05.06.2023
Tekst: Merethe Klungtveit
Jeg husker tilbake til en lykkelig barndom med gode foreldre som fulgte oss opp. Vi fikk være mye i naturen og utforske. Det var ingen som krevde at vi skulle være noe mer enn vi var. Våre foreldre satt alltid oss søsken først, og ga oss trygghet og rom til å være barn.
Alt gikk fint frem til jeg mistet min morfar. Det var i hvertfall da jeg kan huske de vonde tankene og følelsene begynte å ta overhånd. Jeg var 6 år og fikk være med å se morfar før begravelsesbyrået hentet han. Jeg ble så redd, brystet strammet seg og jeg slet med å puste. Alt var kaos, men jeg turte ikke fortelle noen om frykten jeg kjente på. Følelsen satt seg i kroppen og jeg var preget av utrolig mye uro, usikkerhet og frykt for at andre skulle se meg som svak. Men jeg var flink til å skjule hvordan jeg hadde det. Jeg opplevde de ubehagelige følelsene som overveldende og følte at ingen hadde det som meg. Det ble disse følelsene jeg trengte å komme meg bort fra.
De første årene på barneskolen begynte jeg å kjenne på hvor godt det var å spise. Jeg kan huske den gode følelsen det ga meg å sitte trygt hjemme og døyve følelsene med mat. Redselen i kroppen forsvant og jeg kjente på kontroll. Jeg gikk inn i en transe. Men like sterk var alltid skammen etterpå.
Det var vanskelig for foreldrene mine å motivere meg til skolen og jeg turte ikke å si høyt hva jeg følte, eller kanskje det handlet om at jeg ikke hadde vokabular til å uttrykke hvor redd jeg var. Jeg gråt og sa jeg hadde vondt i magen eller hodet, og det stemte jo, for redselen satt seg i kroppen.
Disse sterke følelsene mine ble ikke bedre når hormonene inntok kroppen og jeg skulle gå på en skole lenger borte fra mitt trygge hjem. På denne tiden begynte jeg også å kjenne på kroppspress. Jeg sammenlignet meg med andre og tenkte mye på hvordan folk så meg, og hvordan jeg trodde jeg måtte se ut for å bli akseptert. Ønsket om å være slank og fin ble bare sterkere og sterkere, og vekten ble bare høyere og høyere. En ond sirkel vokste seg større.
Maten ble tryggheten som kunne døyve det vonde nå også. Jeg hadde alltid tilgjengelig noe jeg kunne spise når uroen nærmet seg.
Men i denne fasen møtte jeg også en fantastisk gjeng som jeg følte jeg kunne være meg selv med. Det hjalp på selvbildet og selvtilliten. Jeg var en del av en gjeng og hadde det supert. Det ble festing og mye spennende opplevelser. Alkohol ble også en metode jeg kunne bruke for å unslippe vanskelige følelser.
Sommeren jeg skulle begynne på videregående, mistet jeg en god kamerat i motorsykkelulykke. Da raste verden sammen, og frykten for å miste andre gravde seg inn i brystet. Jeg klarte ikke komme meg videre, eller kjenne på hva jeg følte. Jeg flyktet igjen inn i trygghet, og det bygget seg opp mye sinne. Jeg sov masse og klarte ikke komme meg på skolen i tide. Jeg kunne sove 12 timer, stå opp og spise for så å legge meg og sove mer.
Til tross for nye vennskap som gjorde livet mitt spennende og kjekt, følte jeg alltid at jeg rømte istedenfor å stå i det som var vanskelig. Jeg måtte alltid ha en sikker rømningsvei for å komme meg i trygghet. Jeg passet på å aldri vise kroppen min eller sette meg i situasjoner som kunne bli ubehagelige. Det ble slik at jeg automatisk spiste på alle følelser, også i forkant hvis jeg trodde noe skulle bli ubehagelig.
Jeg husker at jeg tenkte «jeg har bulimi, men jeg spyr ikke». Ingen fortalte meg at jeg hadde en spiseforstyrrelse. I følge aviser, blader og «eksperter», var jeg bare lat og altfor glad i mat. Jeg trodde jeg bare måtte jobbe hardere, fortere og straffe meg selv. Det funket like dårlig hver gang. Jeg prøvde alt av dietter, tabletter fra legen, grete roede, oppkast og alt som fantes av kurer, men jeg ble bare mer og mer skuffet over meg selv for at jeg ikke klarte det. Så jeg trøstet meg selv med mer mat.
Jeg skammet meg i skjul og jeg var overbevist om at ingen andre hadde det slik som meg. Enda verre ble det de gangene jeg våget å åpne meg i desperasjon for voksne i helsevesenet som alle hadde samme svar. Jeg må bevege meg mer og spise mindre. Det var som et slag i magen hver gang.
I 2011 gikk jeg ned i vekt etter en slankeoperasjon. Jeg har aldri følt meg så bra og jeg var i en lykkerus. Jeg møtte min fantastiske samboer og flyttet til han uten å blunke, bort fra mine trygge omgivelser. Men så smalt det. Jeg har aldri følt meg så ensom og utrygg som når min samboer måtte reise vekk på jobb. Han var min støtte i alt, og jeg kunne ikke fått en bedre mann, men jeg hadde satt meg i en utrygg situasjon hvor jeg mistet kontrollen.
