was successfully added to your cart.

Handlekurv

Artikler

Relasjonskompetanse

Relasjonskompetanse er essensielt i behandling og forebygging av spiseforstyrrelser

Tekst: Irene Kingswick, generalsekretær ROS

Nylig skrev NRKs Helene Sandvig en artikkel om 25 år gamle Caroline som har alvorlig anoreksi og var gitt opp av behandlingsapparatet. Caroline uttrykker at hun skulle ønske hun hadde møtt et menneske som forstod hvem hun var bak spiseforstyrrelsen og hvorfor hun trengte den, og at hun tidligere hadde fått jobbet med dette i behandling.

Ifølge forfatter, psykolog og ekspert på spiseforstyrrelser Charlotte Buhl kunne spiseforstyrrelser like gjerne vært kalt relasjonsforstyrrelser. Relasjonskompetanse er derfor helt essensielt i både behandling og forebygging av lidelsen.

Når et menneske strever, har det vanskelig eller på ulike måter ikke finner seg selv, er en vanlig reaksjon å trekke seg tilbake og kanskje til tider isolere seg helt. Det er mange måter å flykte fra smerten på. Det være seg mat, alkohol og rusmidler, spill eller shopping. Å bryte med fluktmekanismene kan være en smertefull prosess som man trenger hjelp og tid til å stå i.

Det er da vi trenger de gode møtene. Med mennesker som gjennom sitt varme nærvær minner oss på at vi tross alt er sosiale vesener som trenger hverandre. Mennesker som hjelper oss å roe ned, som gir oss en følelse av trygghet og aksept og rom til å være oss selv. Opplevelsen av at noen er oppriktig nysgjerrig på hvem man er og hvorfor man handler som man gjør, kan være starten på en vellykket relasjon og dermed tilfriskningsprosess.

Som mangeårig leder for grupper i mindfulness og selvmedfølelse ser jeg klare fellestrekk i opplevelsene til mine deltakere. Mange har eller har hatt en spiseforstyrrelse, eller har på andre måter et vanskelig forhold til kropp og mat. Mange opplever å ha vært til bry, at de ikke har vært syke nok eller at andre trenger behandlingsplassen mer enn dem selv. De fleste opplever at det ikke er tid eller interesse nok til å utforske bakenforliggende livshendelser i behandling. Behandlere har modeller å forholde seg til med en tidsramme og et system som i seg selv kan være nok til å sette en ekstra hengelås på det indre mørket. Tillit og opplevelsen av trygghet kan da bli satt på prøve. Relasjonen mellom pasient og behandler forringes, noe som igjen kan få alvorlige konsekvenser for tilfriskningsprosessen.

Tillit må bygges, hjertevarme må vises, romslighet og ikke minst forutsigbarhet må gis. Det må være ulike behandlingsmuligheter for ulike individer som vi tross alt er. Som medmennesker må vi vise oppriktig nysgjerrighet på hvem den andre er, stille gode åpne spørsmål, fri for fordømmelse og fasitsvar på hvordan andre burde få orden på livet sitt. Slik tilstedeværelse kan nå langt i å reparere dype sår – det motsatte kan bolte allerede stengte dører. Et blikk på en klokke, en distraherende tankerekke, et lite medfølende toneleie eller et lukket kroppsspråk er ofte avslørt i løpet av sekunder. For mennesker som har opplevd stor usikkerhet og utrygghet gjennom livet, kreves både din oppmerksomhet og ditt nærvær.

De fleste deltakerne i mine grupper nevner skam og ensomhet som noe av det vanskeligste å håndtere. Skam er en gift som ligger dypt begravet i mange av oss, og som påvirker både kropp og sjel. Følelsen suger energi, optimisme og livsglede ut av oss. Etter hvert som deltakerne får verktøy som gir dem tilgang på blant annet økt trygghet, medfølelse, åpenhet, varme og forutsigbarhet, opplever jeg at lysglimt når inn til skammen og deler av dem som ikke har sett dagens lys på veldig mange år.

Caroline forteller at hun noen ganger likte å bli lagt i belteseng. Det gav henne en opplevelse av trygghet og det å bli holdt. Noen tok ansvar over henne – for henne. Noe av det beste vi som medmennesker kan gjøre for hverandre, er å gi ansvaret tilbake til den det gjelder. Vise den andre tillit, slik at vedkommende kan lære å ivareta seg selv og ikke lenger søke destruktive handlinger for å få en opplevelse av trygghet.

Det er selvsagt ikke så enkelt som å bare gi ansvaret tilbake til et menneske som har hatt det vanskelig gjennom mange år. Her må man veilede på en støttende, oppmuntrende og trygg måte. Hjelpe den som har det vanskelig med å rette fokuset inn mot seg selv. Kanskje gjennomskue gamle livshistorier som ikke lenger har livets rett?

Jeg kan ikke få sagt det ofte nok: genuin nysgjerrighet, medfølelse, varme og tilstedeværelse vil trolig øke sjansen for at flere mennesker vil føle seg verdifulle, sett og verdsatt for den de er. Et bedre utgangspunkt for tilfriskningsprosessen finnes neppe?

^