Artikler

Jeg lever et godt liv. Punktum.

Tekst: Ingrid Marvin. Illustrasjon: Viktoria Bjørnøy

Feminist og kroppspositivist Sunniva Serigstad (37) jobber frivillig i ROS. I ungdomsårene gikk Sunniva på strenge slankekurer samtidig som hun spiste i skjul og skammet seg på grensen til selvutsletting.

For Sunniva startet overspisingen i 10-12-årsalderen. På barneskolen ble hun mobbet av medelever som sa at hun smisket med læreren og var en selvgod gullunge. Noen mobbet henne også for å være tykk, selv om hun var et normalvektig barn.

– Jeg hadde det mye følelsesmessig vondt inni meg. Maten roet meg ned, den kastet et slags teppe over det vonde. Jeg var ikke særlig bevisst på hva jeg holdt på med da jeg var barn. Jeg satt hjemme og spiste snop med følelsen av at jeg fikk det bedre.

På ungdomsskolen eskalerte overspisingen for Sunniva. I åttende klasse døde faren uventet, og dermed forsvant en viktig stabiliserende livsfaktor – noe som gjorde det svært kaotisk følelsesmessig.

– Jeg hadde mange ubegripelige følelser inni meg, det var som om en demning som holdt på å sprekke. Hver gang jeg overspiste så puttet jeg på en måte noe inn i hullet på demningen for å tette igjen.

Vektøkning og slankekurer

Overgangen til tenårene og færre fritidsaktiviter bidro til at Sunniva på ungdomsskolen og videregående gikk opp i vekt. Folk rundt henne kommenterte at hun hadde lagt på seg og at hun måtte passe på vekta.

– Jeg begynte på slankekurs da jeg var 18 år. Der lærte jeg å spise restriktivt, veie meg og telle kalorier. Det var mye «ja-mat» og «nei-mat» og vi veide oss foran gruppen. Jeg husker jeg fikk masse skryt av lederen da jeg gikk ned i vekt. Samtidig endret ikke noe seg med overspisingen, og vektreduksjonen varte kun kort tid.

– Jeg har minner om at jeg som 18-19-åring kjører bilen til et sted jeg kan være alene, og at jeg spiser en toliter med is mens jeg sitter i bilen. Etterpå gråter jeg, for jeg ville jo egentlig ikke spise på den måten. Jeg forstod at det ikke var bra, men jeg klarte likevel ikke å gjøre noe med det. Jeg skammet meg mye fordi jeg ikke hadde kontroll.

På den tiden tenkte ikke Sunniva på at konstant slanking ikke var en bra plass å være på med seg selv. Hun hadde ingen i bekjentskapskretsen som fortalte henne at det å være tykk ikke gjenspeilte noe negativt om henne som person. Det å slanke seg ble oppmuntret. Det var ingen forbilder som viste henne at det fantes andre alternativ enn slanking.

– Jeg har veldig mange ganger unnskyldt meg til folk og sagt at jeg prøver å gå ned i vekt. Hvis jeg spiste noe «ulovlig» eller var i en kontekst hvor det passet å nevne kroppen min, var det som om jeg skyldte folk å fortelle dem at jeg prøvde å gå ned i vekt. Fordi det var ikke akseptabelt å være stor. Det var veldig inkorporert i meg at det skulle være sånn.

Mat som smertelindring

For Sunniva ble det mer og mer fortvilende at spiseadferden til tider ble annerledes enn hun ønsket.

– Jeg spiste ikke fordi jeg var sulten eller fordi jeg syntes maten var så innmari god. I stedet var det et jag etter resultatet av spisingen, den følelsen som kom etterpå. Eller rettere sagt den følelsen som kom mellom maten og skammen. Det lille minuttet der jeg pustet ut. Litt som følelsen av å være skikkelig tørst og drikke et glass vann, bare mye sterkere. Eller når man tar en paracet og merker at hodepinen forsvinner. Den følelsen. Som om du slipper tak i et eller annet. Lettelsen over at endelig får jeg noe jeg trenger. Etter dette kom skammen umiddelbart. En selvutslettende skam, helt forferdelig.

