Nytt perspektiv på livet

Artikkel

11.04.2024

Tekst: Synnøve Torgersen


Jeg fikk panikk. Det kjentes ut som jeg lekte med døden. Da måtte jeg fortelle det til mamma og pappa.

En sykehusinnleggelse på grunn av en virusinfeksjon ble vendepunktet for Leif-Erik Sørensen da han var syk med spiseforstyrrelse. Kroppen hans var så svak at legen sa at hvis han hadde fortsatt slik en uke til ville kroppen ha gitt opp.

– Jeg ble bevisst på egen kropp ganske tidlig på barneskolen. Da begynte jeg å tenke at kropp var noe mer enn bare noe du eksisterer i. Jeg var ikke noe stort barn, men jeg var litt større enn andre, og det fikk jeg høre. Det skulle lite til for at jeg gråt, så jeg ble nok ganske fort pekt ut på barneskolen. Og utseende er jo noe av det som er lettest å gå etter.

Det var først på ungdomsskolen Leif-Erik ble bevisst på at kroppen var noe han kunne endre på.

– Det var perioder at jeg tenkte at jeg måtte trene, være flink med mat og de tingene. På ungdomsskolen kom slanking mer inn i bildet.

Sommeren til videregående kom Leif-Erik ut av skapet. Samme sommer gikk han gjennom noe som ga han en følelse at han mistet kontroll over kroppen sin.

– Det er noe jeg ikke har snakket så mye om før. Men nå er jeg kommet så langt unna det, så nå føles det ok å snakke om. Jeg gikk gjennom en voldtekt da jeg var 16. Det satte noe fart på dette. Jeg hadde litt problemer med kropp og mat fra før av, men etter det ble det veldig en følelse av å skulle ta kontrollen tilbake. At jeg ikke passet inn i min egen kropp. Jeg ble tatt fra kroppen på en måte.

Leif-Erik hadde mange venner på denne tiden. Da ble det lett å skjule at han håndterte følelsene sine med å kontrollere mat. På skolen kastet han matpakken og hjemme sa han at han allerede hadde spist hos venner.

– Det var ikke sånn at jeg bare sluttet å spise. Det gikk sakte mot mindre og mindre mat. Til slutt begynte jeg å kaste opp maten jeg spiste.

Vendepunktet i Leif-Erik sin historie ble da han fikk en virusinfeksjon og oppdaget blod i avføringen.

– Jeg hadde gått mange dager uten å spise og var helt utkjørt. Så fikk jeg en virusinfeksjon som kroppen ikke taklet. Jeg oppdaget blod i do og da fikk jeg panikk. Da følte jeg at jeg lekte med døden. Og måtte si det til mamma og pappa. Jeg ville ikke dø. Det her med mat ble ikke så viktig da.

– Jeg var klar for å ta imot hjelp. Og når svarene på prøvene jeg hadde tatt på sykehuset kom, så sa legen at hvis jeg hadde holdt på slik én uke til ville kroppen gitt opp. Så det var skikkelig slag i trynet, ble veldig tydelig hvor syk jeg var.

Familien samlet seg for å hjelpe. Mamma, pappa og broren har alltid stilt opp og var viktige i tilfriskningen.

– Når jeg først fortalte de om spiseforstyrrelsen var de sånn: “Ok, dette skal vi løse sammen”. Og så tror jeg det er lett å tenke at det er sånn som en brukken arm, at det er en quick fix. Men de gjorde alt de kunne. Jeg var ikke klar for å snakke med psykolog om hvordan jeg hadde det. Ikke klar for å fortelle om voldtekten. Så psykologtimer funket ikke. Men jeg hadde mamma og pappa ved min side hele veien.

– De satt med meg etter hvert måltid så jeg ikke skulle gå og kaste opp maten. Vi satt og pratet. Vi prater fortsatt mye. Vi er glade i å diskutere. Jeg vet ikke hvordan det skulle ha gått uten dem.

Til andre som står i en pårørendesituasjon synes Leif-Erik det er vanskelig å gi råd siden det er så individuelt. Men han er tydelig på at det beste er å spørre.

– Jeg har veldig troen på det å tørre og stille spørsmål. Pirke i det. Ikke la det gå. Og ikke gå rundt grøten. Hvis man skal bli bedre så man komme til den forståelsen selv, at man har et problem. Som pårørende må man bry seg, ikke være redd for å spørre.

Å ha gått gjennom dette har gitt Leif-Erik en styrke og et perspektiv på livet som han har tatt med seg videre.

– Alle mennesker som har vært gjennom vanskelige ting, får en eller annen forståelse for andre mennesker. Det gir en styrke. Når jeg havner i stressende eller vanskelige perioder nå. så kjenner jeg at “dette kommer til å gå over” og det er på grunn av min erfaring. Ting kunne vært verre.

I dag har Leif-Erik funnet balansen i livet med trening, mat og hvordan han snakker til seg selv.

–  Jeg har klart å bli raus med meg selv. Jeg kjenner jeg klarer å holde en balanse og at alt ikke trenger å være perfekt. Og å få kjæreste hjelper veldig på bekreftelsesbehovet. Det gir en selvtillitsboost at de dagene man ikke kjenner seg mest sexy, så er det fortsatt noen andre som gjør det. Det er veldig fint. Mitt forhold til mat, kropp og trening i dag handler mye om å være snill med seg selv.

Flere artikler

Dårlig selvfølelse skapte grobunn for at Sondre utviklet megareksi. Nå bruker han sine erfaringer for å hjelpe andre.
Vi kan bruke masse energi på å hjelpe barn, men det hjelper jo ikke hvis de ikke opplever samme språket og kommunikasjonen hjemme.
Forsking på spiseforstyrringar og psykisk helse må begynne å interessere seg meir for motkrafta i mennesket, meiner Kjersti. Korleis blir vi sterke i oss sjølve,
I første halvår av 2023 fikk over 500 norske barn (over 12 år) utskrevet slankesprøyter.

NESTE AKTIVITETER

25. mai 2024
Trondheim
Dagsretreat med yoga, avspenning og musikkmeditasjon (utsatt til høsten 2024)
29. mai 2024
Trondheim
Pårørendeseminar
3. juni 2024
Oslo
Åpen pårørendegruppe
6. juni 2024
Bergen
Åpen pårørendegruppe

ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.

Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.