Tekst: Astrid Hansen.
Jeg har mer erfaring med å være syk enn jeg strengt tatt hadde foretrukket. De syv årene av livet mitt jeg måtte bruke på å være syk i stedet for på hva-det-enn-er ikke-syke tenåringer gjør, var til tider omtrent like lite givende som jeg gav uttrykk for.
Det jeg ikke evnet å se den gangen, er at det var ganske ukult for de rundt meg også. Særlig når de ikke visste helt hva de var vitne til. For hvor går egentlig grensa mellom trass, diktatorisk, usikker tenåring, og et reelt problem som er i ferd med å eskalere ut av kontroll? Når krysser man grensa for hva som er normalt angående kropp og vekt og trening, i et samfunn med en overopptatthet av nettopp kropp, vekt og trening?
Selv innså jeg ikke mine egne problemer – i alle fall ikke omfanget av dem – før jeg hadde blitt frisk igjen. Noen ting er lettere å se først etter man har fått dem på avstand. Man kan dra en analogi til det å være langsynt – når ting er altfor nærme blir de uklare og vanskelig å definere, og man ser gjerne ikke detaljene før man har kommet på en viss avstand. I ettertid vet jeg sånn cirka når jeg utviklet en spiseforstyrrelse. Irriterende nok var det på akkurat det tidspunktet min mor prøvde å konfrontere meg med det for første gang. Jeg hatet mammas evne til å kunne lese meg bedre enn jeg klarte å lese meg selv. I dag, etter at jeg har blitt mor selv, er jeg innforstått med at det er en av mødres mange superkrefter.
Kroppen som tema
Da jeg ble tenåring ble jeg plutselig oppmerksom på at jeg hadde en kropp. Dette hadde aldri vært et tema for meg før, til tross for at jeg hadde fått jevnlige spørsmål om bendelorm siden så langt tilbake jeg kunne huske, hvorpå folk refererte til at jeg var så lita og tynn, dog akkompagnert av et hinsides friskt og normalt forhold til mat.
Så en dag, ut av det blå, var kroppen mitt et tema. Et stort, og tidvis overveldende, tema. Vennene mine hadde talt karbohydrater i flere år allerede. Jeg visste ikke hva et karbohydrat var før jeg lærte det i naturfag på ungdomsskolen. Her, i likhet med på mange andre områder, følte jeg at jeg ikke hang med. Til tross for min plutselige åpenbaring og medførende filosofering rundt temaet, var det ikke et nevneverdig problem. Jeg tror faktisk jeg gikk fra å være en minoritet til å bli å bli ei normal tenåringsjente som står midt oppi et hav av usikkerhet, forandringer og hormoner, og blir mer bevisst på seg selv. Helt til det ikke var normalt lenger. Helt til jeg krysset spiseforstyrrelsegrensa.
Jeg tror imidlertid de fleste tenåringer kommer seg ut av denne perioden uten å krysse grensa mellom det som er normalt og det som er sykelig, men hadde jeg kunnet skille mellom disse da jeg selv sjonglerte i grenseland, hadde det kanskje vært lettere å sette ord på det som trengte å bli satt ord på.
Kroppen som fiende
I dag ser jeg at tankegangen endret seg betraktelig da jeg begynte i tiende klasse på ungdomsskolen, og at det var flere faktorer som bidro til at det hele kulminerte i en anoreksi; usikkerhet, ensomhet, sinne, skam, frykt, en følelse av å være malplassert i seg selv, og en ide i underbevisstheten min om at alle disse tilsynelatende uhåndterlige følelsene kunne tas ut på min egen kropp. Det ble mitt våpen mot hæren av vanskelige tanker som prøvde å angripe meg innenfra, og da var ikke lenger kroppen min noe jeg mistrivdes i innenfor et normalspekter, men heller en fiende, selv om den reelle fienden satt i hodet mitt.
Plutselig definerte jeg meg selv ut i fra hvilken grad jeg klare å kontrollere matinntak, vekt, og etter hvert også trening, noe jeg i utgangspunktet ikke kunne fordra, og på det tidspunktet var jeg ikke frisk lenger, selv om det tok en stund før det syntes på utsiden.
Grensen mellom syk og frisk
Fra frisk til syk var en grensekryssing. Fra syk til frisk var en annen. Når jeg får spørsmål om hvordan det går med meg i dag, svarer jeg konsekvent at jeg har vært helt frisk i tre år, uten at jeg fikk konstatert dette på et spesifikt tidspunkt. Da vekten min var på plass der den skulle være, sett fra et medisinsk perspektiv, kom friskheten gradvis, ikke bare på grunn av en friskere kropp, men med videre arbeid med tankegang og handlingsmønster.
Etter hvert klarte jeg å spise fisk og kjøtt igjen, jeg klarte å spise ute blant andre mennesker uten å nå makspuls, og jeg klarte å slutte å telle kaloriinnholdet i alle brødene i brødhylla på butikken. Deretter kunne jeg drikke kafékaffe uten å måtte kompensere for det ved å redusere matinntaket, og jeg kunne trene uten at hjernen min måtte jobbe i høygir for å regne ut hvor mange kalorier jeg hadde brent av.
Sakte men sikkert var ikke mat og kropp lengre verktøy for å håndtere følelser, og kontrollbehovet forsvant i takt med mine stadig nye erfaringer med et friskt liv. En dag ble jeg sittende å filosofere over min egen sykdom, og kunne plutselig ikke huske når siste gang jeg telte en kalori var.
For meg handlet grensen mellom syk og frisk om hvilken funksjon mat og kropp hadde, og i hvilken grad disse faktorene spilte en rolle for hvordan jeg så på meg selv som menneske. I dag kan jeg sitte en lørdagskveld – eller egentlig hvilken som helst kveld i uken – og stappe i meg sjokolade, etterfulgt av en tanke om at jeg ikke eier selvbeherskelse. Men det stopper der. Hadde jeg spist noe jeg ikke hadde lov til, hvilket var nesten alt, da jeg var syk, hadde jeg først tenkt at jeg ikke eier selvbeherskelse, for deretter å bli overveldet av skam, selvforakt, og en følelse av å være galaksens svakeste og mest mislykkede menneske. Kontrasten mellom syk og frisk er påfallende.
Heldigvis befinner jeg meg på den foretrukne siden av spiseforstyrrelsegrensa i dag, og kan fint leve uten selvbeherskelse rundt sjokolade. Heldigvis!
