was successfully added to your cart.

Handlekurv

Artikler

Tanker om trøst

Tekst: Line Orvedal. Illustrasjon: Lise Hopland

Hva vil det si å trøste? Hvordan gir man trøst? Ja, hva er egentlig trøst?

Ordet trøst vekker en umiddelbar assosiasjon hos meg til det gråtende barnet som appellerer til noe grunnleggende i oss mennesker med et behov for å trøste barnet. Jeg gjør meg også tanker om begrepene medfølelse og empati. Men er trøst og empati det samme? Eller er det sånn at vår evne til å trøste faktisk forutsetter empatiske evner?

Empati og trøst

I Trine Klette sin undersøkelse «Tid for trøst» har hun vært opptatt av sammenhengen mellom trøst og trygghet over to generasjoner (mor – barn). Her blir blant annet trøst beskrevet som en hovedfaktor i mor-barn-samspillet, og en tenker at det er selve kvaliteten i trøsten som har betydning for utviklingen av forholdet mellom mor og barn. Hun er også opptatt av hvordan trøst læres og videreføres i generasjoner og benytter særlig tilknytningsteori som forklaringsmodell i sin undersøkelse. I avhandlingen kommer hun inn på det som jeg belyste innledningsvis knyttet til empati og trøst, og hun hevder at disse to begrepene skiller seg fra hverandre på flere måter. Med empati refereres det til en indre tilstand som vanskelig lar seg observere eller måle, mens trøst på sin side kommer til uttrykk gjennom en konkret adferd som kan observeres. Hun mener også at en person kan være både sensitiv og empatisk, men uten evnen til å kunne trøste. Hvorvidt empati er en forutsetning for å kunne gi trøst kommer hun ikke inn på, men dersom vi ser for oss at trøst er en tillært handling kan trolig det å trøste også innøves. Uten å bevege meg for mye inn i empatibegrepet, som er et stort felt, kan empati sies å være vår evne til å forstå og sette oss inn i en annen persons opplevelse og føle med denne personen. Dette forutsetter en ikke-dømmende holdning og en vilje til å ville den andre vel.

Filosofen Søren Kirkegaard sier mye om empati i følgende sitat:

«At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.»

Ordløs trøst

Men hva så med trøst? Dette observerbare som kommer til uttrykk i oss gjennom handling og som mange forbinder med noe så enkelt som å tørke bort en tåre, et klapp på skulderen eller noen oppmuntrende ord. Kan trøst også være taus og uten snev av aktiv handling? Dette illustrerer Bent Falk på sin måte i boken «Å være der du er» når han sier at når du som hjelper (les: trøster) ikke vet hva du skal si eller gjøre, er det nettopp det du skal si eller gjøre. Det å være uten råd eller å bli målløs er ofte vår virkelighet, og virkeligheten kan være ubehagelig. I vår iver etter å trøste med det formål å ta bort smertefulle følelser som sorg, sinne eller frykt, motsier vi den andres opplevelser og følelser. Gjennom bagatellisering, idyllisering, råd eller avledning forsøker vi å få den andre til å føle noe annet enn det vedkommende faktisk føler. Falk går så langt som å si at når vi som hjelpere lykkes med denne strategien, er det å regne som symptombehandling og etterlater den andre i ensomhet.

Helge Svare sier også noe om den tause dialogen i boken «Den gode samtalen», hvor han med referanse til filosofen Martin Buber snakker om dialog mellom mennesker uten at et ord blir ytret. Betingelsene er at personene er åpne for hverandre og lar seg gjensidig berøre. Med dette menes det nok ikke at samtalen bør og skal være ordløs, men minner oss på at ordene ofte kommer til kort og blir forstyrrende. Det å ikke føle seg møtt og tatt imot som den man er og med de følelser man faktisk har, kan skape avstand og maktesløshet hos begge parter. Velmente råd kan avvises på bakgrunn av et grunnleggende ønske om å bli lyttet til og anerkjent, snarere enn å bli rådet til. En klok mann sa en gang til meg at bak ethvert råd ligger det en skjult kritikk. Det er i hvert fall sånn det kan fremstå når det en trenger er noe helt annet.

Hvordan trøster vi, da?

Å få lov til å føle som man gjør uten at noe alltid skal trøstes bort, og at det gis rom for negative følelser, først da kan det formidles en kontakt som Falk beskriver som ekte trøst. Det å skulle romme en annens tristhet, frykt eller smerte gjør noe med oss som mennesker, og vårt behov for å ville fjerne ubehaget og det som er vanskelig blir ofte fremtredende. Ofte er det å utelukkende være til stede og stå til rådighet som det menneske du er, den beste trøsten. Falk sier at når to mennesker sammen våger å se på det som er vanskelig i livet og tar dette til etterretning som enten en utfordring eller byrde, skjer det noe med problemet som gjør det lettere å hanskes med. Ofte er dette det eneste et menneske kan hjelpe et annet menneske med, men dette er heller ikke så rent lite. Det handler ikke så mye om hva vi gjør for å trøste, men hva vi er.

 

Les mer:
«Tid for trøst» En undersøkelse av sammenheng mellom trøst og trygghet over to generasjoner. Trine Kletten, 2007.
«Å være der du er» Bent Falk, 2. utgave 2016.
«Den gode samtalen» Kunsten å skape dialog. Helge Svare, 2006.

^