was successfully added to your cart.

Handlekurv

Artikler

Hvordan personer med overspisingslidelse møtes

Tekst: Mari Raavand

Denne artikkelen oppsummerer erfaringer fra mastergradsoppgave i klinisk helsevitenskap ved studieretningen fedme og helse ved NTNU i Trondheim. Formålet med oppgaven var å frembringe brukererfaringer med norsk helsetjenestetilbud hos personer som er diagnostisert med overspisingslidelse. Slik innsikt i brukeres erfaringer kan benyttes som verktøy for å forbedre og kvalitetssikre helsetjenestetilbudet som per dags dato foreligger.

Tidlige tiltak og en rask behandlingsrespons er viktig for tilfriskningsprosessen og for behandlingsutfallet ved spiseforstyrrelser. Det vil derfor være fordelaktig å etterstrebe en rask diagnostisering og behandling av overspisingslidelse. Funn fra mastergradsstudien indikerer imidlertid at diagnostisering og behandling lenge uteblir. Dette gir grunn til å mistenke at en raskere diagnostisering og behandling vil være fordelaktig sammenlignet med dagens praksis i norsk helsevesen. Basert på kunnskapen vi i dag har om psykiatrisk, psykisk og somatisk komorbiditet ved overspisingslidelse, vil en tidlig diagnostisering med påfølgende behandlingstilbud også kunne tenkes å redusere forekomst eller sykelighet av slike.

Kunnskapsmangel om overspisingslidelse

Mastergradsstudien viser at overspisingslidelse sjeldent blir tematisert av helsepersonell. En årsak til dette er trolig underliggende kunnskapsmangel. Dette er også synlig i en rekke tidligere studier, som har vist at helsepersonell ofte ikke har adekvat kunnskap til å fange opp en overspisingslidelse. Resultatene fra mastergradsstudien indikerer at både primær- og spesialisthelsetjenesten mangler kunnskap knyttet til diagnostisering og håndtering av overspisingslidelse, og at en kunnskaps- og kompetanseheving hva gjelder lidelsen er nødvendig hos norsk helsepersonell.

Normalisering av spisemønster som behandlingsmål, ikke normalisering av kroppsvekt

Deltakerne i masterstudien fortalte at helsepersonell ved helsekonsultasjoner ofte forenklet spiseproblematikken til å handle om kunnskapsmangel om livsstil. Dette var gjennomgående, både for tiden før og etter diagnose på alle behandlingsnivå. Deltakerne fortalte at et slikt behandlingsfokus medførte høyt stressnivå knyttet til kropp og mat, i tillegg til en følelse av å være mislykket. Økt overspising ble ofte oppgitt som resultat av helsekonsultasjoner med dette fokuset.

I følge de nye nasjonale retningslinjene for behandling av spiseforstyrrelser, utgitt av Helsedirektoratet i 2017, bør behandling for overspisingslidelse ha fokus på bortfall av symptomer og kliniske trekk som kjennetegner lidelsen. For behandlingstilnærmingene som anbefales for overspisingslidelse, bør derfor normalisering av spisemønster med fokus på bortfall av overspisingsatferd, og ikke vektreduksjon, være hovedfokus og hovedsakelig behandlingsmål. Streng diett anses i følge tidligere litteratur som den sterkeste risikofaktoren for utvikling av spiseforstyrrelse, men er også sterkt assosiert med vektøkning og utvikling av fedme. Sammenhengen mellom overspising og slanking synes å kunne forsterke hverandre. Vektreduserende tiltak vil som oftest være utilstrekkelig for å få bukt med en overspisingslidelse. Tidligere studier har vist at overspisingen ofte fortsetter, eller i verste fall forverres, ved behandling som kun tar for seg reduksjon av kroppsvekt uten å adressere overspisingen og underliggende problemer.

På bakgrunn av masterstudiens funn sett i lys av tidligere forskning, kan det for det første potensielt tenkes at overspisingslidelsen påvirkes negativt eller trigges som et resultat av slankeintervensjoner som blir anbefalt av helsepersonell, men som ikke gir tilfredsstillende eller ønskede resultater. Helsepersonell kan altså potensielt ha en negativ påvirkning på pasienters overspising, ved å øke fokus og stress rundt kropp og vekt, samt at det oppfordres til slankekurer, uten at pasientene får tilstrekkelig oppfølging. Dette kan muligens lede deltakerne inn i et negativt mønster med usunne dietter og svært strenge slankeregimer, som i sin tur kan lede til en negativ sirkel med streng slanking og overspising om hverandre. Det vil derfor være essensielt å innføre andre alternative behandlingstilnærminger for overspisingslidelsen enn å tilby vektreduksjonsintervensjoner alene.

