28.11.2018
Tekst: Therese Skeie Lysholm
Min eldste datter, som flere andre jenter i Norges land, har alltid vært opptatt av å være flink. Dette har vært en del av henne fra hun var et lite barn.
Lego ble bygget om og om igjen til tårnet var perfekt. Når hun skulle fargelegge var det alltid et mål for henne å ikke komme utenfor strekene. I personligheten var hun sta og ga seg sjeldent før målet var oppnådd. Det var først da jeg fikk mitt andre barn at jeg la merke til disse personlighetstrekkene hos henne. Min yngste datter var opptatt av å bli raskt ferdig og brydde seg ikke om resultatet, så lenge oppgaven ble gjennomført. Legotårnet ble ofte ikke bygget ferdig før hun hoppet over til neste aktivitet. Min eldste datter var utadvendt, smilende, glad og omsorgsfull, mens den yngste datteren min liker å være for seg selv, er glad når det passer henne og er omtenksom når hun må.
Når jeg tenker tilbake, kunne min eldste datter ofte ha en sort/hvitt-tenkning. Det var sjeldent noe midt i mellom for henne. Som mor var jeg fryktelig stolt av henne når hun eksempel kunne synge hele ”bæ bæ lille lam” i en alder av 2 år. Hun hadde også en utrolig språkforståelse og var nysgjerrig på livet og mennesker.
Dessverre var ikke vi foreldre klar over hvilke konsekvenser disse forskjellene i personlighetene skulle få for mine døtrer i dagens samfunn.
Den store 4-årskontrollen
Det hele startet når hun var 4 år og var på kontroll på helsestasjonen. Som mor var jeg stolt over å vise helsesøster hvor flink min datter var på alle testene hun gjennomførte. Hvor godt hun snakket og hvor sjarmerende og blid hun var i møte med helsesøster. Som ung alenemamma var jeg nok litt ekstra opptatt av å vise helsesøster at jeg hadde lykkes i morsrollen.
Helsesøster plottet tallene fra vekt og høydemål inn på dataen og kom med kommentaren ”Oi sann, her var det litt i overkant”. Fokuset under kontrollen ble med en gang flyttet fra glede og mestring – over til kosthold, fysisk aktivitet og størrelsen på måltider. Vi fikk spørsmål om hva vi spiste til middag, svaret mitt husker jeg den dag i dag: ”spagetti og kjøttdeig”. Etterpå skammet jeg meg veldig, jeg var redd for at middagen jeg nevnte ikke var sunn nok.
I etterkant av kontrollen mottok jeg en telefon fra helsesøster som tilbyr oss ny kontroll om 6 måneder for å følge med på vektutviklingen. Dette takket jeg selvfølgelig ja til, jeg var jo vettskremt over informasjon at barnet mitt var innenfor kategorien overvektig.
Retningslinjene
Jeg fikk beskjed om at det ikke var snakk om å slanke min fireåring, men å begrense matinntaket frem til hun vokste i høyden. Som pliktoppfyllende og uvitende mor gjorde jeg som jeg ble fortalt. Vi byttet ut alle matvarer med produkter som var nøkkelhullsmerket, begrenset søtsaker og økte fysisk aktiviteten. Mat ble ikke lenger normalt hos oss, og setninger som ”nå har du vel spist nok” ble dagligdagse. Dessverre endret ikke dette noe på kurven. Neste steg ble å prate med barnehagen, som hadde buffé hver lunsj. Dessverre møtte jeg lite forståelse her. Barnehagen hadde ikke budsjett til å kjøpe produkter som var merket med nøkkelhull. Vi ble til slutt enig at hun også her skulle få begrensninger i matinntaket sitt.
Helsesøster var stadig i kontakt med oss. Hun jobbet jo etter retningslinjer fra helsedirektoratet som tilsier at mitt barn skulle få oppfølging. Retningslinjene sier også at barn skal ha høyde og vektmåling i tredje og åttende klasse. Dette var jeg fullt klar over, da jeg selv var på vei til å utdanne meg som helsepersonell. Under denne perioden leste jeg alt som omhandlet barn og overvekt. Ofte leste jeg i forskningen at mødre kunne ha problemer med å se overvekten hos sitt eget barn. Jeg klassifiserte meg selv i den kategorien og ble mer og mer fortvilet over situasjonen. Når jeg ser tilbake på bilder fra denne perioden ser jeg en frisk, sunn og glad fireåring som ser helt normal ut i sin egen kropp. Ikke spesielt stor, men heller ikke liten og tynn.
