Tekst: Berit Bjerke. Foto: Privat
Jeg er fem år og kan og klarer alt i hele verden. Noen ganger får jeg kjeft av pappa for det jeg gjør, fordi det er rampete, men det gjør jo ingenting, jeg vet at jeg er viktigst i hele verden. Mamma ler av meg, snakker med meg, leser, synger for meg og leker med meg. På gården der jeg bor har jeg alle de snille dyra. Og så har jeg både biler og en dukke, og bestemor Bjerke gir meg skive med sirup på, enda mamma sier nei. Astmaen min plager meg når jeg er syk, men det er jo ikke min skyld.
Noen ansatte i kommunen finner muggsopp i huset vårt, og vi blir tildelt en leilighet i det som nærmest er en drabantby i Bærum. Her bor mange barn! Oj, så mange barn jeg har å leke med. Og så gøy at jeg begynner i første klasse samtidig. Det blir fint å lære å lese og skrive, jeg kan bare skrive navnet mitt og litt til. Men så sier noen: Du snakker så stygt, du er bondsk! Ja, jeg kommer jo fra bondelandet og legger trykk på første stavelse i ordene. De erter, og et par nabogutter lugger dotter av håret mitt. Nå er jeg trist og litt redd, er jeg så dum, da? Jeg lærer meg raskt det såkalt dannete språket, og en dag sprekker jeg og tar igjen med gutta som lugger meg. Jeg har satt meg i respekt. Sånn, fra nå av er det meste bra. Livet leker, og jeg med.
Så en dag, når jeg er 12 år og står og venter på bussen i kveldsmørket, blir jeg utsatt for en overfallsvoldtekt. Selvfølelsen min dør. Alle kan se utenpå meg hvor skitten jeg er. Mye er vanskelig. Men jeg er livsglad og jeg vil være med i gjengen og det blir lyst igjen, bortsett fra skyggen bak ryggen min. Jeg må i årene som kommer helst sitte inntil en vegg når jeg er borte, og jeg ser menn som jeg er sikker på er voldtektsmenn stadig vekk. Det er vanskelig, men jeg klarer meg og ingen får vite om dette som har hendt meg. En fordel at jeg er det de kaller guttejente og urokråke, det er jeg sikker på.
Å, jeg er gravid! For en glede! Og mens barnet vokser inni meg, blir jeg like betydningsfull som jeg var som lite barn. Jeg er gift, jeg får gleden av å gå gravid og være viktigst i verden to ganger til. Jeg har tre barn, jeg studerer og jeg klarer alt. De årene takker jeg livet som har gitt meg så mye.
Men jeg sliter i ekteskapet, prøver å finne strategier. Det er vanskelig, men til slutt har jeg løsningen. Fordi det er så lite jeg kan endre ellers og jeg ikke liker den jeg er nå, heller ikke det jeg ser i speilet, begynner jeg å slanke meg. Der er jeg dyktig, det får jeg veldig godt til. Vekta synker, klærne slenger på meg og det er deilig. Jeg blir verdensmester i å lyve om å ha spist og holde meg unna de stedene jeg må spise. Selvfølelsen min er høy, se hva jeg klarer! Lett er det ikke, men se! Jeg går over til trange klær, må jo vise meg fram.
Men så kommer tiden da kroppen jeg ser i speilet, er for tjukk igjen, enda jeg veier bortimot 20 kilo mindre enn før og aldri har vært tjukk. Ikke lov å spise noe, drikke lite vann, alt som skal ned i magen er skadelig. Nå har jeg det ikke bra mer. Det ender i alvorlig anoreksi. Tvangsforing, selvskading, selvmordstanker, barna vil ha det bedre uten verdiløse meg. Flere måneders innleggelse på Modum Bad, jeg blir noe bedre og blir heldigvis skilt. Jeg blir mer utagerende, har barnevakt, ute på byen, kjører for fort med bilen. Det gir oppdrift å leve på kanten, jeg kjenner at jeg lever. Er på attføring.
Så får jeg jobb, jeg får sunnere bekreftelser, gode samtaler, jeg liker det jeg ser i speilet og selvfølelsen min vokser igjen. Og etter noen år møter jeg kjærligheten, den som nå har vart i 31 år. Ja, jeg har verdi, jeg har mye å gi, jeg er viktig for mange! Og mange er viktige for meg i mitt liv.
Når jeg er bestemor til sju, får jeg en revmatisk bindevevssykdom, har mye smerter, mye fatigue og må legge om livet mitt og ta det roligere, lære å bli mindre ja-person. Nei, jeg kan ikke være barnevakt i dag, nei, jeg kan ikke bli med i det selskapet, nei, kino er for stort lerret og for bråkete, nei, så langt orker jeg ikke reise, nei nei nei. Og jeg som er supersosial! Jeg mister mye av selvfølelsen min, kjenner ikke helt igjen meg selv og må ta noen timer hos psykolog. Det hjelper, tiden hjelper og forståelsen fra familie og nære venner hjelper.
Jeg er bra nok, jeg har et godt liv og det å være godt voksen med mange erfaringer gir meg en følelse av å ha blitt klok, men jeg har også beholdt det barnlige og nysgjerrige. Jeg merker at jeg har mye å bidra med og jeg har, heldigvis, fremdeles mye å lære. Det er bare vi heldigste som våkner om morgenen og kan leve. Og så har jeg naturen og rask gange som formiddagens lykkepille.
Som Poul Dissing synger: «Livet er ikke det verste man har, om lidt er kaffen klar.»
Les også bokanmeldelse av «Manilahallen», boken om Berit Bjerke sitt liv.
