Tekst: Marianne Clementine Håheim
«Når fedme er blitt et globalt og hurtigst voksende problem, så er veiing av barn og unge det eneste og mest pålitelige verktøyet staten har for å overvåke dette problemet», skriver Steinar Arild Klock i BT Debatt 6. august. Dette som tilsvar til Lisa Normann Styves innlegg 4. august, hvor hun tar til orde for å slutte med skoleveiing.
Det skrives mye om den såkalte «fedmeepidemien», i dette tilfellet økende overvekt blant barn og unge. Som om overvekt og fedme er smittsomt, og mennesker med overvekt er sykdomsbærere som må kureres. Sett gjennom en slik linse vil det gi mening å veie skolebarn for å «overvåke problemet». I virkeligheten er overvekt og fedme svært komplekst, og henger sammen med alt fra genetikk og oppvekstsvilkår til selvfølelse og følelser.
I møte med våre brukere, både foreldre, barn og unge, erfarer ROS at skoleveiing utgjør en belastning og bidrar til at barn og unge kan utvikle et problematisk forhold til mat, kropp og vekt. Foreldre forteller om situasjoner der barn og unge som har en overvekt og som tidligere har hatt et normalt og sunt forhold til sin egen kropp og helse, etter veiing på skolen har blitt overopptatt av mat, kropp og vekt og utviklet en spiseproblematikk. Samtidig viser studier at veiing i skolen ikke har bidratt til mindre overvekt hos barn og unge, og at vektfokuset ser ut til å gjøre mer skade enn gagn. Elevene som ble veid og målt i studiene, snakket derimot oftere sammen om vekt, og var mindre fornøyd med kroppen sin.
Klock skriver at overvekt og fedme er et alvorlig samfunnsproblem som «gir store helseutfordringer, koster staten et ukjent antall milliarder og fører til altfor mange for tidlige dødsfall», og stiller spørsmål ved om alle landets innbyggere bør veies årlig. Det er en dårlig idé. Det brukes enorme pengesummer på fedmebehandling som ikke har effekt – sannsynligvis på linje med det ukjente antall milliarder Klock refererer til. Stadig ny forskning viser nemlig at livsstilsbehandling for fedme ikke virker. For barn og unge har selv den beste livsstilsbehandlingen svært liten innvirkning på vekta.
Skal det ha noen verdi å overvåke problemet, må man kunne sette inn tiltak og følge opp. I en situasjon der Norge mangler 2000 helsesykepleiere, og normtallene tilsier at én helsesykepleier i ungdomsskolen skal kunne følge opp 550 barn, vil dette være vanskelig eller umulig å få til. Dette kommer i tillegg til de mange barn og foresatte som forteller om negative opplevelser i forbindelse med veiing i skolen.
«Staten, av hensyn til folkehelsen, trenger data om disse problemene», skriver Klock. Av hensyn til folkehelsen burde vi heller snakke mer om psykisk helse i forbindelse med overvekt og fedme. Å utsette barn og unge for skoleveiing, et tiltak som ikke virker etter formålet, er ikke godt folkehelsearbeid – særlig når vi vet at et stort fokus på kropp og vekt i barnealder kan trigge negativt kroppsbilde og et vanskelig forhold til mat som kan vare resten av livet. Det er mange spørsmål som er viktigere å stille et barn med overvekt enn hva det veier. Hvordan har barnet det? Trives barnet på skolen? Har barnet noen å være sammen med på fritiden, og fritidsaktiviteter som oppleves meningsfulle?
Vi må slutte å se oss blinde på vekt i folkehelsearbeidet. Hensynet til barn og unges psykiske helse og selvfølelse bør ha mer å si enn behovet for å «overvåke et problem». Slutt med skoleveiing, og ansett heller flere helsesykepleiere i hele og faste stillinger, som kan følge opp barn de er bekymret for – uavhengig av vekt.
