was successfully added to your cart.

Handlekurv

Artikler

Du er litt spiseforstyrret enda – ikke sant?

Tekst: Elin Heitmann, rådgiver ROS

Nå har jeg vært helt frisk fra spiseforstyrrelsens jerngrep i over 3 år. Det er fortsatt dager jeg er trist og ikke føler meg vel i egen kropp, men sånn er det jo å være frisk. Det er normalt med dårlige dager, noe annet ville jo vært umenneskelig.

Jeg står støtt i at jeg er helt frisk fra spiseforstyrrelsen og tror faktisk jeg nå er mindre sårbar overfor kroppspress og slankehysteri enn folk flest. Jeg har lært meg å være bevisst på hva som gjør meg godt og hva som gjør meg vondt. Det er derfor helt uaktuelt å hoppe på en diett eller oppsøke arenaer som trigger kroppspress. Jeg holder meg derfor unna blogger og Instagram-profiler som promoterer det «perfekte».  Ikke fordi jeg er redd, men fordi jeg er rett og slett ikke er interessert. Det gir meg ikke noe positivt eller noe form for nyttig påfyll.

Det er ikke mange som kan spå om fremtiden, men jeg er temmelig sikker på at jeg ikke kommer til å utvikle en spiseforstyrrelse igjen. Man kan jo aldri si noe sikkert, men for meg ligger ikke spiseforstyrrelsen på lur og venter på å titte frem den dagen kysten er klar. Det er helt fjernt for meg å tenke at jeg skulle starte med slanking og oppkast igjen. Da skulle jeg heller tatt meg en tur på månen. Noen vil kanskje være kritisk til dette. Kanskje tviler de på meg, men jeg tviler ikke.

Dessverre møter jeg ofte inngrodde holdninger til det å bli frisk. «Ja, men du har det med deg enda?», «Du er vel litt spiseforstyrret, siden en blir jo aldri helt kvitt det?». Det er jo ikke vondt ment, men jeg føler at de ikke tror på meg. Det gjør meg veldig sint og jeg blir lei meg.

Noen lever med spiseforstyrrelser som kommer og går og andre sliter nærmest hele livet. Samtidig blir noen helt friske. Derfor kan vi ikke skjære alle over samme kam da det er store variasjoner. Da jeg var syk tvilte jeg selv på om det var mulig å bli helt frisk. Hvis noen sa de var friske fra spiseforstyrrelsen tenkte jeg automatisk at de lyver. Den gang trodde jeg ikke at noen kunne komme seg ut av tvangsmessige tanker og selvpålagte regler som nærmest tok all plass, men jeg er veldig glad for at jeg klarte å motbevise meg selv. Derfor har jeg også stor forståelse for at de som ikke tror på meg.

Som rådgiver i ROS forteller jeg ofte at det er lov å tvile på at jeg er frisk. Noen ganger forteller jeg hva jeg selv tenkte som syk: «ja, du sitter her og sier at du er frisk, men når du kommer hjem så holder du på med det samme. Du har bare funnet en midlertidig løsning. Det er bare snakk om tid før illusjonen ryker». Når de forstår at dette er naturlige tanker når man står midt i sykdommen, så skjer det i enkelte tilfeller noe magisk. Jeg ser at de begynner å tro at det er mulig. Jeg føler meg som en tryllekunstner som har trukket opp det riktige kortet av hatten. Mitt håp er at dette virker troverdig og sår et lite frø av håp.

Til dere som ikke har en spiseforstyrrelse: jeg må få lov til å si at jeg er frisk uten at du skal uttrykke din tvil. Jeg forstår det handler om mangel på kunnskap, og det er derfor jeg skriver dette, men myten «en gang spiseforstyrret, alltid spiseforstyrret» må brytes!

Ikke tro på de som tenker at du aldri blir helt frisk – heia deg!

^