was successfully added to your cart.

Handlekurv

Artikler

Mindful eating – mine erfaringer

Tekst: Eirik Newth. Opprinnelig publisert på bloggen newth.net

Jeg har nettopp gjennomført et kurs i “Mindful eating” for å lære mer om overspisingen min. Her er mine erfaringer.

På forsommeren ble jeg tipset om et kurs i “mindful eating” i regi av ROS i Oslo. Kort fortalt gir dette kurset (og andre kurs av samme type) en innføring i ulike teknikker om er ment å gjøre deg mer bevisst hva du putter i deg og ikke minst hvorfor og hvordan du gjør det. Hvilke følelser som utløser spising og overspising, hva slags situasjoner de oppstår i, hvordan matsug og andre mat-følelser manifesterer seg i kroppen din og hva du kan gjøre for å mestre dem når de dukker opp.

Kjernen i kurset er teknikken som kalles for mindfulness. For å sitere fra ROS’ kursmateriale: “Mindfulness handler om å være helt og fullt tilstede i øyeblikket og om bevisst å gi det som skjer din fulle oppmerksomhet. Det gjelder både det som skjer inni deg selv – i kroppen, hjertet og tankene – og det som skjer rundt deg. Mindfulness er å være oppmerksomt tilstede uten å kritisere eller dømme.” Du skal ikke google mye for å se at dette er en populær teknikk som brukes i alle slags sammenhenger. “Mindful eating” tar utgangspunkt i en bestselger av samme navn, skrevet av legen Jan Chozen Bays.

Da jeg meldte meg på kurset “Bli venn med maten” var det for å forstå min egen overspising bedre, legge en ny brikke til det kompliserte puslespillet som er spisemønsteret mitt om du vil. I et års tid hadde jeg vært lite plaget av overspising, så målet var å stå bedre rustet neste gang overspisingen meldte seg igjen. Lite ante jeg hvor fort det skulle skje: Før sommeren var over og kurset rakk å starte, var jeg i full gang med overspising igjen. Den utløsende faktoren denne gangen var sorgen over min katt Linus, som ble alvorlig syk utover sommeren og måtte avlives i september.

Selv om jeg var usikker på hvor lurt det var å delta i en situasjon der sinnsro og fokus var mangelvare, valgte jeg å prøve meg. Heldigvis. Jeg har nemlig hatt nytte og glede av de åtte kurskveldene hos ROS. Ikke fordi det førte til vekttap. Fra første stund ble det understreket at dette ikke er et slankekurs, og at mange opplever å gå litt opp i løpet av kurset (jeg gjorde det). Heller ikke fordi det lot meg “knekke overspisingskoden”. Spising er fremdeles komplisert og forvirrende til tider. Og nei, jeg fant ikke indre harmoni ved hjelp av meditasjonsteknikkene jeg lærte. Så hva var det jeg fikk ut av det?

Jeg fant pusterom i hverdagen

En sentral øvelse, kanskje den viktigste i dette kurset, er en ti minutter lang meditasjon med fokus på pusten. Det handler om å sitte rolig og avslappet, puste normalt og rett og slett følge med på hva som skjer når luften går inn gjennom nesen, ned i lungene og så videre ut i kroppen. Det høres enkelt ut, men var overraskende vanskelig å få til (jeg er ikke alene: Dette er noe folk nevner oftest når de sier at “mindfulness funker ikke for meg”). Jeg oppdaget at støydempende høretelefoner var til stor hjelp. De fjerner forstyrrende lyder og gir fokus på lydfilene med instruksjoner for meditasjon.

Det handler om å rette oppmerksomheten mot det som skjer her og nå, og ikke dømme deg selv for hardt når fokuset glipper (som det uunngåelig vil gjøre). Uansett hvor mange ganger tankene driver bort fra fokuset på pusten din, kan du alltid hente deg inn igjen. Dette er ikke en konkurranse om å være best til å fokusere, det handler ikke om å vinne over noen andre eller seg selv. For meg er øvelsen en påminnelse om viktigheten av å tilgi seg selv og skape pusterom i hverdagen. Pulsen blir lavere, stressnivået reduseres – og med det dempes også en driver bak overspisingen. Det er ikke så mye som skal til. Jeg bruker en app på Fitbiten som lar meg fokusere på pusten i fem minutter.

Jeg ble mer bevisst mine tanker og følelser rundt spising

“Bli venn med maten” er mer enn meditasjon. Det er også fysiske øvelser, spising, samtaler og gruppearbeid. Jeg vil tro at utbyttet av kurset også ka avhenge litt av hva slags kursdeltakere man havner sammen med. Der var jeg heldig: Vi var åtte til sammen, med svært ulike bakgrunner og overspisings-historier, men alle sammen med en positiv innstilling. Hver kurskveld varer fra 17 til ca 20, og engasjementet var så sterkt at vår utmerkede kursleder måtte jobbe hardt for å holde tidsrammene.

Jeg hadde hørt nok om mindfulness til å forvente en og annen øvelse som sett utenfra ville virke merkelig. Og ganske riktig: Tanken på å diskutere en rosin vi nettopp hadde spist i nærmere en time, virker sikkert absurd på alle som ikke har gjort det. Det er lett å le av det. Men for meg ga det stor mening, fordi det ble satt i kontekst med ulike måter å oppleve sult på. Å bli sulten er ikke bare én ting, særlig for oss som overspiser. Bevissthet om dette er til stor hjelp når matsuget melder seg: Er det fordi jeg ikke har spist halve dagen, fordi en vond følelse er blitt trigget eller rett og slett fordi jeg er overveldet?

