Med dokumentarserien «Innafor» og tilhørende nyhetssaker har NRK satt fokus på selvskading og selvmord blant unge norske jenter. Ved hjelp av lukkede profiler og kodespråk finner jentene hverandre i et hemmelig nettverk på Instagram. Her deler de bilder av selvpåførte skader og forteller om selvmordstanker og -forsøk. De både støtter og smitter hverandre.
Hundrevis av norske jenter tilhører den lille delen av nettverket som NRK har fått innsyn i. Minst 15 av dem har tatt sitt eget liv de siste årene. Mange av dem slet med spiseforstyrrelser. I ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser sitter vi igjen med samme spørsmål som Ingvild Eide Leirfall i Framtida: «Kva er det desse nettverka gir dei unge som slit, som dei ikkje finn andre stader?»
ROS begynte å tilby rådgivning via chat i 2015. Siden da har vi opplevd en stadig økende mengde henvendelser, som kommer fra stadig yngre barn – flere helt ned i 9-årsalderen. Barn og unge henvender seg også med stadig mer alvorlige problemer, inkludert selvskading og selvmordstanker. Ved flere tilfeller har vi måttet tilkalle AMK fordi liv har stått i fare.
Barn og unge tar kontakt på chat fordi det er en kommunikasjonsform de er kjente og komfortable med, fordi de kan være anonyme og fordi hjelpen er uten ventetid. Vi tror også det har mye å si hvem hjelpen tilbys av. I ROS besvares henvendelser av rådgivere, de fleste av dem med egen- eller pårørendeerfaring med spiseforstyrrelser. De kan nå inn til brukerne på en annen måte enn behandlingsapparatet, fordi de selv har kjent problematikken på kroppen, og erfart å bli friske. Egenerfaringen gjør at relasjonen blir preget av gjensidig forståelse, noe som er sårt etterlengtet hos barn og unge som sliter psykisk. Rådgivere med egenerfaring er også en kilde til håp om at det er mulig å få det bedre.
Barn og unge etterlyser et system som ikke bare har tid og plass til dem, men som ser og forstår dem. I tirsdagens Debatten på NRK møter vi Ingebjørg Blindheim, som er aktiv i nettverket med en uoffisiell rolle som «livvakt». Ingebjørg forteller at jentene i nettverket etterlyser behandlere som tar seg tid til å spørre hva de faktisk trenger, og tar ordene deres på alvor. Som lytter.
Det handler om forståelse og kommunikasjon. Å få snakke med noen som forstår, og dermed ikke dømmer. Det er det ungdommene finner i det hemmelige nettverket på Instagram – og vi forstår at det er verdifullt. Derfor må vi arbeide for å tilby dem dette også utenfor slike nettverk. Da er det ikke nok å øke antall psykologer og sengeplasser – vi må også styrke og synliggjøre lavterskeltilbud hvor barn og unge kan snakke med noen som vet hva de går gjennom, på sine premisser, uten venteliste. Vi må gjøre hjelpen og forståelsen lettere tilgjengelig, så de slipper å lete i mørke hjørner av Internett.
