Artikler

Å ta seg sammen

Tekst: Line Orvedal

I samtale med mennesker som har hatt eller har en eller annen form for psykisk utfordring eller lidelse, er det påfallende mange som har fått høre at de må ta seg sammen. Dette kan ha blitt sagt av nære pårørende, fastleger eller andre hjelpere/behandlere.

Hva vil det egentlig si å skulle ta seg sammen?

Det er uten tvil et utsagn som for mottaker ofte tolkes som en bagatellisering av et stort problem, eller en form for avvisning og formaning om at nå er det nok. Men har det da noen som helst hjelpende/ terapeutisk effekt? Eller kan det tenkes å virke helt mot sin hensikt? Er denne så vel anvendte kommentaren enkelt og greit et uttrykk som ene og alene reflekterer omgivelsenes mangel på forståelse eller løsning, etter at alt annet er prøvd? En kommentar i sin ytterste konsekvens, hvor oppgittheten overfor den berørte er blitt total.

På sin blogg «Franks Hjørne» skriver Frank Grude om nettopp dette tema i et av sine innlegg. Ved hjelp av humor deler han sine egne erfaringer med det å tidlig i sin oppvekst ha stiftet bekjentskap med kommentarer av typen «å ta seg sammen». Med en litt artig vri stiller han derfor spørsmålet om hvor tar man seg rent fysisk, når man skal ta seg sammen?

Etter hans oppfatning handler selve utsagnet om omgivelsenes frustrasjon og maktesløshet i møte med det en ikke kan kontrollere, og det å ikke nå frem/inn til den berørte, i sin iver etter å ville hjelpe eller ansvarliggjøre.

At en psykisk lidelse påvirker flere enn den syke selv er en kjensgjerning. Det å leve nært på livet til en person med en spiseforstyrrelse, depresjon, en angstlidelse eller andre alvorlige psykiske lidelser, kan bli en enorm belastning for familien, andre pårørende og omgivelsene. På tross av dette er psykiske lidelser, som med de fleste fysiske sykdommer, noe en ikke kan «skjerpe» seg ut av. For mange mennesker med en psykisk lidelse er det jo nettopp det en har gjort altfor lenge, hvorpå lidelsestrykket over tid er blitt for stort gjennom nettopp å ta seg sammen.

Utsagnet kan derfor tenkes å ikke ha noen som helst helsebringende effekt eller hjelpende funksjon overfor den som strever. Snarere kan det bli en bekreftelse på følelsen av å være belastende, håpløs og viljesvak. Det kan oppleves som en grov bagatellisering av en situasjon en ikke selv makter å gjøre stort med.

Så hvorfor får så mange høre nettopp dette, på tross av den belastende effekten det faktisk har?

Jeg heller i klar retning av Frank Grudes betraktninger, og velger også å anta at selve utsagnet og andre lignende variabler av det ta deg sammen er et uttrykk for den enorme frustrasjon, håpløshet og maktesløshet en opplever. Vår iver etter å ville fikse og ordne opp for de vi bryr oss om, eller er satt til å hjelpe, blir så til de grader satt på prøve når hjelpen ikke virker, fornektes eller avvises. Maktesløsheten en da opplever forvandles fort til både irritasjon, til sinne og i ytterste konsekvens til likegyldighet.

Dette er helt naturlige menneskelige følelser og reaksjoner som de fleste i en hjelperrolle, enten som pårørende eller andre, har kjent på. Men på tross av sin manglende effekt velger jeg å tro at utsagnet bærer i seg både omsorg og «bry seg om-vilje» fra hjelperens side. Det er vel snarere måten det formidles på, og kommer til uttrykk på i selve situasjonen, som blir så feil.

Så hva kan vi som hjelpere eller nærstående formidle i stedet for denne uhensiktsmessige floskelen? Hva kan sies når maktesløsheten er det eneste som gjenstår. Kan vi være ærlig og si det som det er? Hva om en i stedet for å si «ta deg sammen», forteller vedkommende hvor maktesløs en faktisk føler seg, og om hvor vanskelig en opplever det å skulle være til hjelp i den konkrete situasjonen. Det å ærlig fortelle om hvor stort ønske en faktisk har om å være til hjelp og støtte, men ikke føler en strekker til. Å våge å være åpen om at det i stor grad handler om egen utilstrekkelighetsfølelse, snarere enn den andres utilstrekkelighet og vilje.

Muligvis vil denne ærligheten oppleves vel så nyttig og riktig for den berørte som et «ta seg sammen» utsagn, trolig mer. Det kan også bidra til å tydeliggjøre at den som selv strever i større grad må ta ansvar for seg selv, og være med på å se muligheter og finne løsninger for selv å få det bedre.     

^