The biggest loser

Artikkel
Hvem er taperen i 16 ukers helvete?

Tekst: Elin Heitmann

The Biggest Loser. Mitt favorittprogram! Jeg får vondt av menneskene på TV-en. De blir presset så hardt at de kaster opp. Treneren skriker og heier når oppkastet kommer fra deltageren på mølla. Treneren roper: «Få ut dritten du har stappet i deg!» mens han klapper mannen som løper for harde livet på ryggen. Kjeften fra trenerne sitter også løst dersom de spiser doughnuts eller noe annet med sukker eller fett. Det er feil mat. Det er ikke lov.

Heldigvis er det ikke meg, tenker jeg. Men hvis jeg får dobbelthake så må jeg også den veien. Ellers så må jeg opererer meg, operere bort dobbelthaken. Jeg sluker det jeg ser på TV-en. Jeg er både fascinert og underholdt, men under alt dette ulmer det en frykt. En frykt for å bli tykk. For hvis man er tykk, så vil en få mye kjeft. Og kjeft er det verste jeg vet.

Det er mange år siden jeg satt som klistret til skjermen når slankeprogrammene regjerte på TV. Da jeg var 14 år fikk jeg anoreksi, og senere ble det bulimi. Slankeprogrammene ble som foring for spiseforstyrrelsen. Tynn, tykk – riktig, feil. Og nei – det er selvsagt ikke slankeprogrammene sin feil at jeg ble syk. Det er mange grunner til at det skjedde, men slike programmer var heller ikke til noen hjelp. Tvert imot fungerte de som bensin på bålet og foret opp under frykten for mat, og ideen om at en måtte være slank for å være vellykket.

For de som ikke kjenner til The Biggest Loser, så tenker jeg at jeg kan gi en liten re-cap av hva programmet går ut på: Overvektige mennesker blir samlet og satt på et hardt treningsprogram og streng diett. Hvis du ikke har slanket deg nok i løpet av en uke, ryker du ut. Da er du fordømt til å fortsette slankingen alene eller leve ut ditt fete, mislykkete liv. Den som går mest ned i vekt vinner penger. Jeg flirer litt mens jeg gjenforteller hva programmet handler om. Det er jo direkte latterlig, som mye annet av amerikansk reality-TV.

Når reality-programmet «16 uker i helvete» ble sluppet visste jeg ikke om jeg skulle heve eller rynke øyenbrynene. Jeg tenkte: «Herregud. Nå igjen!?». Jeg som var så sikker på at slankeprogrammer og harde dietter for lengst var ferdig på norsk TV. Der tok jeg altså feil. TVNorge er på banen med et program der flere kjendiser skal gjennom et såkalt helvete for å få en bedre kropp og helse.

Her går det galt allerede i navnet på serien. Navnet fanger oppmerksomheten vår, ja visst, men hva er implikasjonene som følger med? At gjennom helvete kommer lykken? At sunnhet kommer gjennom helvete? Et hvis du ikke går gjennom et helvete, vil du ikke oppnå en riktig kropp og en riktig helse? For det er det jeg tolker det som. Et ekstremt regime av trening og diett. (U)passende nok blir serien sluppet i januar, midt i det verste slankehysteriet. Det som uroer meg mest, er gutter og jenter som er slik jeg var da jeg var barn. Som suger til seg informasjon og tenker «Dette gjelder sikkert meg også». Det vil si de aller fleste barn og unge. Er det noe jeg har lært som menneske og som rådgiver i ROS, så er det at barn og ungdom suger til seg informasjon kjappere enn vi tror. Tynn, tykk – riktig, feil.

Gjennom disse årene med pandemi har det naturligvis vært mye fokus på at barn og unge har det verre enn før. Flere sliter med forholdet til mat og til egen kropp. Henvendelsene fra barn og unge hos oss i ROS har økt med hele 105% siden 2019. En drøy dobling som er alarmerende. Det er ikke slik at et TV-program gjør at noen får en spiseforstyrrelse, men vi vet at det kan være en trigger, fordi slike programmer implisitt og eksplisitt nører opp under et forvrengt forhold til mat og kropp.

Vi mennesker leter etter mestringsstrategier når vi har det vanskelig. Barn, ung eller voksen – det å leve, pandemi eller ei, er ofte vanskelig. «16 uker i helvete» illustrerer hvor grundig vårt samfunn klarer å misforstå helsebegrepet i det som handler om mat, trening og vekt. Det føyer seg inn i en lang rekke av svart-hvitt tenkning om hva som er riktig mat, riktig bevegelse og en riktig kropp. Og dermed også hva som er galt. Og da er det kanskje ikke så rart at både ROS og helsevesenet ellers ser en stor økning av barn og unge som sliter med mat, med kroppsbilde, og som i verste fall utvikler en spiseforstyrrelse. Og en spiseforstyrrelse er ikke til å spøke med. Slik jeg ser det, velger TVNorge her å helle bensin på at bål som allerede er stort nok til å spre mørke skyer av aske over hele samfunnet. Alt jeg har å si er at det er lite gjennomtenkt.

Jeg vil også utrykke min bekymring for resten av befolkningen, fordi jeg rett og slett tror vi har det mye bedre uten programmer som dette. Mange av brukerne våre i ROS utrykker det samme. Og ærlig talt: Det er ikke inspirerende, ikke originalt og ikke nyttig. Vi blir alle The Biggest loser her – Dette programmet trenger vi ikke!

Flere artikler

Stigmatisering ikledd bekymring

Kronikken til Sanna Sarromaa er et typisk eksempel på stigmatisering ikledd bekymringer.
Det viktigste er å være et bra menneske, sier Mayoo Indiran til ROS

Det viktige er å være et bra menneske

I dag vet jeg at det viktigste er hvordan man har det, ikke hvordan man ser ut, sier Mayoo Indiran.

Spirulina og sosiale forskjellar

På mange måtar har helse gått frå å vere noko vi har til noko vi gjer.

Et sted du kan skrike

Vi har møtt Maria Mena, en av våre fremste artister, for en prat om spiseforstyrrelser og kreativitet.
^

NESTE AKTIVITETER

25. mai 2022
Trondheim
Pårørendegruppe
30. mai 2022
Oslo
Live podcast med Uforstyrra
2. juni 2022
Tromsø
Lavterskel gateløp
2. juni 2022
Bergen
Pårørendegruppe

ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.

Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.