15.04.2024
Tekst: Marianne Clementine Håheim, ROS
Trine Tetlie Eik-Nes er førsteamanuensis ved NTNU i Trondheim, og har jobbet med behandling av spiseforstyrrelser i over 10 år. Særlig har hun vært opptatt av å utvikle behandlingstilbud for mennesker med overspisningslidelse. Vi har tatt en prat med Trine om en av flere studier hun er prosjektleder for: Trygge Kropper Trygge Barn (TKTB). TKTB er en foreldreintervensjon som gjennom kursing av foreldre søker å forebygge kroppsmisnøye og usunne spisevaner hos førskolebarn.
Hva er innholdet i TKTB-kurset?
– Kurset inneholder en ganske omfattende tematikk som går på spisevaner og kroppsbilde, og så har man lagt inn tematikk som vi vet fra forskning og klinikk at har betydning for begge deler: skjerm, sunn vekt og aktivitet. Foreldre får undervisning og mulighet til å diskutere i foreldregrupper på to ulike workshops med 14 dagers mellomrom. Kursledere som er trent i tematikken guider foreldrene gjennom kurset. I modulen «Kroppsbilde» snakker man om sosial påvirkning, selvfølelse og mobbing. I «Sunne matvaner» er det innhold om sunne holdninger, bærekraftige spisevaner og sunn kroppsvekt. Der snakker vi mye med foreldrene om slanking og fysisk aktivitet.
– Når vi snakker om sunn kroppsvekt, forsøker vi å tematisere det med andre termer enn BMI. Vi vet ut fra erfaring at det ikke er alle som har mulighet til å oppnå «normkroppen», så vi prøver å underbygge sunne levevaner istedenfor en spesifikk BMI. Sunnhet handler også om selvfølelse og psykisk helse, og det skal være bærekraftige vaner både for barnet og familien. Vi prøver å rette fokus på utfordringene med å slanke barn, eller at barn skal vokse opp i slankemiljø. Foreldre er så kultivert inn i BMI-snakk og moralisme om kropp, at det for mange er som en ny verden.
TKTB er i utgangspunktet australsk. Hvorfor ville dere ta dette konseptet til Norge, og hvilke tilpasninger måtte dere gjøre?
– Jeg har jobbet lenge i spesialisthelsetjenesten, og hørt så mange pasienter fortelle om utrygge hjemmemiljø når det gjelder kroppssnakk og slanking. Jeg tenkte at vi må gjøre noe for at det skal være trygt for barn å vokse opp med kropper, men til min overraskelse fantes det ingen forebyggende intervensjoner i Norge. Det er for meg ganske viktig at det ikke er barna som skal ta ansvar for at det er ok å spise og være fysisk aktive, men heller at det skal være trygt rundt barnet. Derfor er TKTB en foreldreintervensjon der vi skal hjelpe foreldre å gjøre det mer trygt å vokse opp med alle typer kropper, og lettere å snakke om sunne spisevaner på en annen måte enn slanking. Vi prøver å nå barna via foreldrene. Vi kan bruke masse energi på å hjelpe barn, men det hjelper jo ikke hvis de ikke opplever samme språket og kommunikasjonen hjemme.
– Vi har gjort mange runder med et omfattende oversettingsarbeid og en ganske omfattende kulturell validering. Norske foreldre er ekstremt opptatt av å gjøre det riktige, mange foreldre opplever moralisme og er redde for å gjøre feil. Det er fint at de vil gjøre det beste for barna sine, men vanskelig å være foreldre når kommunikasjon om mat er så forvirrende og vektsentrert. Vi har jobbet mye med å gjøre det trygt for foreldre å snakke om utfordringer rundt mat og kropp, både med hverandre og barna. Det er en skam i å ikke «få til» det man tror er riktig, og vanskelig når barn kommer og lurer på om de er for tjukke eller har for lite muskler.
Hva gjør man hvis man har et barn som stiller slike spørsmål om kroppen sin?
– Det første er å ta dem på alvor, å validere utsagnene deres om kropp. Det er veldig lett å mobbe barn dersom de ikke har en kropp etter normen, og veldig lett for dem å føle at de ikke er bra nok. Vi råder foreldre til å være nysgjerrige på hvorfor barna opplever det, hva som gjør det, og validere opplevelsen. Si for eksempel: «Det må være fælt, det har jeg også opplevd». Å si: «Nei, men du er jo verdens fineste» hjelper ikke barnet å faktisk føle på ting.
– Det er også viktig å være obs på hvordan man snakker om kropp i familie og nærmiljø, for barn plukker det opp. Vi må prøve å lage språk som ikke underbygger slanking og kroppsmisnøye. Det kommer veldig tydelig frem, både når vi har gjort studier og blant helse- og barnehagepersonell, at ingen er fornøyde med kroppene sine. Vi kan ikke forvente at barna skal oppleve kroppstilfredshet når de bader i voksne sin kroppsmisnøye.
Hva spør foreldre om på kurs? Hvilke bekymringer har de?
