Tyngdekraftens lov, om barn og overvekt

Artikkel

Tekst: Cathrine Nitter, ROS

VEKT. Et ladet ord på fire bokstaver, grobunn for mange av nåtidens største frykter og engstelser. Kropp har enormt stor verdi i samfunnet vårt, og vekt følger en slags tyngdelov hvor tynn er riktig og tjukk er galt. Det er en kollektiv oppfatning om at en slags eufori oppnås når man er tynn – at det å være tynn genererer positive følelser, vellykkethet, et rikt og sosialt nettverk, bedre skoleprestasjoner osv. I lys av dette er det kanskje ikke så rart at engstelsen blir stor blant foreldre som har barn med en vektkurve over det man betrakter som normalt.

Min erfaring er at det ofte ikke skal så mye til før vi engster oss mer enn nødvendig når det gjelder barn og vekt – eller bare vekt generelt. Og dette er kanskje ikke så rart i et samfunn hvor marginene for rett og galt innenfor vekt og helse oppleves som små, hvor overvekt ofte sykeliggjøres. Det skal nemlig ikke så mye overvekt til før vi tenker at vi må gjøre noe, at det er noe som er galt. Men så vet vi også at overvekt i seg selv ikke trenger å ha noe som helst å si for helsen vår, og at BMI generelt er et dårlig mål for enkeltindividers helse.

Hva forteller vekt oss, sånn egentlig?

Overvekt i seg selv er ikke farlig. De fleste som er overvektige i Norge i dag er heller ikke sykelig overvektige. Man kan være i god fysisk form og leve et fint og meningsfylt liv med overskudd til de tingene man ønsker, selv om vekten er i overkant positiv.

Om barnets vekt er noe over hva vi betrakter som «normalvekt», er ikke dette synonymt med at vi bør begynne å bekymre oss eller sette inn tiltak. Faren er da at vi lager et problem ut av noe som i utgangspunktet ikke var det. For når vi begynner å snakke med barnet om vekt, mat, slanking, sunt og usunt og så videre, setter vi temaet på dagsorden. Vi gjør barnet bevisst på noe som man kanskje i utgangspunktet ikke hadde et forhold til.

Dette trenger ikke være et problem i seg selv, men i en verden hvor kropp, mat og vekt kommuniseres overalt hele tiden, legger vi til rette for at barnet – i møte med verden der ute – blir enda mer bevisst på nettopp disse tingene. Det kan dessuten tidlig trigge barnets forståelse av egen kropp som «unormal» eller «feil» og gi en følelse av at man burde gjøre noe for å passe inn i ideen om hvordan kropp burde være.

Mange personer med overspisningslidelse – både i følge erfaringer fra ROS, men også fra forskning – kan fortelle at tidlig fokus på vekt og det å bli utpekt som overvektig i barneskolen, hvor gjerne flere eksperter ble koblet på tidlig, var med på å dra dem inn i en overopptatthet av mat, kropp og vekt. Mange forteller at de så lenge de kan huske har prøvd å slanke seg – den ene dietten etter den andre har blitt prøvd ut, med kortvarige eller mislykkede resultater.

På barneskolen skal alle barn veies. Dette gjøres blant annet fordi vi trenger data som kan fortelle oss hvordan det står til med utviklingen av nordmenns helse. En indikator på helse er vekten vår. Utfordringen her er at vi ofte gir vekten mer ansvar enn nødvendig. Når barnet viser en negativ vektutvikling er det mange alarmer som går, og tiltak som settes inn er hovedsakelig ofte sentrert rundt det adferdsmessige.

Når bør vi bli bekymret?

Overvekt hos barn kan skyldes en rekke faktorer. Mens noen er tyngre fra naturens side, eller har det man ofte kaller for «valpefett», kan det for andre være symptomer på underliggende, psykisk problematikk. Vi trenger gode tiltak når barnets vektkurve er godt over hva man kan tenke på som normalt, men da må vi også stille spørsmål utover hva barnet spiser og hvor ofte barnet beveger seg.

Har barnet venner? Driver barnet med meningsfulle aktiviteter? Trives barnet greit på skolen? Har barnet flere gode enn dårlige dager? Har barnet en eller flere trygge og gode omsorgspersoner i livet sitt? Er svaret ja på flere av disse spørsmålene, er det ikke umiddelbar grunn til bekymring, tenker jeg.

 

 

Flere artikler

Daniel Hausenkamph

Kropp, seksualitet og spiseforstyrrelser

Vi har tatt en prat med Daniel fra FRI Vestland, om kropp, seksualitet og spiseforstyrrelser.

Veien til bedre helse

Eg var nesten 30 før eg forstod at det var ein spiseforstyrrelse eg hadde slitt med store deler av livet.

Stigmatisering ikledd bekymring

Kronikken til Sanna Sarromaa er et typisk eksempel på stigmatisering ikledd bekymringer.
Det viktigste er å være et bra menneske, sier Mayoo Indiran til ROS

Det viktige er å være et bra menneske

I dag vet jeg at det viktigste er hvordan man har det, ikke hvordan man ser ut, sier Mayoo Indiran.
^

NESTE AKTIVITETER

22. august 2022
Digitalt
Kurs: Mindful Eating
24. august 2022
Trondheim
Pårørendegruppe
1. september 2022
Bergen
Yogagruppe
1. september 2022
Bergen
Pårørendegruppe

ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.

Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.