was successfully added to your cart.

Handlekurv

Artikler

En reise med brukerperspektivet

Tekst: Nina Hvidsten. Foto: Natalie Sæther.

Mange av dem som har fulgt ROS over tid kjenner til Linn Bæra. Enten som empatisk og dyktig rådgiver, som engasjert brukerrepresentant eller som levende og entusiastisk formidler. Etter 10 år i ROS, som frivillig og etterhvert ansatt, fikk Linn tilbud om jobb i UKOM, statens nye undersøkelseskommisjon. UKOM har som oppdrag å undersøke alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten.

– Når jeg som tidligere psykiatrisk pasient får tilbud om lederstilling i staten, må jeg jo nesten takke ja, sa Linn til oss da valget om å bytte jobb ble tatt.

Vi har møtt Linn for en prat om den spennende reisen, som man nesten kan tro var forutbestemt.

Linn hadde sitt første møte med ROS tidlig på 2000-tallet, på bakgrunn av et heldig møte med en plakat.

– Jeg var ung student i Bergen, og jeg følte meg ensom og fortapt. Hverdagen var preget av kaotiske følelser og tanker, som resulterte i et kaotisk forhold til mat og kropp. Jeg ante ikke hva som var galt, og forsto ikke hva som skjedde med meg. En dag gikk jeg bortover Lars Hillesgate og så en plakat hvor det sto: «Har du et vanskelig forhold til kropp og mat? Hos ROS kan du snakke med noen som forstår». Neste dag ringte jeg. Selv om jeg ikke visste hva som var galt, visste jeg nok til at jeg forsto det hadde med mat og kropp å gjøre, forteller Linn.

– Det første møtet ble preget av latter, tårer og en stor lettelse over å endelig kunne snakke med noen om hvordan jeg hadde det. Jeg fikk ord jeg kunne bruke, og det var godt å snakke med noen som forsto. Samtidig var det veldig vondt, for jeg skjønte at dette ikke var noe som kom til å gå over av seg selv. Alt var veldig fjernt for meg, hvordan i huleste hadde jeg havnet her?

Som mange andre, tenkte Linn at hun kunne fikse opp i problemene sine selv. Men de fleste trenger hjelp, noe Linn også erfarte.

– Etter mislykkede forsøk på å ordne opp på egenhånd, kom jeg tilbake til ROS. Sammen med rådgiveren min innså jeg at jeg trengte mer hjelp, og søkte behandling. Samtalene hos ROS hadde gitt meg mot og håp, og samtidig dempet skammen, slik at jeg turde å søke behandling. Jeg hadde fått innsikt i meg selv og spiseforstyrrelsen, samtidig som det var blitt sådd små frø til egenomsorg – en motvekt til spiseforstyrrelsens negative stemme.

Det å gå inn i behandlingssystemet var for Linn preget av stor usikkerhet.   

– Jeg tvilte mye på meg selv i den tiden. Var jeg syk nok? Var jeg riktig person i denne stolen? Det var ganske skremmende å skulle fylle «pasientrollen» på «rett» måte. Frykten for å ikke klare å møte kravene, for å ikke klare å formidle det jeg ønsket, var stor. Har min behandler rom for hele meg?

– Heldigvis hadde han det. Behandleren min ga meg den tiden jeg trengte, var omsorsfull og varm, samtidig som han var tydelig og stilte krav. Jeg vet egentlig ikke hvilken behandlingsmetode han brukte, og det tenker jeg er en god ting. Det vil si at behandling ble tilpasset meg og mine behov, sier Linn.

– Noe som var avgjørende, var at jeg pratet om skammen. Både skammen som var med meg fra gammelt av, og skammen som fulgte med spiseforstyrrelsen. Ved å løfte den frem fikk jeg mulighet til å jobbe med den. Etterhvert kjente jeg også at jeg ble enormt provosert av stigmaene som var knyttet til det å ha en spisforstyrrelse og hvordan man ble definert utifra diganosen man hadde. Det gikk en djevel i meg som gjorde at ønsket om å bli helt frisk ble enda sterkere.

Denne «djevelen», samt ønsket om å bruke egne erfaringer til å hjelpe andre, var årsaken til at Linn engasjerte seg som frivillig i ROS.

– Gjennom tiden i ROS utviklet jeg meg mye som menneske, jeg ble trygg på mine sårbarheter og styrker og jeg fikk en bedre selvfølelse. Jeg har vært svært privilegert som har møtt så mange mennesker og fått lov til å ta del i deres liv som hjelper. Hver og en av historiene og erfaringene er med meg inn i arbeidet med å utbedre systemet i helsevesenet, utdyper hun.

Linn fikk tidlig oppleve et helsevesen som ikke fungerte som det skulle. Som liten mistet hun sitt søskenbarn på grunn av hjernehinnebetennelse, noe som ble spiren til ønsket om å forbedre systemet i helsevesenet.

– Da søskenbarnet mitt døde, fikk han ikke den hjelpen han skulle. Jeg fikk høre at legen var for trøtt og jeg undret meg veldig over hva som kunne gjøre leger så trøtte. Selv om jeg bare var et barn, forsto jeg fort at det ikke var denne ene legen som var problemet, men at det var systemet som var galt.

– Fra denne hendelsen med mitt søskenbarn, der jeg tydelig så hvordan systemet sviktet, via min egen erfaring med spiseforstyrrelser og utallige menneskemøter i ROS, til den dag i dag, der jeg får jobbe på heltid med systemforbedring – går det en tydelig rød tråd. Det er som at veien jeg har gått har vært forutbestemt.


 

Ukom

Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) er en uavhengig, statlig virksomhet. Deres oppdrag er å undersøke alvorlige hendelser og andre alvorlige forhold i helse- og omsorgstjenesten i Norge.

Formålet med undersøkelsene er å kartlegge hva som skjedde og påvise bakenforliggende årsaker til hendelsen.

Slik kunnskap vil bidra til læring og endring slik at nye alvorlige hendelser kan forebygges. Mange av de uønskede hendelsene i helse- og omsorgstjenesten kan forebygges. Dette krever systematisk arbeid, og det må utvikles kulturer som lærer av feil.

Gjennom grundige og systematiske undersøkelser av hendelsesforløp og bakgrunnsfaktorer skal Ukom avdekke årsakssammenhenger og systemfeil som kan være viktige for å forebygge nye alvorlige hendelser. I dette arbeidet er de avhengig av deltakelse fra alle involverte parter, det vil si ansatte i helsetjenesten, pasienter, brukere, pårørende og omsorgspersoner.

^