Alltid den store jenta – en historie om feit identitet

Artikkel

31.10.2022

Tekst: Ella Holi


«Ser du denne kurven? Dette er hvor mye du burde veie. Men du ligger her, godt over kurven», sa helsesøster, og spurte: «Hvor mange kjeks spiser du egentlig om dagen? Hvorfor beveger du deg ikke? Har du noen hobbyer?». Slik husker jeg mitt besøk hos helsesøsteren da jeg fikk vite at jeg var overvektig. Jeg var 9 år og jeg veide for mye.  

Jeg hadde alltid vært litt stor, men også høy for min alder. Jeg spurte mamma om hun noensinne hadde hørt noe om vekten min, og hun svarte at barnelegen hadde sagt at jeg var på «min egen kurve», at vekten min var litt høy, men at den fulgte høyden min. Det var ikke noe å være bekymret over. «Vekten vil stabilisere seg etter hvert», hadde de sagt.  

Tydeligvis hadde helsesøsteren et annet synspunkt. Selv om jeg var høyere enn de fleste på samme alder, var vekten plutselig et problem. Og for et problem det skulle bli.   

Beklageligvis er historien min ikke unik. Ifølge en studie fra Chile, blir mange barn først bevisst på vekten sin når de blir veid hos lege eller helsesøster: 

«De målte meg, og veide meg. Og på en graf viste de kurven, og vekten min. De sa at jeg var overvektig. Jeg hadde ikke tenkt på vekten min før det. Jeg hadde tenkt at jeg var normal», forteller en jente på 12 år som er intervjuet i studien.  

Ifølge studien lærer barn slik at vekten deres ikke er normal, og at vekt og helse henger sammen. Mange føler at de selv er ansvarlige for vekten og helsen sin, og føler skam og skyld for å være overvektig, noe som leder til usunne metoder for å prøve å kontrollere vekten.

 Annen forskning viser at opplevelser av vektstigma i ung alder kan føre til en internalisert «feit identitet», der man internaliserer de negative opplevelsene og stereotypiene man knytter til vekt, og begynner å tro at det er sannheten. Ved å høre om og om igjen at kroppen din ikke passer til idrett, at du er lat, dum og ikke kan ta vare på deg selv, begynner du etter hvert å tro på det.  

For meg ble den feite identiteten en beskyttende mekanisme. Ingenting andre sa om meg eller kroppen min ville skade meg hvis jeg allerede hadde kommet på de stygge tingene selv. Jeg begynte å unngå situasjoner og opplevelser der jeg kunne bli møtt med mobbing eller få for mye oppmerksomhet rundt kroppen min. Når klassen skulle ha svømmeopplæring, sa jeg at jeg hadde mensen og ikke kunne gå. Når vi skulle dusje etter gymtimen, ventet jeg til at alle andre hadde blitt ferdig før jeg kledde av meg.  

Men den feite identiteten var også skadelig. Jeg tenkte at jeg var mye større enn jeg var i virkeligheten, selv etter å ha gått ned i vekt. Jeg så på meg selv som den feiteste og ekleste jenten i klassen, og trodde at jeg var minst dobbelt så stor som de andre.  

Forholdet mitt til mat ble ødelagt av strenge regler, og trening ble preget av tvang. Jeg hadde aldri utviklet et positivt forhold til bevegelse, og brukte trening som straff etter å ha spist «for mye» av det jeg ikke skulle.  

For å vise hvor god kontroll jeg hadde, teipet jeg en Mars-sjokolade i taket over sengen min. Men kontrollen sviktet etter noen uker, og da spiste jeg ikke bare den sjokoladen, men alt annet som var «forbudt». Jeg følte på en enorm skam etter å ha spist, noe som gjorde reglene enda strengere, og treningen enda hardere.  

Selv om kroppen min ble mindre, og forholdet mitt til mat og trening åpenbart var restriktivt, var det ingen som viste bekymring. Vekten min var jo aldri under den normale BMI-grensen. Jeg fikk komplimenter fra både familie, venner og helsesøster. Det var ingen som visste at jeg ikke hadde det bra, og ingen som tenkte at jeg var på vei mot en spiseforstyrrelse.  

Uheldigvis er dette ikke unikt. Spesielt hos barn og unge med overvekt og fedme, blir forstyrret spising og spiseforstyrrelser ikke diagnostisert tidlig nok, da helsepersonell ofte kun ser på vekten. Hvis et barn eller en ungdom med lavere vekt nekter å spise og går raskt ned i vekt, vil det ofte vekke mistanke om en spiseforstyrrelse. Men hvis et overvektig barn gjør det samme, kan det være at helsepersonell ikke gjenkjenner det som en spiseforstyrrelse – spesielt hvis barnet går fra en høyere BMI til en lavere, men fortsatt «sunn» BMI.  

Helsepersonell har et for stort fokus på vekten og BMI-kategorien til barn, ikke endringer i vekten til det individuelle barnet eller andre faktorer som kan være tegn på en spiseforstyrrelse. Når tidlige symptomer og risikofaktorer ignoreres, får spiseforstyrrelsen mer tid til å bli verre og gi mer alvorlige konsekvenser til den som sliter.  

Risikofaktorene for å utvikle spiseforstyrrelser og fedme er stort sett de samme, og en stor del av de som har en spiseforstyrrelse, har vært eller er overvektige. Det å skifte fokus fra vekt til helse, bygging av positivt kroppsbilde og følelser av mestring og aksept, kan hjelpe med å forebygge spiseforstyrrelser og forstyrret spising hos barn og unge av alle størrelser.   

Et barn skal ikke være bekymret over hvordan kroppen ser ut eller hvor mye den veier. Det viktigste er at barn får gode opplevelser med å bruke og bevege kroppen, og lærer at kroppen er god som den er.

 

Referert forskning:
Prieto, Cecilia (2022) ““I thought I was normal”: Embodiment and weight stigma experiences in Chilean children”. International Weight Stigma Conference.
Rice, Carla (2007) “Becoming “the fat girl”: Acquisition of an unfit identity”. Women’s Studies International Forum.

Flere artikler

Hva er normalt?

Rebekka og Kristin snakker med skoleelever om mat, kropp og følelser.

Body Project

Body Project - forebyggingsprogram med dokumentert effekt i å forebygge spiseforstyrrelser

Perfeksjonisme

Perfeksjonisme er et trekk som går igjen hos mange som strever med spiseforstyrrelser og -problematikk.
Daniel Hausenkamph

Kropp, seksualitet og spiseforstyrrelser

Vi har tatt en prat med Daniel fra FRI Vestland, om kropp, seksualitet og spiseforstyrrelser.
^

NESTE AKTIVITETER

29. november 2022
Stavanger
Temakveld: O jul med din glede
1. desember 2022
Bergen
Pårørendegruppe
5. desember 2022
Oslo
Pårørendegruppe
13. desember 2022
Stavanger
Pårørendegruppe

ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp – for de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse, og for deres pårørende.

Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.