– De spør veldig mye om hva de skal si, hva de skal gjøre, og hva som er farlig. De vil ha praktiske, håndgripelige råd tilpasset sine barn og sine familier. Alle familier er ulike, så intervensjonen handler mye om å finne ut hva som er bærekraftig for sin familie. I utprøving av kurset har vi oppdaget at det er ekstremt mange foreldre som strever med kresne barn. Det har blitt sånn at det er skambelagt å ikke få barna sine til å spise grønnsaker. Vi må redusere skam rundt det. Ofte har foreldrene allerede opparbeidet seg dysfunksjonelle strategier, for eksempel å premiere det å spise grønnsaker med godteri eller kake. Vi prøver å veilede dem gjennom mer håndgripelige strategier.
Har du hatt noen aha-opplevelser i arbeidet med TKTB?
– Jeg har hatt mange, men den største er kanskje å oppdage, både når vi gjennomfører kursene og når vi lærer opp helse- og barnehagepersonell, hvor ekstremt negativt kroppsbilde de voksne har, og hvor vanskelig det er å være gode rollemodeller. Vi har så mye ubevisst språk.
Er det noe man aldri bør si til barn?
– «Nå må du»-utsagn, som for eksempel: «Nå må du trene mer», «Nå må du være mer med på fotball», «Nå må du spise mindre godteri så ikke du blir så stor». Alt som demoniserer store kropper og at vi har lyst på sjokolade og kjeks og ting som er godt. Å påføre barn skam for helt normale fysiologiske reaksjoner.
Hva hvis foreldrene da sier for eksempel at de bare vil at barnet skal ha god helse, og at de må passe på, fordi det ikke er sunt å være overvektig?
– Da svarer vi at: «Jeg synes ikke det er noe rart at du er bekymret for det, det viser jo bare at du er en veldig god forelder som er opptatt av barnets beste, men hvis vi spør barnet selv – eller voksne som har vært overvektige barn – så forteller de om opplevelsen av å ikke være bra nok for mamma og pappa, å ikke ha en akseptert kropp i familien sin, og at da blir det så vanskelig. Vi må tørre å spørre oss selv: Kan man leve et godt liv med en større kropp? Vi må utvide begrepet helse til å også omhandle psykisk helse.
– Er det noe alle foreldre er opptatt av, så er det at barna skal ha god selvfølelse og akseptere seg selv, for det er et godt utgangspunkt for alle levevaner. Så jeg kan si: «Jeg skjønner at du er redd for det, for det har vi blitt fortalt, men kan vi først sørge for at barnet ditt føler seg akseptert, bra nok, og at det er tilfreds med kroppen sin?» Så sier vi jo alle feil ting som foreldre, men barn er veldig tilgivende, så vi kan snakke om det etterpå.
Er det kjønnsforskjeller når det kommer til hva mødre og fedre lurer på eller hvordan de tar imot kursinnholdet?
– Vi strever med å nå fedre. Mange mødre sier at det er de som tar ansvar for at barna skal ha et godt forhold til kroppen sin og spise sunt. Far slipper kanskje ikke helt til, og det kan hende det hadde vært veldig bra om han gjorde det. Kanskje er fedre mer fleksible, eller mindre negative til kroppsbildet sitt enn kvinner og mødre er, men vi vet altfor lite. Det er veldig vanskelig å få tak i og rekruttere fedre. Jeg tror fortsatt at mat og kroppsbilde i mange tilfeller blir mor sin rolle.
Hva er resultatene og erfaringene fra TKTB så langt?
– Både helsepersonell og foreldre som har deltatt, har evaluert intervensjonen veldig godt. Spesielt gir foreldrene tilbakemelding om at de setter pris på trygge fora der de kan snakke om utfordringer med mat og kropp. Internasjonale data viser at foreldre som deltar på fire timers intervensjon, viser seg å få høyere kroppstilfredshet hos sine barn enn foreldre som deltar på tradisjonell ernæringsopplæring gjennom en brosjyre. Vi kan altså få barna til å få det bedre med kroppene sine med veldig kortvarige intervensjoner.
– Nå har vi tre kommuner i Trøndelag som prøver TKTB ut i barnehager. Vi gjennomfører pilotene i barnehagen for foreldrene, så det er nærhet og trygghet til intervensjonen, og så barnehagepersonellet skal få samme språket som foreldrene lærer. Vi hadde første undervisningsrunde for barnehagepersonell for to uker siden, og det er trist at man da får høre at mat og kropp er en utfordring allerede i barnehagen. Vi kommer altfor sent i gang.
Hvis noen leser dette og vil gå på kurs – hvordan kan de gjøre det?
– Vi har en workshop for kursholdere som er tilgjengelig i år, for de som ønsker å tilby intervensjonen i sin kommune. Der har vi satt helsepersonell og ansatte fra barnehage som målgruppe. Vi må prøve ut det først, men det kan godt hende at likemannsarbeid kan være en god idé etter hvert.
– Hvis foreldre er interessert, kan de ta kontakt med sin barnehage og tipse om TKTB. Vi håper etter hvert at kroppsbilde og denne type kommunikasjon om mat er noe som primærhelsetjenesten, barnehage- og oppveksttjenestene vil interessere seg for.
