Tekst: Line Orvedal, rådgiver ROS
På samme måte som vi snakker om at utvikling av en spiseforstyrrelse er en prosess med glidende overganger fra det å være frisk til å bli syk, kan det å bli frisk fra en spiseforstyrrelse også ses på som en prosess med ulike faser. Hva som kjennetegner de typiske fasene kan være nyttig å kjenne til, men det er viktig å understreke at de ulike stadiene kan arte seg forskjellig fra person til person og at man kan bevege seg fram og tilbake mellom dem.
Benektelse er ofte et av de tidligste stadiene i en spiseforstyrrelse. Ofte utvikles spiseforstyrrelsen over tid, og det kan være vanskelig for den som selv er rammet å se at utviklingen har gått for langt. Av den grunn stiller mange seg svært uforstående til de bekymringer som ofte kommer fra omgivelsene, særlig fra nære pårørende. Både bagatellisering, sinne og benektelse er vanlige reaksjoner fra den syke. Dette kan oppleves svært utfordrende for pårørende, som ofte vil forsøke å overbevise den syke om at noe er galt, uten at den syke selv er lydhør for og vil vedkjenne seg å ha utviklet et problem. Det tar ofte tid å erkjenne at det som over tid har bidratt positivt i ens liv og gitt en god følelse av mestring med ett har snudd til å bli noe negativt og ukontrollerbart. Mange vil av den grunn helt avvise hjelp og behandling i denne fasen.
Den foregående fasen blir etter hvert erstattet med overveielsesfasen. På dette stadiet har personen blitt klar over at hun eller han har et problem. Dette stadiet bærer preg av at den syke veier de negative konsekvensene av spiseforstyrrelsen opp mot de positive sidene som sykdommen har og gir.
Erkjennelse av å ha et problem kan være den neste fasen i en tilfriskningsprosess. På mange måter har de ulike bekymringer som har kommet fra omgivelsene fått tid til å synke inn, samtidig som lidelsen over tid oppleves som en økende belastning for den som har den. Mye tankekjør, regler som skal etterleves, tilbaketrekning fra det sosiale liv, hemmeligholdelse og skam, depresjon og evt. fysiske endringer vil med tiden oppleves både krevende og tungt. En del er på dette stadiet blitt mer åpen og mottagelig for å få hjelp, og har et gryende ønske om å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Noen vil likevel oppleve det vanskelig å skulle ta imot hjelp, og gjør forsøk på å ordne opp i situasjonen på egen hånd. Frykten for å ikke lykkes i behandling kombinert med skamfølelse kan stå i veien for å oppsøke hjelp.
Handlingsfasen skjer i det personen aktivt gjør en innsats for å endre sin situasjon. Det kan være forsøk på å endre sitt etablerte spisemønster ved å øke matinntak, minske overspising eller overtrening, eller å gjøre bevisste valg for å unngå faktorer som er med på å vedlikeholde eller trigge spiseforstyrrelsen.
Ambivalens er ikke nødvendigvis et avgrenset stadie i prosessen, men er et uttrykk for de motstridende følelser som kjennetegner tilfriskning fra en spiseforstyrrelse.
Ser vi på spiseforstyrrelsen som en mestringsstrategi som har en funksjon for den rammede, vil det å skulle gi slipp på noe som oppleves virkningsfullt og som gir en form for mestring av livet, være forbundet med stor grad av ambivalens. På den ene siden ønsker en å bli fri fra alt det negative som spiseforstyrrelsen medfører, mens en på den andre siden opplever både mestring og trygghet i selve spiseforstyrrelsen. En kan derfor fort skifte mellom et ønske om å bli frisk og et ønske om å holde fast på spiseforstyrrelsen. En har gjerne tanker som: «Hvem er jeg uten spiseforstyrrelsen?» eller «hva skal jeg erstatte spiseforstyrrelsen med»? Ambivalente følelser og tanker bidrar til at tilfriskning kan innebære både fremgang og perioder med tilbakefall og/eller stagnasjon.
Vedlikehold eller opprettholdelse er det stadiet der personen arbeider med å vedlikeholde de endringer som er foretatt med det mål å bli frisk eller å unngå tilbakefall.
Selvfølelse og identitet er begreper som er tett knyttet til utvikling av en spiseforstyrrelse. Ofte vil spiseforstyrrelsen være et forsøk på å reparere eller erstatte en allerede lav selvfølelse. Spiseforstyrrelsen fyller et tomrom i personens følelsesliv, og er blitt en erstatning for noe en trenger. Det er viktig at personen ved tilfriskning får mulighet til å erkjenne dette og bli seg bevisst hvilken plass spiseforstyrrelsen har tatt i livet og på den måten få hjelp til å styrke både selvfølelse og identitet.
Tilbakefall er som nevnt vanlig. Ambivalens og frykten for å gi slipp på spiseforstyrrelsen kan bidra til at en på nytt blir fanget i sykdommen. Her er det viktig å tenke at et tilbakefall ikke betyr at endringen til nå er bortkastet, men er et uttrykk for en midlertidig forverring av symptomer. Noen vil på dette stadiet trenge å starte opp igjen i behandling, eller på annen måte få hjelp og støtte på veien videre.
Å være frisk fra en spiseforstyrrelse er en overgang fra det å ha blitt bedre til det å oppleve å være fri fra spiseforstyrrelsen. På mange måter vil dette være en subjektiv følelse av å ha lagt spiseforstyrrelsen bak seg. Man kan fortsatt oppleve å være syk selv om man tilsynelatende er symptomfri, eller man kan oppfatte seg selv som frisk selv om man har symptomer. Det kan derfor være viktig å tenke at to prosesser foregår samtidig. Den ene omhandler å ha kontroll over symptomene, mens den andre omhandler å arbeide med og forholde seg til vanskelige tanker og følelser som ligger til grunn for symptomene.
En vektøkning eller en vektreduksjon er ikke nødvendigvis synonymt med friskhet. En indikasjon på at personen har fått det bedre med seg selv kan ofte merkes i personens humør, i det å kunne gi uttrykk for egne ønsker og behov eller at personen blir mer sosial og har lettere for å omgås andre. Når det gjelder maten kan en oppleve endringer som mindre tvangspreget spising og rigiditet eller at personen ikke lenger kaster opp eller har overspisingsepisoder.