Jeg fikk jobbet med å bli mer tilgivende overfor meg selv

En sentral tanke i kurset er en ikke-dømmende holdning overfor egen atferd. Svært mange av oss overspisere sliter med skam og skyldfølelse. I kurslokalet satt det åtte intelligente og oppegående voksne som nok alle hadde stilt seg samme spørsmål som jeg har stilt meg selv gang på gang på gang: Hvordan går det an å bli så dum? Min viktigste lærdom er at dette spørsmålet ikke er til noen hjelp i det hele tatt. Det er tvert imot undergravende og destruktivt. Det er min indre versjon av “det er bare å skjerpe seg”-beskjeden jeg har fått fra så mange rundt meg opp gjennom livet, og som aldri har hjulpet det grann.

Å jobbe med selv-tilgivelse er derfor en viktig del av kampen mot overspising. Det er menneskelig å feile. En overspisingsepisode er ikke verdens undergang. Det som kan oppleves som et stort tilbakefall der og da, er som regel bare et fall. Du har snublet, slik alle andre mennesker gjør i sine liv. Så reiser du deg opp igjen, børster støvet av knærne, gir deg selv et omsorgsfullt klapp på skulderen og går videre. For meg er dette blitt mitt nye mantra: “Fall, ikke tilbakefall.” Eller “Du skal få en dag i mårå”, for de av oss som har spist en stund.

Jeg lærte teknikker for å håndtere matsug

Selvinnsikt er vel og bra, men overspising er jo også noe som skjer her og nå. Det kan oppstå på kort varsel, og da bør du ha verktøy for å håndtere det. I mitt tilfelle var det altså veldig konkret, i og med at jeg var midt i en overspisingsfase (ja, det går ofte i faser!) under hele kurset. Jeg fikk altså anledning til å teste ut de praktiske teknikkene jeg lærte, ofte bare timer etter gjennomført kurskveld. Så hvordan fungerte det når jeg sto i nærbutikken og kjente matsuget rive i kroppen? Skal man dømme etter vekta – ikke så bra. Jeg gikk opp under kurset, som sagt.

Men skal jeg dømme etter hvordan jeg opplevde episodene sammenlignet med tidligere, ser det absolutt annerledes ut. Bevisstheten om hva som skjer og hva som driver det, gjør selve hendelsen mindre mystisk og virker delvis dempende. Er jeg i en situasjon som tillater det (altså ikke midt i ettermiddagsrushet i butikken) forsøker jeg nå ta meg tid til en liten pusteøvelse. Stoppe opp noen sekunder, stå helt stille med øynene lukket og fokusere på her og nå. I en stresset situasjon med folk rundt, har jeg lært at distraksjon kan fungere. Å spore tankene fra matsug og over på noe annet, nynne på en sang, kan ta meg ut av situasjonen lenge nok til at jeg ikke matsug-kjøper der og da.

Det viktigste jeg lærte

Så, for å oppsummere: Ja, kurset var vel verdt kveldene jeg satte av til det. Ikke bare for innsikten jeg fikk og de praktiske øvelsene jeg lærte, men også for holdningen jeg tar med meg videre. Fremover vil jeg forsøke å være mindre dømmende og mer åpen og utforskende i mitt forhold til overspisingen. Jeg vil minne meg selv om at dette er noe jeg har hatt siden barndommen og antagelig vil streve med resten av mitt liv. Overspisingen er altfor komplisert og rotfestet til at det finnes en enkel løsning. Kan hende finnes det ikke noe svar. Kanskje reisen er målet her også, som så ofte ellers.

Den virkelige verdien vil uansett ikke vise seg så tidlig, bare en uke etter kursets avslutning. Mindfulness har et langsiktig perspektiv, så vi får heller komme tilbake til det om halvt år eller kanskje et år. Så får vi se hva som er blitt sittende og hva som eventuel har forandret seg!

Men er ikke dette bare “ugga bugga”?

Søker du på Jan Chozen Bays, forfatteren av boka “Mindful Eating” og en ledestjerne på feltet, vil du fort oppdage at hun i mange år har vært praktiserende zenbuddhist. Mindfulness baserer seg på prinsipper og metoder som er brukt i østlige religioner i årtusener, men i seg selv er metoden ikke en religion. Kurset jeg tok var høyst sekulært både i form og innhold.

Det har vært forsket på dette, og det er flere studier som tyder på at et bevisst forhold til spising og mat har målbar effekt: “A small yet growing body of research suggests that a slower, more thoughtful way of eating could help with weight problems and maybe steer some people away from processed food and unhealthy choices.” Les artikkelen her, den er publisert av anerkjente Harvard Medical School og har tips til hvordan komme i gang på hjemmebane. Men som alt som har med mat og helse å gjøre, gjenstår det mye forskning på feltet. Det som funker for én person passer ikke nødvendigvis for en annen. Man må nesten prøve det selv, og finne ut om det passer.

Eirik Newth om sin erfaring med overspising

Om kurset «Bli venn med maten»

 

 

 

 

^