25.11.2019
Tekst: Ingrid Marvin. Foto: Ulrik Haga
Jonas Tidemann (18) hadde hovedrollen i film-suksessen «Psychobitch». Han fikk strålende kritikker for tolkningen av hovedkarakteren Marius, en ungdom på vei til å finne seg selv. I etterkant av filmen har Jonas valgt å være åpen om sine egne utfordringer med spiseforstyrrelser og et utfordrende selvbilde.
Muskelbygging som tok overhånd
I tiende klasse begynte Jonas å løfte vekter på treningssenter sammen med kompisene sine. I starten var vektløftingen noe sosialt han gjorde for gøy. På videregående endret imidlertid treningsmotivasjonen seg fra noe moro til mer alvorspreget. Tidligere i livet hadde Jonas blitt kalt spinkel og tynn. Nå ville han vise at han kunne bli stor han også.
– Da jeg fikk rollen i filmen «Psychobitch», fikk jeg vite at jeg skulle spille noen av scenene i bar overkropp. Jeg begynte å stresse mye med tanken på det, og ble mer seriøs med treningen og spisingen. Jeg jobbet knallhardt for å bli større og større. Til slutt gikk det til hodet på meg rett og slett, forteller Jonas til ROSinfo.
Jonas ble sykelig opptatt av å være stor. Når han ikke trente, spiste han masse for å unngå å miste vekt. Han fryktet vektnedgang så mye at han ikke turte å gå til bussen på vei til skolen i frykt for å forbrenne kalorier, og kunne ufrivillig kaste opp fordi han hadde spist for mye.
– Både mamma og kompisene mine la merke til at jeg strevde, og sa ifra til meg at de syns kroppsprosjektet hadde tatt av. Innerst inne forsto jeg at noe var galt, men jeg klarte ikke å slutte allikevel. Så da flere andre kommenterte det, forstod jeg at jeg trengte hjelp. Alle var enige liksom.
Selvbilde som ikke er på topp
Filmen «Psychobitch» ble kåret til «årets barnefilm» og «årets manus» på Amanda prisutdelingen 2019. Den økte oppmerksomheten i etterkant, har til tider vært svært utfordrende for Jonas å håndtere. Han har vært plaget av angst og sosial fobi.
– Mange dager har jeg droppet skolen fordi jeg bare ikke har klart tanken på å bli sett ned på, selv om jeg egentlig ikke har opplevd meg selv som en person som noen ser ned på. Det er bare et eller annet inne i hodet som sier meg det, at jeg kommer til å bli sett ned på, forteller Jonas
– Angsten gjør at jeg blir veldig selvbevisst og tenker at alt fokuset er på meg. I tillegg kjenner jeg fysisk på hele kroppen at jeg er redd. Jeg prøver allikevel å trosse frykten så mye som mulig. Jeg har lært at det dummeste jeg kan gjøre når jeg har angst, er å unngå situasjonen. Da bare utvikler angstbobla seg slik at man kan gjøre færre og færre ting. Til slutt er du kun for deg selv liksom.
Veien mot et godt selvbilde
Etter å ha fått psykologhjelp en periode, har Jonas begynt å forstå hva som skal til for å bli fri fra spiseforstyrrelsen sin.
– Jeg tror nøkkelen til å bli kvitt en spiseforstyrrelse er at du er klar over følelsene dine, og at du er klar over situasjonen du er i, sånn at det ikke blir så rotete oppe i hodet. Man må vite at «nå er jeg redd», «nå er jeg lei meg», «nå er jeg glad» eller «nå er jeg trist» . Alle disse følelsene kan blande seg oppi hodet slik at det blir helt kaos. Men hvis du klarer å skille mellom disse følelsene og uttrykke dem, tror jeg mye er gjort allerede da. Da er man på godt på vei, sier Jonas
Det hjelper også for Jonas å vite at ungdomstiden er er tøff for absolutt alle, og ikke kun han selv. Han vet at det er mange flere enn han som får høy puls av å skulle gå inn i skolegården, og som lever med et dårlig selvbilde. Jonas har selv skjult seg bak en tøff og selvsikker barriere på skolen for å unngå fremstå som svak, og tror ikke egentlig at medelevene har lagt merke til at selvbildet hans ikke har vært på topp det siste året.
– Jeg tenker at et bra selvbilde handler om å ha selvironi, du vet liksom hvor du har deg selv, og du trenger ikke noen andres mening for å kunne vite at du er bra nok. Hvis du klarer å tenke på deg selv og de du er glad i, og blokke ut alt annet enn det, da har du et godt selvbilde.
Tar en for laget
Jonas syns det er ille at det er så mange ungdommer som sliter med den psykiske helsen sin. Han mener at alle burde gi litt mer faen i hva andre tenker og vite at det ikke er noen fasit på hvordan man skal være.
– Med tanke på at det er såpass få gutter som snakker åpent om spiseforstyrrelser og kroppskomplekser, bestemte jeg meg for å ta en for laget og snakke åpent om utfordringene mine. Jeg vil at andre som har det slik som meg vet at vi er flere om dette.
Jonas legger ikke skjul på at det har vært ubehagelig for han å være åpen om det som er vanskelig for han. Etter å ha snakket åpent om spiseforstyrrelsen sin på «God Morgen Norge» var det skummelt å komme tilbake på skolen, plutselig har alle sett han snakke om sine svakheter på tv. Men så gikk det opp for han at nå trengte han ikke å legge skjul på noe som helst lenger. Det at alle visste hvordan han hadde det, kjentes plutselig veldig betryggende.
– Det er ofte sånn at hvis man sliter med noe, så er en del av problemet at du tror at ingen liker deg eller at alle hater deg for den du er og sånne ting. Sånne tanker er en del av det vonde som skjer oppi hodet ditt, en del av sykdommen. Men når det kommer til stykket så er folk er ganske mye bedre enn det man tror når man er nede. Folk ønsker ofte å hjelpe.
Trygt med åpenhet
For Jonas ble det en fordel å fortelle åpent om hvordan han har det. Han ble overrasket over hvordan klassen tok han imot etter intervjuene i landsdekkende presse.
– De andre i klassen sa at jeg var modig og at jeg bare skal si ifra om det er noe de kan hjelpe til med. Mange sa at de ble overrasket over at jeg bar på noe sånn som det jeg gjorde, sier Jonas.
– Mange kan være redd for at det å være åpen vil gjøre ting verre, men jeg syns absolutt ikke at det har blitt sånn for meg. Jeg er veldig glad for at jeg har vært åpen om spiseforstyrrelsen fra et tidlig tidspunkt. Når jeg har vært åpen slipper jeg å være redd for om andre skal se min svakhet eller ikke. Nå vet jeg at de vet det, at det er greit og at de respekterer det. Det er trygt å vite. Så kan jeg slippe å tenke på hva de andre sier, og heller jobbe med de tinga jeg skal jobbe med.