en type spiseforstyrrelse som ikke har fått mye oppmerksomhet, før de siste årene. Det er veldig bra at det er økt interesse og mindre stigma rundt dette, men det betyr jo også at det ikke er så enkelt for fastleger rundt i landet å ha så stor og bred kompetanse på dette. Det er knyttet mange tabuer og skam rundt denne lidelsen, og det er en av de store utfordringene med å være lege og hjelper også. Det er hårfin balanse mellom å møte noen med spørsmål omkring dette temaet, og å virke «busende» og for direkte, slik at pasienten føler seg ikke møtt med respekt og tillit. Vi erfarer at det ligger mye selvforakt og innebygd «forsvar» hos disse pasientene, slik at man som lege kan kjenne på en slags motstand fra pasienten nesten uansett hva man gjør og foreslår. Det gjør det utfordrende å finne en tillitsfull kommunikasjon.
En del leger har god kompetanse, og de fleste av oss har mye erfaring og kompetanse i å møte mennesker med psykiske problemer, også spiseforstyrrelser. Så det ligger ikke alltid på kompetansen vår, men at dette er mennesker som ikke så sjelden har problemer som er veldig sammensatte, der noe av kjernen til utfordringene deres kanskje ligger i noe de har erfart og opplevd tidligere i livet, og som ingen har hjulpet dem med å ta hull på før. Det kan kjennes overveldende og veldig skremmende, men her ligger noen ganger nøkkelen til å få hjelp.
Kari Løvendahl Mogstad
Overspisingslidelse er vanskelig både for pasient og lege. Lidelsen ses hos ulike pasientgrupper, men en gruppe som stikker seg ut er de som har gjennomgått bariatrisk kirurgi, og da kanskje spesielt de som har fått utført operasjonen i privat regi.
Det hender at pasientene kommer inn på problemet spontant, men det hører til sjeldenhetene. De gangene problemet faktisk avdekkes under konsultasjon, opplever jeg at pasientene ofte nærmest forventer (eller faktisk utfordrer meg til) å bli «dømt» fordi de har «manglende viljestyrke» (fordi de ofte tenker slik selv; at «kunne jeg bare skjerpet meg/tatt meg sammen, så..»). Uansett hvordan vi kommer inn på temaet overspising, er pasienten ofte preget av følelser av skam og/eller selvforakt, følelse av svakhet, følelse av å være mislykket, og for flere også følelsen «jeg fortjener å hate meg selv og at andre hater meg» (og akkurat denne følelsen er sannsynligvis noe av grunnen til at flere av pasientene utfordrer legen til å dømme dem) – negative følelser som gjør at pasientene lett inntar en forsvarsposisjon. Dette gjør at det er vanskelig for pasienten både å snakke om problemet, og å være åpen for innspill fra lege.
Når vi først har avdekket at pasienten har problemer med overspisingslidelse, er det vanskelig å finne både årsaken til lidelsen, og å behandle lidelsen. Mange med overspisingslidelse velger å gå for veldig strenge kostholdsregimer, som f.eks. ketogen diett/ekstrem lavkarbo. Dette er effektivt den tiden de greier å holde dietten, men når man har brukt mat/overspising i en såpass stor grad at det faktisk blir et helseproblem, så vil tomrommet som maten tidligere fylte kreve å bli fylt med noe annet – og da kan pasienter ty til noe annet som er like selvdestruktivt, eller også mer selvdesktruktivt, for pasienten enn overspisingen faktisk var. For meg, er det å hjelpe en pasient med en spiseforstyrrelse, inklusive overspisingslidelse, like vanskelig som å skulle hjelpe en rusmisbruker å holde seg nykter. Det er fullt mulig, men det krever stor innsats, både av lege og av pasient.
Nina Ihle Hadland
Det er vanskelig å hjelpe personer med overspising, fordi spiseforstyrrelsen er så lite synlig. Hvis du møter noen som er veldig magre, er det lett å spørre hvordan det går med maten. Det er vanskeligere med pasienter som har en overvekt. Jeg pleier å spørre: skal vi snakke litt om kosthold? Dessverre tror jeg at mange underrapporterer når det gjelder hvordan de spiser, og det har nok mye med skam å gjøre.
Videre kan det være vanskelig å møte pasienter med overvekt og fedme på en god måte. Hvis jeg har en pasient som er overvektig, men kommer til time for noe annet, er det unaturlig for meg å skulle si noe om vekten. Det kjennes ikke rett. Jeg vil at mine pasienter skal føle seg bra og ha det bra med seg selv. Det føles så intimt å spør noen: hvorfor er du så stor? Da kan det jo hende at en overspisingsproblematikk blir oversett.
Kristoffer Hjellen
Hvilke henvisningsmuligheter har du som fastlege?
Det er stort sett altfor dårlige muligheter til å henvise, og til å få god hjelp. Det kjenner vi fastleger ofte på, og vi kjenner oss ofte alene og maktesløse. Der jeg jobber er det en avdeling ved sykehuset som er dyktige på overspisingslidelser, og som har et godt kompetansenettverk innen disse temaene. Men det betyr ikke at det er enkelt å få inn pasienter med denne lidelsen, og gi dem god konkret hjelp. Og jeg tror det er veldig varierende, og dessverre opplever de fleste fastleger at det finnes altfor få man kan henvise til! Vi opplever generelt at det er veldig vanskelig å få pasienter videre inn i andrelinjetjenesten, og det er svært varierende kvalitet på kompetansen også der.