Fikk hjelp hos ROS

Selv om Sunniva fikk terapihjelp fra hun gikk på videregående skole, ble det ikke snakket om hverken mat eller kropp i psykologtimene. Å adressere psykisk helse, overvekt og overspising som en treenighet skjedde først da hun hadde blitt godt voksen og hadde gjennomgått terapi på mer følelsesmessig plan.

– Da jeg som 30 år gammel begynte å forstå det med overspising, var jeg samtidig også veldig klar for å gjøre noe med spiseadferden. Jeg hadde da jobbet mye med det som lå bak og trykte følelsesmessig. Jeg fikk hjelp hos ROS til å bevisstgjøre meg omkring hva som skjedde i de ulike situasjonene hvor jeg følte behov for å overspise.

– Gradvis begynte jeg å endre strukturene rundt overspisingsepisodene, og gjorde valg hvor det ble rom for følelsene mine. Gjennom å forstå følelsene mine, forstod jeg også bedre behovene mine, og dermed at det finnes andre måter å dekke disse behovene enn med mat – for eksempel med gode mennesker, gi meg selv tid, ha gode hjelpere osv. På den måten kunne jeg begynne å legge fra meg det som var det mest destruktive hjelpemiddelet jeg hadde.

– Da jeg sluttet å overspise lærte jeg meg at følelser ikke eskalerer i det uendelige, men i stedet stopper opp og blir mindre. Nå vet jeg at de går over, og med det forsvinner også behovet for å overspise.

Sunniva har et godt forhold til seg selv nå om dagen. Hun er fornøyd og har funnet en plass hun kan være akkurat den hun er. Hun tar en mastergrad i kjønnsstudier, har samboer og føler generelt sett at hun realiserer sitt potensial til det ytterste.

Selv om livet er en reise hvor hun stadig utvikler seg, ser hun ikke lenger på seg selv som et endringsprosjekt.

– Etter alle årene med selvhat er det en luksus å få kjenne på at ting er bedre, og at jeg har det genuint godt.

Engasjert kroppspositivist

For Sunniva er det trist å oppdage at mange store personer som kontakter ROS snakker om seg selv som et endringsprosjekt. Hun opplever at det er en forventning i samfunnet om at man skal ha lyst til å gå ned i vekt dersom man er overvektig.

– Jeg mener ikke at det er galt å gå ned i vekt hvis man trenger det for sin fysiske helse, men hva du veier skal ikke ha noe å si for deg som person eller om du får lov til å leve et fullverdig liv. Helse er mye mer enn vekt og god helse kan inkludere alle størrelser og fasonger.

Sunniva opplever at kroppsstørrelsen hennes kan være provoserende for noen. Folk forstår ikke at man kan føle seg vel i kroppen sin når den er stor, og mange virker å ha en holdning om at man er usunn og ikke skal være lykkelig som stor.

– Folk må selvfølgelig få lov til å ha ulike preferanser på hva de liker og ikke liker. Men andres preferanser skal ikke være en målestokk på hvordan jeg fortjener å ha det. Ingen skal få si noe om min verdi på bakgrunn av vekta mi. Det er ingen som har noe med den å gjøre. Dette kjemper jeg for i ROS, både på mine egne og andres vegne.

Nettopp på grunn av dette er Sunniva en engasjert kroppspositivist som heier på et større mangfold av forbilder.

–Hvis jeg som stor kvinne skal forestille meg hva jeg er i stand til, så må jeg ha forbilder som ligner meg som jeg kan se opp til. Vi trenger å se store damer i sosiale medier som realiserer drømmene sine og trer frem med suksessfulle karrierer.

– Jeg vil se mer av store kvinner og menn som er glad i kroppen sin og som går i de klærne de vil. Jeg vil se dem med partnere og barn, og at de tar den utdanningen de selv vil. Det bør ikke være en vektgrense på suksess, heller ikke på sosiale medier.

– Jeg forbeholder meg retten til å være glad og leve et lykkelig liv uansett hvilken vekt jeg har.

 

Hør også Sunniva i podcast-episoden: Overspising og på evig slanker´n

^