Når min datter var 5 år ønsket helsesøster å henvise oss til livsstilsskolen, et felles tilbud til familier som har barn som strever med overvekt. Jeg takket flere ganger nei til tilbudet, men til slutt ga jeg etter for presset.
Jeg, min datter og pappaen møtte opp på informasjonsmøte. Det var her far endelig satt ned foten og ba helsesøster trekke seg tilbake. Vi kjente oss ikke igjen i problematikken som ble beskrevet. I etterkant ser jeg at vi hadde et stort behov for individuell oppfølging innenfor forebyggende psykisk helsearbeid. Flere år med fokus på mat, veiing og overvekt hadde skapt en uro i oss alle. Jo mer fokus det ble på vekt og veiing, verre fikk min datter det.
(tegninger fra min datter, 10-11 år gammel)
Konsekvensene
Min datter var nå fullt klar over at hun var unormal og overvektig og at hennes kropp ikke passet inn i dagens samfunn. Det hadde hun flere ganger fått bekreftet gjennom veiinger på helsestasjonen, hvor diskusjonene rundt vekt og mat ofte ble tatt over hodet på henne. Skammen og dårlig kroppsbilde satt dypt i henne i en alder av 5 år. Opplevelsen av å være annerledes og å være usikker i sin egen kropp var etablert i et barnesinn som allerede hadde nok å streve etter.
Min datter har i etterkant fortalt meg om hvordan dobbeltrollen jeg fikk som mor, var vanskelig for henne å forstå. Hun beskriver en forvirring over at jeg som mor fortalte henne at hun var god nok akkurat slik hun var, samtidig som jeg og helsesøster passe på at hun ikke spiste for mye og ikke måtte bli for stor. Dette skapte en forvirring og usikkert i henne som igjen førte til at hun ikke klarte å fortelle meg eller be om hjelp når hun trengte det.
Lappen fra helsesøster vedrørende veiing i tredje klasse mottok jeg aldri, den ble kastet på skoleveien i frykt for å skuffe meg, til tross for at denne vekten viste en synkende kurve.
Til slutt bestemte hun seg for å ta saken i egne hender.
Diagnosen anoreksi nevrosa fikk min datter når hun var 10 år. Da orket hun ikke mer. Hun holdt ikke ut i en kropp som føltes alt for stor, til tross for at hun på dette tidspunktet var normalvektig. Skammen og ubehaget over egen kropp forsvant når hun sluttet å spise. Hun følte seg endelig så liten i kroppen som hun følte seg innvendig. Endelig hadde hun fått kontroll over livet, som har vært alt for vanskelig for henne å håndtere alene. Endelig var hun god nok som hun var, endelig var hun tynn og vellykket slik alle ville hun skulle være. Det at hun nærmet seg døden betydde ingen ting i forhold til det å være tynn.
Gleden og omsorgen i barnet mitt er blitt erstattet av en spiseforstyrrelse som har full kontroll på vekt, kalorier, vekstkurver, og KMI/percentil . Den dagen min datter spiser mat uten nøkkelhullsmerking skal vi feire, da er hun et steg nærmere målet om å bli frisk. Dessverre har spiseforstyrrelsen fått store konsekvenser for hennes fysiske, psykiske og sosial utvikling.
Psykisk helse fremfor vekt og veiing
Min datter er nå 12 år og er innlagt ved regionalt senter for spiseforstyrrelser . Dessverre tror jeg dette kunne vært unngått hadde vi blitt møtt litt annerledes ved helsestasjonen den gangen.
Retningslinjene fra helsedirektorater jeg henviser til ovenfor ble innført i 2009. Da var min datter 4 år og akkurat gammel nok til å bli en prøvekanin. Veiingen i tredje klasse var et triggerpunkt for henne og allerede da begynte spiseforstyrrelsen og snike seg inn.