Fedmekirurgi

Et annet funn i masteroppgaven som underbygger at helsepersonell er fokusert på kroppsvekt, er at fedmekirurgi synes å hyppig bli foreskrevet og en vanlig behandling å tilby uten å utrede for overspisingslidelse. Nasjonale retningslinjer for behandling av overvekt og fedme oppgir at fedmekirurgi er kontraindisert for pasienter med spiseforstyrrelser, da en ubehandlet spiseforstyrrelse fremdeles vil vedvare etter operasjon. De fleste studier viser at fedmekirurgi av pasienter med overspisingslidelse gir høyere forekomst av postoperative komplikasjoner, mindre vekttap, større sekundær vektoppgang og et generelt dårligere langtidsresultat.

Forskningsgrunnlaget hva gjelder fedmekirurgi for pasienter med overspisingslidelse er imidlertid fremdeles mangelfullt, og det er få studier som ser på langtidseffekter. Overstående indikerer likevel at behandlingstilnærmingen som kreves for tilfriskning fra overspisingslidelse ikke utelukkende kan tilfredsstilles med kirurgi. At denne studien gir inntrykk av manglende utredning for overspisingslidelse i forkant av fedmekirurgi vil derfor kunne få negative konsekvenser og gi negative brukererfaringer med helsevesenet.

Psykologisk behandlingstilnærming

Resultatene i mastergradsstudien gir inntrykk av at psykologtilbudet for overspisingslidelse er lite utarbeidet i norsk helsevesen. Atferdstiltak rettet mot overvekt og overspising synes å delvis iverksettes uten at psykoterapeutisk arbeid rettet mot underliggende og vedlikeholdende faktorer inkluderes.

De nye nasjonale, norske retningslinjene for behandling av spiseforstyrrelser gir etter vurdering av forskningsgrunnlaget, samt klinisk erfaring og brukererfaring, en sterk anbefaling om psykoterapi for å behandle overspisingslidelse. Videre oppgis det i disse retningslinjene at eventuell vektreduksjon først bør bli tema etter endt behandling for overspisingslidelsen. Det at svært få av deltakerne i mastergradsstudien har fått oppfølging over lengre tid hos psykolog kan indikere at veldokumenterte behandlingsmetoder som psykoterapi sjelden blir benyttet for overspisingslidelse. Det ser derfor ut til at praksis i norsk helsevesen ikke har vært i samsvar med anbefalinger for behandling av overspisingslidelse.

Pasient- og behandlerrelasjon

Deltakerne i studien som oppga vektproblematikk fortalte om vektstigma, vektdiskriminering og vektrasisme utøvd av helsepersonell. Flere fortalte at dette var gjennomgående både for tiden før og etter diagnose. Deltakerne sa at dette medførte negative følelser og økte negativ selvevaluering, som igjen økte trangen til å overspise. Eksponering for vektrelatert mobbing og vektstigma er i en rekke studier vist å kunne medføre negative konsekvenser som blant annet depresjon, lav selvtillit, økt sannsynlighet for overspising, dårligere brukererfaringer med helsetjenestene, økt sannsynlighet for å unngå legetimer og en økt risiko for vektøkning. På bakgrunn av dette, blir det derfor relevant å mistenke at deltakerne i masterstudien sin kontakt med helsepersonell kan ha påvirket overspisingslidelsen negativt. At mange av deltakerne ytret at helsepersonell ofte ga dem skyldfølelse for overspisingen, noe som økte skamfølelsen knyttet til overspisingen og depresjon, kan underbygge dette.

Videre sa deltakerne at helsepersonell fikk spiseforstyrrelsen til å handle om et spørsmål om viljestyrke og kunnskap om kosthold, og at de selv var skyld i problemet. En slik oppfatning av helsepersonell har i tidligere studier vist seg å være positivt korrelert med skam og stigma, som igjen kan gi økt overspising. Dette indikerer at dagens brukererfaringer med behandlingstilbudet som i dag foreligger, på mange måter kan være triggende for økt overspising. Både helsepersonells sterke oppfordring til vektreduksjon og påført skam- og skyldfølelse vil i tillegg til å potensielt være en triggende faktor for overspisingen, også kunne være en opprettholdende faktor som gjør problemet selvforsterkende.

Avslutning

Kort oppsummert gir resultatene i mastergradsstudien sterke indikasjoner om at dagens helsetjenestetilbud ikke står i forhold til behovet til pasienter med overspisingslidelse, ved at tilbudet som i dag foreligger oppleves av pasientene som utilstrekkelig og lite utviklet. Mastergradsstudien konkluderer med at det foreligger sterke indikasjoner for at helsetjenestetilbudet for personer med overspisingslidelse i Norge ikke er godt etablert og i tråd med forskningsdokumentert kunnskap.

^