10.06.2022
Tekst: Marianne Clementine Håheim, ROS
Du har kanskje hørt at homofile menn er en risikogruppe for spiseforstyrrelser – men stemmer det? Gjelder det i så fall kun homofile menn, eller flere grupper innenfor det skeive miljøet?
Vi har tatt en prat med Daniel Hausenkamph, styremedlem i FRI Vestland, for å få svar på i hvilken grad kjønn og seksualitet henger sammen med spiseforstyrrelser.
Kan du fortelle litt om FRI sitt arbeid?
– FRI er en landsomfattende organisasjon som arbeider politisk og sosialt for at mennesker som bryter med normen for kjønn og seksualitet ikke skal møte trakassering, diskriminering og andre former for hat. FRI Vestland jobber på lokalnivå, via både sosiale og politiske innsatser. Sosiale innsatser er for eksempel ulike former for aktivitetsgrupper til ulike grupper blant skeive. Videre jobber vi politisk med lobbyvirksomhet. Her i Bergen jobber vi mye med at det skal bli et desentralisert helsetilbud til transpersoner.
Levekårsundersøkelser viser at deres målgruppe har en høyere andel psykisk uhelse sammenlignet med øvrig befolkning. Kan du si noe om sammenhengen mellom kjønn, seksualitet og psykisk helse?
– Dette er tendenser man ser i hele verden. De som er skeive eller HBTQ opplever større psykisk uhelse enn personer som identifiserer seg som hetero. Trans- og bipersoner har enda større risiko for psykisk uhelse. Det er mange ulike faktorer som spiller inn, alt fra sosiale til økonomiske og kulturelle faktorer. Skal vi se spesifikt på hvilke stressfaktorer som kan finnes her, er det for HBTQ- og transpersoner minoritetsstress, og for transpersoner i tillegg kjønnsdysfori. Minoritetsstress omfatter alt fra hatprat til småkommentarer til bare en allmenn mangel på kunnskap og aksept. Dette skaper psykisk stress og belastning, og øker risikoen for å utvikle andre former for psykisk besvær generelt.
Hvordan tenker du man kan forebygge psykisk uhelse blant skeive?
– Å forebygge minoritetsstress handler om å skape mer aksept, som er blant FRI sine oppgaver. På et høyere politisk nivå må vi ha gode anti-diskrimineringslover. For mennesker som opplever kjønnsdysfori, handler forebygging mye om å ha et helsetilbud hvor de blir møtt slik at de kan gjøre sin transisjon på en bra måte. Tilgang til helsehjelp som tillater en å gjøre den kjønnsreisen en opplever at en trenger, og et helsevesen som forstår målgruppens behov.
– Forebygging spesifikt av spiseforstyrrelser blant skeive handler også mye om å skape aksept. Det vi kan jobbe med på et folkehelsenivå, er de sosiale faktorene som driver spiseforstyrrelser. Vi må sikre at det finnes støtte, og øke sosial toleranse for kjønns- og seksualitetsmangfold.
Hvordan vil du beskrive kroppspress blant skeive?
– Kroppspress er ikke unikt for seksuelle- og kjønnsminoriteter, det er et problem som hele samfunnet kjemper med, men det er forskjeller mellom undergrupper i hvordan de opplever kroppspress. Visse grupper skiller seg ut, blant annet kan homoseksuelle menn oppleve større kroppspress enn heteroseksuelle, og skeive kvinner opplever kanskje litt mindre enn heteroseksuelle kvinner. Det sier ikke så mye om kjønn og seksualitet, men om risikofaktorer i visse grupper, og faktorer som har større eller mindre beskyttende effekt.
Hvordan henger kroppsidealer sammen med kjønnsuttrykk og seksualitet?
– Igjen er det forskjeller blant grupper, og vanskelig å dra en direkte link, siden det finnes så mange sosiale faktorer som gjør at man opplever forskjeller i kroppsidealer. Det er vanskelig å si om kjønnsidentitet og seksuell legning har noe å si for opplevelsen av kroppspress og kroppsidealer. Forskjellen i opplevd kroppspress mellom lesbiske og heteroseksuelle kvinner er for eksempel ikke så mye et uttrykk for en forskjell som har med seksuell legning å gjøre, men andre beskyttelsesfaktorer mot å utvikle et negativt selvbilde.
Homofile menn er kjent som en risikogruppe for spiseforstyrrelser. Hvorfor tror du det er sånn?
– Det kan ha med søken etter aksept i et samfunn som ikke aksepterer deg å gjøre. Den søken kan komme til uttrykk som en spiseforstyrrelse, men det betyr ikke at det alltid er slik. Det kan også komme til uttrykk gjennom jag etter sosial status, eller et valg om å få barn eller gifte seg med en kvinne for å oppnå sosial aksept, for eksempel. Når det kommer til en overrepresentasjon blant homofile menn som en risikogruppe, så tror jeg ikke det er den seksuelle legningen som er den drivende faktoren, men kanskje at homofile menn har lettere for å søke helsehjelp og gjøre seg hørt.
Ofte når man snakker om seksualitet, så tenker man på homofile menn, men hva med andre grupper?
– Transpersoner er ofte ikke inkludert i statistikken. Om man inkluderte mer data på lesbiske kvinner, transpersoner og biseksuelle, så tror jeg man ville sett at det er en større risiko blant kjønnsminoriteter generelt. Det burde være mer inkludering og forskning på seksuelle- og kjønnsminoriteter og spiseforstyrrelser, for å se på undergrupper og hvorfor de skiller seg ut. Ellers kan man ende opp med å drive det narrativet om at en biologisk forskjell er likestilt med en problematikk, når det i realiteten er den sosiale verdens reaksjon på din forskjell som driver problematikken.
Har det blitt mer aksept for kjønns- og seksualitetsmangfold?
– Det er høy grad av aksept i Skandinavia, og storparten av mennesker har det bra. Vi har kommet langt, og aksepten har blitt styrket, men vi må fremdeles gjøre mer. Det er ikke sånn at man når et punkt, og så er man ferdig. Vi må sikre at vi fortsatt står opp for og forsvarer disse verdiene, for nye generasjoner kommer hele tiden.