Hvorfor var det ingen som snakket med meg eller min datter før de plasserte henne på vekten ? Hadde jeg vært klar over hvor krenkende disse veiingene opplevdes for henne på tross av hennes unge alder, hadde jeg aldri takket ja til den såkalte oppfølgingen.
Jeg mener at helsesøster har ansvar for å følge opp barnet med samtaler og fokus på psykisk helse i etterkant av en slik veiing. Det en helsesøster har åpnet, har de også ansvar for å lukke. Det å iverksette tiltak om videre veiing er ikke et godt nok tiltak. Overvekt handler om så mye mer en vekt. I dagens samfunn er jeg sikker på at de aller fleste barn automatisk trekker konklusjonen ”jeg er feit” når vekta viser et høyt tall. Jeg skulle ønske at helsesøster kartla barnet og så familien vår i sin helhet med et bredere perspektiv, før fokuset ble flyttet direkte over på overvekt. Helsesøster var ikke klar over at min datter allerede var opptatt av å være flink. Hun tålte aldri veiingene hun gjentatte ganger ble utsatt for. Jeg som mor var ikke klar over konsekvensene det ville få for henne.
I journalen til min datter er det ikke nevnt et enste ord om språkutvikling, psykisk helse, motorikk eller utvikling. Vekt og veiing har tatt all plass, noe som i etterkant var utrolig vondt å lese. Datteren min som jeg var så utrolig stolt av er ikke beskrevet med et eneste ord, utenom overvektig.
Jeg som mor beskriver i journalen flere ganger en aktiv familie med et sunt kosthold. Jeg skulle bare ønske at mine ord den gang var mer en godt nok. Følelsen av å ikke bli stolt på når jeg gjentatte ganger forklarer at hennes overvekt mest sannsynlig var et resultat av arv. Både jeg og far var også overvektige som barn, men slanke som ungdommer og voksne. Min yngste datter er liten og tynn, hun er oppvokst med det samme kostholdet som min eldste datter. Hun har fått en helt annen tilnærming i møte med helsestasjonen. Det å lese i hennes journal var en glede for meg som mor. Min yngste datter kunne blitt veid og målt om og om igjen, det ville mest sannsynlig ikke få noen konsekvenser for henne. Hun har fått en mulighet til å etablere en god selvfølelse som forteller henne at hun er god nok slik hun er.
Som helsepersonell har jeg forståelse for at overvekt er et økende problem i Norge. Jeg er også enig i at dette er noe vi må gjøre noe med og at overvekt kan få konsekvenser for barnet. Lærdommen i vår historie er måten dette har blitt gjort på. Barnet vårt tålte dessverre ikke den oppfølgingen de nasjonale retningslinjene til helsedirektoratet tilbyr. Dessverre tror jeg flere barn kommer til å bli rammet når fokuset på overvekt ligger på vekt og veiing. Nå håper jeg at fagfolk, foreldre og andre som kan kjenne seg igjen min datters historie tenker litt annerledes neste gang de møter på et overvektig barn. Individuelle og kliniske vurdering av hvert enkelt barn bør gjøres før de blir satt oppå vekten. På denne måten kan man kanskje forebygge utvikling av en spiseforstyrrelse eller annen psykisk lidelse.
I etterkant skammer jeg meg når jeg hører min datter fortelle om sine opplevelser fra veiing og samtaler hos helsestasjonen. Hun beskriver møte ved livsstilskolen som et mareritt hun har drømt om og om igjen. Jeg klarte aldri å beskytte henne fra de som skulle hjelpe oss. Raske konklusjoner, og for mye fokus på vekt i tidlig alder og den manglende oppfølging i etterkant av veiing førte min datter rett inn i spiseforstyrrelsen. Med hennes personlighet i bunn, hadde hun aldri en sjans til å få etablert en god selvfølelse og et godt forhold til sin egen kropp. Det nyttet ikke å fortelle henne at hun var god nok akkurat slik hun var, handlingene betydde mer en ord for henne. Selv om hun var et lite barn.
