12.01.2023
Tekst: Asle Halvorsen, psykolog
Det eneste vi vet er at vi kommer til å dø. Den dagen kommer nærmere for hver og en av oss. Sekund for sekund, minutt for minutt, time for time, dag for dag og år for år. Skal vi bruke tiden på jorden til å skyve på det tidspunktet, eller skal vi bruke tiden til å leve?
Dersom det var mulig, ville du visst når din time kommer? Ville du sett filmen om resten av ditt liv?
Uansett hva man svarer på disse spørsmålene, så har man ikke noe valg. Livet er et usikkert prosjekt og uansett hva vi tror, så vet vi ikke hva som kommer til å skje før det har skjedd.
Å leve med usikkerhet er noe hver og en av oss må gjøre, uansett hva vi synes om det. Hvordan vi lever med denne usikkerheten er vidt forskjellig.
Usikkerhet er å ikke vite. Ikke vite hva som skjer. Ikke vite hva andre synes om deg. Ikke vite hva du kan få til og hva du kommer til å feile på.
Usikkerhet er en ubehagelig følelse. Er det også en følelse det går an å like?
Dersom du kunne sett filmen om resten av ditt liv, ville livet handlet om å gå gjennom ting du allerede visste. Når man står i usikkerhet for hva som skjer tror jeg mange kunne ønske de allerede visste. Hadde vi bare visst at det kom til å gå bra, kan man gjerne tenke. Setter man det i perspektiv og spør dette spørsmålet om filmen om resten av ditt liv, kan man få et annet perspektiv på dette. Hva skjer med ting som håp, drømmer og glede og impulsivitet dersom man vet alt som kommer til å skje? Hvordan vil det være å leve et liv uten å kunne bli overrasket? Kanskje man kan lære seg å omfavne usikkerhet om framtiden?
Å ikke vite hva andre synes om deg er noe mange synes er ubehagelig.Et vanlig utsagt fra dyktige idrettsutøvere er at de gjør noe med det de kan gjøre noe med, så bruker de ikke tid på ting de ikke kan kontrollere. Mange av de aller beste er ikke opptatt av plasseringen de får i en konkurranse, men om de har lyktes med å gjøre det de selv har øvd på, hva de kan lære av det de fikk til og det de ikke fikk til. Plasseringen bestemmes av hva de andre fikk til og er noe en selv ikke kan gjøre noe med.
Vi kan heller ikke kontrollere hva andre synes om oss. Vi kan oppføre oss slik vi ønsker å oppføre oss. Dersom vi gjør det vil det alltid være noen som liker oss slik vi er. Det vil også være noen som ikke liker oss. Det kan vi ikke gjøre noe med. Å gi litt mer faen og bry oss mindre om hva andre synes, tror jeg mange vil profittere på. Vi kan ikke kontrollere andre og kunne du det, er jeg usikker på om det er noe du ville vært glad for.
Noen lever med stor risiko, mens andre lever med en tanke om å minimere risiko. De fleste av oss gjør kanskje noe mellom disse ytterpunktene og mange av oss tenker kanskje ikke så mye over disse tingene til daglig. Kanskje vi først tenker over det når livet blir farlig?
Komfortsonen beskrives som et sted der vi mestrer de tingene vi driver med. Skal vi lære nye ting må vi ut av komfortsonen. Utvikling handler om å trø ut i det usikre. Lærer vi å mestre når vi gjør det, har vi tatt et steg videre og utviklet oss. Vi har også opplevd noe nytt. Kjent på usikkerhet og blitt trygge. Kanskje har vi gått skikkelig på trynet og feilet stygt. Poenget er at dersom vi skal videre, må vi trø ut i det ukjente og tørre å feile. Tørre å ikke være best, tørre å lære og tørre å utvikle oss. Det er når du er utrygg du utvikler deg og lærer.
I behandling av spiseforstyrrelser opplever de fleste at de trør ut i noe utrygt. Spiseproblemene med tankene og følelsene som henger ved, kan til tider oppleves trygge. Å skulle gjøre det motsatt av hva hele deg skriker at du ikke skal gjøre er tøft. Det er likevel det som må til for å komme seg videre. For å løse problemer, for å utvikle seg, for ikke å bli hengende igjen i et spiseproblem, som uansett årsak, ser ut til å opprettholde seg selv og bli værende. Å ha en spiseforstyrrelse kan for mange beskrives som stillstand. Man blir værende der man er mens verden går videre. Å skulle bli kvitt spiseproblemet er å bevege seg ut i det ukjente. Å tørre å kjenne på usikkerhet. Å tørre å gjøre det man er mest redd for. Å stå i dette i lang nok tid. Prøve, feile og mestre. Når du står i dette er det godt å ha gode hjelpere rundt seg. Støtte og heiagjeng. Samtidig er du også alene i dette. Det er du som kjenner på smerten og redselen og må stå i den. Over tid blir dette nye tryggere og til slutt blir det trygt.
Å bli frisk fra spiseforstyrrelse er å trø ut i det usikre for å bli trygg.
Jeg tenker på spiseforstyrrelser som noen av de mest alvorlige sykdommene vi har. Spiseforstyrrelse er stillstand og legger en mørk tåke over livet. Mange jeg har truffet som har blitt frisk fra en spiseforstyrrelse sier i ettertid at de selvsagt kunne tenkt seg et liv uten noen gang å ha hatt spiseforstyrrelse, men når de tenker på hva de turte gjøre i behandling, hva de utfordret seg selv på, så tenker de også at den erfaringen er helt unik. Hva jeg kan få til. Hva jeg kan stå i. Jeg har jobbet meg gjennom og ut av noe så jævlig som en spiseforstyrrelse. Jeg tålte det. Jeg kan få til så store ting for min egen del, for meg selv. Dette kan jeg ta med meg inn i nye usikre prosjekt, for livet forblir et usikkert prosjekt til vi dør.
