21.01.2022
Tekst: Nina Hvidsten
«Jeg ønsker å være din erfaringskonsulent, som du alltid kan ha med deg i sekken. Jeg vil dele erfaringer med deg som ikke fagfolk har. Gi deg råd og støtte på veien. Vise at du ikke er alene. (…) Det er lettere å tro på råd som kommer fra en som har brukt dem selv. Alle trenger ikke å finne opp hjulet – du kan få låne mitt.»
Slik avslutter Hilde Eeg Foss introduksjonen til sin nye bok «Usynlige traumer – fanget av følelser». Basert på egne erfaringer som pasient i psykisk helsevern gir hun oss et annerledes innblikk i traumebegrepet. Samtidig deler hun av nyere forskning og verktøy hun selv har hatt nytte av.
Vi har møtt Hilde for en prat om usynlige traumer.
Hvorfor har du skrevet denne boken?
– Jeg begynte å lure på om alle årene med sykdom og problemer skulle være bortkastet. Om det som skulle ha vært de 20 beste årene av livet var helt bortkastet, om jeg var bortkastet? Jeg tenkte at jeg må da kunne bruke dette til noe, det er jo tross alt mange år med erfaring med psykiske helseplager. Kanskje jeg kan bruke mine dårlige erfaringer til noe positivt for andre?
– Jeg har lært mye av fagstoff gjennom min egen endringsprosess, men inntrykket mitt er at fagstoff er lite tilgjengelig for dem det handler om. Med denne boka håper jeg å forklare fagstoff om hva som skjer i kroppen. Hvorfor man reagerer som man gjør, og hvorfor man får de plagene man får. Men på en slik måte at alle kan forstå det, særlig de det faktisk gjelder. For meg var det å forstå at mine reaksjoner og væremåter er styrt av min kropp og min hjerne, ikke viljestyrt av meg fordi jeg er lat, uinteressert, oppmerksomhetssyk, kontrollfreak, eller introvert, en stor lettelse. Det reduserte mine følelser av skam, skyld og angst betraktelig. Dette er kunnskap jeg virkelig brenner for å få ut til alle som har psykiske helseplager.
«Jeg strever hardt for å være den andre. En som er verdt å elske fordi hun er snill, god, flink og sier ja. Henne som jeg ikke har møtt, men hører om hele tiden. Men jeg klarer bare å være meg, og det er ikke nok. Ikke nok til å bli elsket. Det gjør vondt i hele kroppen. Men i huset der jeg bor, skal man ikke gråte.»
Hva du legger i begrepet usynlige traumer?
– Usynlige traumer kan utvikles gjennom et barns tilknytningsmønster, uten at årsaken nødvendigvis er knyttet til konkrete, fysiske opplevelser eller overgrep. Traumene er usynlige fordi det handler om de positive tingene man ikke får som barn, eller får for lite av. Eksempler er ros, kos, trøst, det å bli heiet på, bli brukt tid sammen med, at noen er stolt av deg som barn. Fravær av dette kan over tid skape traumer, som betyr at noe setter seg fast i kroppen, og det gjør psykisk vondt. Alt dette er usynlig mens det skjer. Ingen reagerer hvis et barn blir oversett eller ikke blir heiet frem på en lekeplass, men for barnet gjør det vondt hvis det gjentar seg over tid. Mange har problemer som voksne, og skjønner ikke at det handler om dette. Mange behandlere skjønner det heller ikke.
– Et barn har behov for utforskning og tilknytning i trygghetssirkelen. Gjennom å aktivt støtte barnet både i utforskning og tilknytning, lærer barnet å regulere sitt eget stressnivå og sine egne følelser. Mange barn lærer ikke dette, og da skaper det problemer for dem. Når man blir voksen kan man kjenne at noe skurrer, men ikke forstå hva det handler om. For meg gjorde det at jeg trodde noe var grunnleggende feil med meg, jeg var feilvare liksom. Dette trodde jeg helt til jeg kom til Moum Bad og traff mange andre som hadde det på akkurat samme måten. Da først forsto jeg at mine plager ikke var min feil.