Kari Løvendahl Mogstad
Der jeg jobber har vi, meg bekjent, intet sted å henvise pasienter med overspisingslidelse til, i hvertfall ikke i spes. helsetjenesten. Da jeg jobbet i større byer var det også en trend at kun de magreste anorektikerne eller de aller yngste fikk tilbud om behandling (av pasienter med spiseforstyrrelser), fordi det rett og slett ikke er kapasitet/ressurser til andre enn dem. Alternativet jeg har nå, er å henvise til kommunalt psykisk helseteam, bestående av 2 psyk. sykepleiere, ingen av dem med erfaring innen spiseforstyrrelser. Erfaringsmessig er det svært få av psykologer/psykiatere med refusjon som har kapasitet til pasientene – og hvis de har, er ventelista lang, slik at fastlegen er den som må følge pasienten opp i begynnelsen uansett.
Nina Ihle Hadland
Det som er mest aktuelt er å henvise til lokal DPS.
Kristoffer Hjellen
Hva tenker du at du trenger for å bedre kunne møte og hjelpe denne pasientgruppen?
Vi må få flere muligheter til kurs, og kompetanseheving. Vi møter så mange mennesker med kjent og ikke minst ukjent, spiseforstyrrelse, og overspisningslidelse, vi møter også mange som har erfart overgrep og andre vanskelige erfaringer fra tidligere. Da må man ha mer kompetanse både til å avdekke det, å kunne se sammenhengene, og å kunne spørre på en god måte, for å få folk til å erkjenne sitt problem. Det kan både være nettkurs, og at dette temaet tas opp mer generelt innen andre medisinske problemstillinger, som vi lærer mer om, feks Diabetes, livsstilssykdommer, svangerskapsomsorg, psykiatri, m.m, fordi det ikke så sjelden ligger mer bak, som vi er nødt til å ha redskaper til å ta fatt i.
Kari Løvendahl Mogstad
Jeg trenger kurs, gjerne nettbaserte. Jeg trenger å vite hvor jeg kan finne informasjon både om lidelsen, men også om hvilke tiltak som faktisk kan hjelpe disse pasientene. Jeg trenger å vite hvordan jeg skal formulere meg uten at pasienten føler seg angrepet, eller «dømt», og jeg trenger å vite hvordan jeg faktisk skal følge disse pasientene opp. En ting er å avdekke problemet på en konsultasjon, det er faktisk den letteste delen! Problemet er hvordan jeg kan hjelpe pasientene mine ut av problemet, eller i det minste til å få bedre kontroll over problemet. Hvordan kan jeg følge dem opp, hva kan jeg si, og hvor kan jeg henvise dem/hvilke hjelpemidler finnes, for denne pasientgruppen.
Nina Ihle Hadland
Jeg har lyst til å være mer var på problematikken nå. For eksempel ved å spørre: opplever du mat som et problem? Eller: hva er ditt forhold til mat? Jeg prøver så godt jeg kan å stille åpne spørsmål, og så holde kjeft. Doktorhjernen har alltid en hypotese, og det kan føre til at man ikke lytter godt nok når pasienten snakker.
Tidligere har jeg nok ikke vært flink nok til å spørre pasientene hva de føler er problemet. God kommunikasjon er kjempeviktig. Man skal ikke stresse hos legen. Som kommunal fastlege er jeg ikke nødvendigvis avhengig av å møte et visst antall pasienter daglig for å sikre god inntjening, siden jeg likevel har fast lønn. Jeg har derfor mulighet til f.eks å sette opp dobbelttimer for pasienter som jeg vet trenger ekstra tid. Dette er dessverre annerledes for de som er private.
Det er definitivt behov for mer fokus på psykiatri i medisinstudiet. Jeg studerte i Polen, og der var det null fokus på dette. Generelt er det lite om dette i utdanningene i Øst-Europa. I Norge tror jeg det har kommet seg. Samtidig tenker jeg at måten man møter en pasient med overspising på, ikke bare handler om kompetanse, men også om personlighet. Flere pasienter har fortalt meg om møter med leger som har sagt til dem at psykisk sykdom ikke fins. At angst er en tullediagnose, eller at man bare må «skjerpe seg» hvis man sliter.
Jeg tror ikke man kan fullt ut kan forstå psykisk sykdom uten å ha hatt et snev av det selv, eller vært nær noen som har hatt det. Vi har hatt så mye fokus på psykisk helse i Norge de siste årene, og likevel er det så mange leger som setter seg på bakbeina. Jeg er usikker på hvor mange fastleger som tar seg tid til å spørre: hvordan har du det egentlig? Tidsbruk kan selvsagt være veldig vanskelig, og ulike leger kan ha ulike regler for dette.
Til pasientene vil jeg si: hvis du ikke blir hørt av fastlegen din, så bytt! Da passer ikke vedkommende for deg. Det finnes noen der ute som vil hjelpe
Kristoffer Hjellen
Vi i ROS er svært takknemlig for fastlegenes bidrag som underbygger vårt inntrykk av at behovet for økt kompetanse og ikke minst henvisningsmuligheter er stort. Vi vil ta kunnskapen og erfaringen som er delt gjennom vår kampanje, med oss i vårt videre arbeid opp mot helsemyndighetene.
