Åpenhet om skammen

Artikkel
Bilde av Oda Kjempenæs på tur i fjellet

06.12.2023

Tekst: Oda Bellika Kjæmpenes


Jeg husker godt den dagen jeg bestemte meg for å fortelle mine nærmeste venner at jeg hadde en spiseforstyrrelse. Jeg brukte flere dager på å formulere en melding. Lagde utallige utkast. Frykten for å sende meldingen vokste med tiden. Jeg forestilte meg hele tiden hvordan de kom til å reagere. Kanskje de ikke ville være venn med meg lengre og bare kutte all kontakt. Jeg sendte til slutt meldingen og så ikke på mobilen på flere timer. Det føltes som om jeg åpnet meg opp og rev noe ut av meg selv, og at hele verden sto klar for å dømme meg.

Spiseforstyrrelsen hadde allerede vært en stor del av livet mitt, men det var kun noen i familien som visste. For meg var det utrolig viktig at ingen fikk vite om sykdommen. Jeg var jo den aktive jenta som trivdes med å spise sunn mat. Hadde noen funnet ut om dette, ville jeg miste meg selv og min identitet. Om noen av mine nærmeste fortalte om sykdommen til andre uten at jeg visste det på forhånd, endte det alltid med at jeg skjelte dem ut. For jeg skjemtes over at andre fikk vite om mine problemer.

Gjennom flere år med behandling har jeg blitt mer klar over hvor mye skam jeg har følt rundt spiseforstyrrelsen. Hvor mye jeg har holdt tilbake og skjult fra familie og venner. Når jeg skjønte at dette regimet med mat og aktivitet ikke var sunt, turte jeg ikke innrømme at jeg faktisk var syk. For hvem sliter vel med mat, noe som er helt basalt og viktig for at kroppen og du skal fungere i hverdagen?

Skammen jeg følte rundt spiseforstyrrelsen vokste enda mer etter at jeg ble lagt inn for behandling. Jeg følte meg som et svakt menneske og ville bare komme meg unna folkene som visste hvordan jeg hadde det. Hjemme skammet jeg meg så mye over mine problemer at en tur på butikken var slitsom Jeg ville egentlig bare gjemme meg slik at ingen kunne se på meg og dømme meg. Så jeg valgte å flytte til en helt ny plass for å studere et år, en plass hvor ingen kjent kjente meg fra før.

Hos den nye behandleren min snakket vi mye om at det kunne være lurt å kanskje være åpen med noen av de jeg hadde blitt best kjent med. Det skulle mange samtaler og et helt semester til før jeg turte å si noe. Jeg var så flau over at jeg fortsatt ikke var blitt frisk og at jeg enda var avhengig av å få støtte av de rundt meg. Nok en gang valgte jeg å sende en melding for å fortelle om sykdommen til noen venner. Det var like skremmende denne gangen, men reaksjonen deres var alt annet enn jeg forventet. De var lei seg, bekymret og nysgjerrig på hvordan det egentlig var å ha en spiseforstyrrelse. Men det aller viktigste var at de ikke sluttet å være med meg. De behandlet meg som før og de spurte om det var noe de kunne bidra med for at jeg skulle få det bedre. Frykten som jeg hadde kjent på, ble ikke virkelig. Vennene var fortsatt der, og de hjalp meg i flere situasjoner slik at jeg kunne være mer med i sosiale settinger som jeg før hadde unngått, fordi mat var involvert. Dette ble et stort sprang i min tilfriskningsprosess.

Nok en gang flyttet jeg for å studere videre, denne gangen på et studie jeg hadde drømt om i mange år. Jeg ble kjent med mange i klassen tidlig, men fortsatte å unngå sosiale settinger der jeg visste det kom til å være mat tilstede. Frykten for å åpne seg var igjen stor. Men denne gangen turte jeg si det ansikt til ansikt. Skamfølelsen rundt sykdommen var der fortsatt, men frykten for at de vil dømme meg var mindre.

Åpenheten om min sykdom for mine nærmeste har vært utrolig viktig for den reisen jeg har hatt for å kunne få et friskere og mer innholdsrikt liv. Gjennom å vite, har mine nærmeste bidratt til at jeg skulle føle meg mest mulig komfortabel i ulike sosiale settinger og utfordret meg i mitt tempo, uten at jeg har følt meg som en stor byrde. Det har også gjort at jeg har følt meg litt mindre ensom med mine problemer.

Gjennom mye bearbeidelse har jeg innsett hvor mye skammen rundt sykdommen har hemmet meg fra å bli bedre. Skammen gikk også ut over min familie, det hindret dem å snakke om hvordan sykdommen påvirket dem. Sett i ettertid har jeg skjønt at åpenheten rundt sykdommen, for de nærmeste, har vært en viktig brikke i min tilfriskning. Åpenhet er utfordrende og kan virke skremmende, men den er viktig. Gjennom åpenhet kan du sakte, men sikkert, ta makten fra skammen.



Flere artikler

Dårlig selvfølelse skapte grobunn for at Sondre utviklet megareksi. Nå bruker han sine erfaringer for å hjelpe andre.
Vi kan bruke masse energi på å hjelpe barn, men det hjelper jo ikke hvis de ikke opplever samme språket og kommunikasjonen hjemme.
Forsking på spiseforstyrringar og psykisk helse må begynne å interessere seg meir for motkrafta i mennesket, meiner Kjersti. Korleis blir vi sterke i oss sjølve,
En sykehusinnleggelse på grunn av en virusinfeksjon ble vendepunktet for Leif-Erik Sørensen da han var syk med spiseforstyrrelse.

NESTE AKTIVITETER

2. mai 2024
Bergen
Åpen pårørendegruppe
6. mai 2024
Oslo
Åpen pårørendegruppe
6. mai 2024
Bergen
Temakveld: Hva er overspising?
6. mai 2024
Digitalt
Digital pårørendegruppe

ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.

Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.