«Jeg kjente ofte på skam- og skyldfølelse fordi det var følelser som var akseptert å vise i det huset jeg vokste opp. Mitt forsvar og min måte å regulere skam og skyld på var selvmedlidenhet og trøstespising, og en overdreven pratsomhet i møte med andre mennesker. Disse forsvarsmønstrene var lite hensiktsmessige, for slike løsninger kan aldri fjerne eller regulere den opprinnelige, ekte følelsen.»
Du skriver om affektfobi og hvordan andre følelser kan dekke over den «ekte følelsen» som man ikke ønsker å forholde seg til. Hva er egentlig affektfobi?
– Affektfobi betyr å være redd sine egne følelser. Hvis man som barn ikke har lært å regulere følelser, kan man oppleve affektfobi. Det innebærer at hver gang man kjenner på en følelse man ikke vet hvordan man regulerer, dukker det opp en annen følelse i stedet, for å dekke over. Det er angst, skam og/eller skyld. De kan bli voldsomt sterke, og derfor setter kroppen i gang et forsvarsmønster. Forsvarsmønsteret regulerer ikke følelsen, men leder oppmerksomheten over på noe annet. Eksempler kan være rus, selvskading, spiseforstyrrelser, overtrening, fornektelse, sinne, depresjon og så videre. Ofte handler disse mønstrene om å skape en følelse av kontroll eller forsøk på å lindre psykisk smerte. Og når forsvarsmønsteret er etablert, er det veldig vanskelig å endre eller kvitte seg med det igjen, det går på autopilot.
– I boka forklarer jeg at tenkehjernen som styrer blant annet viljen vår, ikke virker når følelseshjernen er aktivert. Derfor er det vanskelig å «ta seg sammen» og slutte med forsvarsmønsteret, noe man ofte kan bli bedt om av foreldre, lærere eller andre fagpersoner.
– Forsvarsmønsteret henger også sammen med trygghet. Når vi har det vanskelig vil vi søke trygghet for å bli kvitt ubehaget. Da vil et forsvarsmønster representere trygghet der og da. Det er fordi det er noe som er kjent, ikke fordi det er noe som er bra eller trygt. Og det er en av grunnene til at det er vanskelig å endre forsvarsmønster.
– Det vi ser er jo at forsvarsmønsteret ofte blir sett på som selve problemet. Mens det egentlig er personens løsning på sitt egentlige problem. Altså den eneste måten personen orker å stå i situasjonen og være i seg selv. Når det gjelder barn og unge, er det som regel mest fokus på å bli kvitt uønsket atferd, ikke forstå hva som skaper den. Hvis vi klarer å hindre at et barn viser en uønsket atferd, har vi i grunnen bare tatt fra barnet den løsningen det brukte når livet ble vanskelig, og barnet vil da søke en annen løsning som også vil være en uønsket atferd i våre øyne. Denne formen for behandling kan derfor skape mye frustrasjon, en følelse av å ikke bli forstått og en opplevelse av at behandlingen ikke hjelper. Og det stemmer jo, en behandling som retter seg mot å fjerne uønsket atferd, vil ikke hjelpe.
«Jeg har brukt mye tid og krefter på å unngå å kjenne på vanskelige følelser, men jo mer jeg prøver å unngå dem, desto sterkere blir de. (…) Ved bruk av oppmerksomt nærvær kan jeg øve på akseptere den følelsen jeg har akkurat nå. Den er jo der, og den blir ikke borte uansett hvor mye jeg kjemper imot. Ved å akseptere hvordan jeg har det akkurat nå og slutte å kjempe imot, er det mulig å endre seg.»
I boken deler du flere verktøy som du selv har hatt god nytte av. Hva er det viktigste du har lært?
– Jeg tror at å lære om affektfobi er noe av det som virkelig har hjulpet meg. Det å forstå hvordan ting henger sammen, og hvordan kroppen fungerer i disse mekanismene har vært gull verd for meg.
– Hvis jeg må velge bare en ting, vil jeg allikevel velge aksept som det aller viktigste, nøkkelen til alt det andre, egentlig. Det å akseptere hvordan jeg har det akkurat nå, det er veien til et bedre liv. Det er virkelig krevende å skulle akseptere hvordan man har det, og det gjør vondt. Det tar lang tid å lære seg dette, for psykisk smerte er helt grusomt. Men bare på den måten kan man komme videre og få det bedre. Det kan hjelpe å høre om andre som har klart det, og jeg håper at noen blir modige nok til å prøve nå.