Når jeg innså at ikke en gang en slankeoperasjon hadde hjulpet meg, begynte jeg ganske fort å legge på meg igjen. Jeg straffet meg selv fordi jeg hadde så lite respekt at jeg la på meg igjen etter en så dyr operasjon. Den indre kritikeren var brutal.
Jeg ble gravid, var alene på ukjent sted med ukjente følelser og plutselig turte jeg ikke gå ut av huset. Katastrofetankene toppet seg. Etter å ha født sønnen min hadde jeg ikke mer igjen å gi, og jeg satt mye oppe på nettene for å se om han pustet. Men jeg hadde blitt en mester i å skjule hvordan jeg egentlig følte det.
Agorafobi kalte de det da jeg var på DPS. Jeg ble forbannet når jeg leste forklaringen på Agorafobi, jeg hadde jo ikke problemer med det sosiale. Det var ikke så mye mer å hente på DPS annet enn denne diagnosen. Men på legekontoret sto de klar med tabletter. Antidepressiva gjorde meg så dårlig at jeg fikk panikkangst og enda mer frykt for å forlate hjemmet. Den ene gangen jeg møtte opp gråtende og skjelvende på legevakten, fikk jeg beskjed at det ikke var pillene, men mitt hode det var noe galt med. Det var bare å ta en beroligende tablett og fortsette med antidepressiva morgenen etter. De sende meg ut i en forferdelig tilstand, uten å blunke.
Etter det kjørte jeg bilen min inn mot en hekk. Jeg ble så redd for å bli innlagt eller dø, så jeg ringte til mamma som roet meg ned. Sinnet tok etterhvert over og jeg sa til meg selv: nå er det faen nok. Hvis helsevesenet ikke kan hjelpe meg, så skal jeg skaffe egne verktøy til å kunne ta vare på meg selv. Dette ble utgangspunktet for mitt møte med ROS.
Jeg kom over et innlegg fra ROS om overspisingsproblematikk. Jeg ble så lettet da jeg leste. Tenk at andre har opplevd noe av samme som meg. Jeg fikk en avtale med det som skulle bli rådgiveren min i ROS, Hege.
Jeg må ærlig innrømme at jeg forventet at Hege skulle gi meg en oppskrift på hvordan jeg skulle slanke meg. Da jeg spurte om hvilken slankemetode som var best, svarte hun at det finnes ingen rett og galt, men at du må gi kroppen din det den trenger og være snill, nysgjerrig og raus mot deg selv. Jeg ble først satt ut og irritert, for dette kunne ikke stemme. Jeg måtte jo ha en oppskrift og regler å forholde meg til slik at jeg kunne begynne å straffe meg selv på en ny måte.
Heldigvis har Hege en enorm stor raushet og tilstedeværelse som gjør at jeg følte meg trygg og kunne begynne å åpne meg opp om alt som lå bak det fysiske. Møtet med henne var starten på kapittelet om å lære å ta vare på seg selv og stå i vanskelige følelser.
I tillegg til rådgivningssamtaler med Hege har jeg de sistene årene deltatt på både kurs i Mindful Eating og selvmedfølelse. Kurs som har gitt meg gode verktøy og muligheten til å se at det er mange andre som er i samme situasjon som meg.
Nå er jeg en av de 10 heldige som er med i et prosjekt som handler om økt selvomsorg, der vi som gruppe møtes flere ganger i året på en øy i Rogaland. Det største problemet for meg var å reise ut til denne øyen. Jeg var ikke redd for båtturen, men redd for å ikke kunne flykte når jeg må hjem i trygghet. Men jeg mestret dette med hjelp av å være med følelsene og ikke rømme vekk.
For en overveldende god følelse det var å etterhvert kjenne på å få være trygg i å stå i alle følelser. Jeg trenger ikke være en trygg plass, så lenge jeg kan finne et trygt rom inni meg selv.
Det er viktig for meg å dele hvordan jeg har hatt det for å vise andre at det er helt vanlig å ha det vanskelig, og at det finnes hjelp til å hjelpe seg selv. Uten å døyve følelsene, men våge å være med seg selv.
Jeg vet nå at den beste relasjonen du har i livet, er den du har til deg selv.
Om prosjektet «Økt selvomsorg»
Takket være støtte fra Stiftelsen Dam har ROS kunnet tilby et 1-årig mindfulness-kursforløp i gruppe, for personer som sliter med overspising. Forløpet har bestått av 3 helgesamlinger i idylliske landlige omgivelser, med 10 deltakere, og 2 instruktører. I tillegg har deltagerne hatt mulighet for individuelle månedlige samtaler med kursleder, samt inspirasjon og øvelser til å utforske nærvær mellom samlingene.
Forløpet byr på muligheter til å:
- Oppdage mer av egne ressurser for selvomsorg og selvmedfølelse
- Øke selvforståelsen bl.a. om hva som ligger bak spising og sammenhenger mellom følelser og spising
- Utvikle evnen til å forholde seg til tanker, følelser, kropp og atferd
- Invitere nærvær inn i møte med mat
- Utforske øvelser som støtter avspenning og reduserer stress, bekymringer og uro
- Åpne for fellesskap og lette på skam, skyld og ensomhet
- Erfare verktøy som styrker helhetlig livskraft og livsglede: meditasjon, nærværsyoga og nærvær i naturen
- Gi plass til mer av hele seg, i dypere kontakt med indre og ytre natur
