All Posts By

Nina Hvidsten

Er det virkelig verdt det?

By | Med egne ord

Den innvendige uroen er stor. «Styggen på ryggen» er tilbake. Kroppen er rastløs, jeg kjenner hva som er i gjære. «Styggen» vil ha mat. Det å spise virker til en viss grad beroligende, en liten stund.

Mens jeg spiser tenker jeg: hva er mine valg videre?

Fortsetter jeg å spise, vet jeg at det ender opp med en overspisingsepisode med påfølgende oppkast. Avslutter jeg derimot spisingen nå, må jeg fortsette å kjenne på det enorme innvendige trykket, og uroen som brer seg fra brystet og ut i hele kroppen.

Jeg «velger» å fortsette. Jeg må lette på trykket. Det er for høyt, for stort og for altoppslukende. Jeg klarer ikke å stå i mot!  Trykket har bygd seg opp over tid, og jeg er nødt til å slippe det ut før jeg går i stykker.

Mat er ikke bare mat. Mat er et nødvendig onde. Alle må ha mat. Mat smaker godt og vi koser oss med mat.

Slik fungerer det ikke alltid med spiseforstyrrelsen som «venn». Maten smaker lite. Du spiser ikke maten fordi du er sulten, fordi du synes det smaker godt eller fordi kroppen har behov for det. Du spiser kun for å bli så mett at det gjør vondt. Du spiser kun fordi det er det eneste som kan lette på trykket. Du spiser kun for å kunne kaste opp etterpå. Du spiser, spiser, spiser og spiser, helt til det sier stopp.

Nå kan du endelig få lønn for strevet Nå kan du endelig få lette på trykket. Nå kan du endelig få tømt deg, og det gjør du, om igjen og om igjen.

Magen vrenger seg, tårene spretter, beina skjelver, men det føles allikevel bedre. Trykket har letta, du kan puste igjen.

Alt føles lettere. Hvor lenge? Noen sekunder, kanskje et minutt. Til du treffer dine egne rødsprengte øyne i speilet. Til skammen tar deg! Da er brått den gode følelsen du nettopp fikk kjenne på, erstattet med en langt dårligere følelse.

Etterpå sitter du igjen med tomhet, oppgitthet, selvforakt, en følelse av tap og nederlag, men trykket i brystet er borte.

Er de sekundene i «frihet» virkelig verdt alt det arbeidet?

Gøril

Helg med god samvittighet

By | Artikler

Jeg trener på treningsstudio med mange flinke instruktører som virker genuint opptatt av de de driver med. Jeg vil påstå at det senteret jeg trener på har en nokså helsefremmende profil. Men, ikke rent sjelden hører jeg fraser som «gi på nå, så kan dere gå hjem med god samvittighet», eller «fredagsøkten er snart over, så kan vi ta helg med god samvittighet».

Men må man alltid yte for å nyte?

Det er litt allment akseptert at man må prestere, eller gjøre noe bra før man kan slappe av og ha det godt. Vi ser det på blogger, i aviser og i media for øvrig. Stadig serveres vi overskrifter av typen; «pizza med god samvittighet» eller «spis godteri med god samvittighet». Jeg mener at vi, uavhengig av hva maten skulle inneholde, skal spise med god samvittighet. Å spise med dårlig samvittighet er generelt sett en dårlig ide, og hvem skal få bestemme om du kan spise med god samvittighet eller ikke?

Altfor mange av oss føler på dårlig samvittighet ovenfor ting vi har gjort eller ikke har gjort; når vi ikke fikk trent slik vi hadde tenkt, når vi tok en ekstra sjokoladebit, eller når vi ikke fikk lest så mye av skolepensum som vi hadde ønsket før vi tok helg. Må det være slik?

Det viktigste i livet, tenker jeg, er at vi fyller det med meningsfulle ting – at vi tilbringer tid med mennesker som gjør oss godt, og at vi driver med aktiviteter som gir oss positivt påfyll. Om du kun spiser av samvittighet ovenfor antatte forventninger fra samfunnet eller et ideal du prøver å leve opp til – uten at det gir deg glede og nytelse, så forstår jeg ikke poenget lengre. Om du tvinger deg selv gjennom fredagstreningen bare fordi du da kan spise pizza med god samvittighet senere på kvelden, så spør jeg: er det slik du ønsker å fylle din tid?

Massemedia er mettet med inntrykk av hvordan vi bør leve, se ut, spise, trene osv. Vi blir hele tiden minnet om hva som er mest riktig å gjøre, og ikke. Vi sitter med detaljkunnskap vi ikke trenger, og vi lærer oss til å ikke lytte til kroppen vår – men heller til antatte forventninger fra omgivelsene våre.  Jeg spør meg selv ofte; gjør jeg dette fordi jeg faktisk vil, eller fordi jeg føler at jeg burde? Velger jeg å spise denne maten fra denne buffeten fordi det var dette jeg hadde mest lyst på, eller valgte jeg det jeg tenkte var riktig å spise?

For mange av oss er trening motivert av både ytre- og indre faktorer. Vi trener fordi vi vet at det er bra for oss, det gjør at vi føler oss bra, det er sosialt og fordi vi kanskje ønsker å ha litt kontroll på kroppen vår – ta oss greit ut osv. Mange trener nettopp for å få god samvittighet, og dette er vel og bra. Men, det burde da ikke være slik at man skal ha dårlig samvittighet for å ikke ha trent, eller for å ikke ha «gitt nok» på trening. Det er ingen tjent med. Negative følelser ovenfor seg selv er sjelden en motivator for adferdsendring.

Så derfor, i lys av kampanjen ROS i disse dager kjører i forhold til negativt kroppssnakk – så oppfordrer jeg alle flotte, spreke og flinke instruktører der ute til å tenke seg om en gang ekstra når man er i gang med å definere hva som skal til for å få god samvittighet og ikke. Det er dessuten en del mennesker som har et mer destruktivt forhold til trening, og kanskje heller må lære seg å slappe av med god samvittighet og ikke alltid «yte for å nyte». Og til slutt: vi ønsker vel at folk skal trene, nettopp fordi det er gøy og fordi det gir dem noe heller enn av samvittighet. Snakk gjerne om gleden av å trene, men #skifttema fra samvittighet, sommerkropp og grevinneheng.

Til psykologen min

By | Med egne ord

Jeg kom til deg med siste rest av meg selv. Anoreksien hadde tatt over, bit for bit. Jeg følte meg som en klisjé, og lurte på om jeg egentlig var syk nok. Jeg hadde hatt lyst til å bli psykolog selv, men der satt jeg, foran the real deal, og tenkte at lavere enn dette kan jeg ikke synke. Jeg følte jeg hadde mislyktes på det mest grunnleggende. Jeg, som hadde vært den skoleflinke, hadde mislyktes i å komme inn på profesjon, og fått en f***ings spiseforstyrrelse i prosessen. Så ironisk. Så ironisk, at jeg som skulle bli psykolog, ikke bare hadde mislyktes i det, men også nå trengte en psykolog for å fikse meg selv. Så ironisk, at jeg som hadde vært ufattelig oppgitt og trist på vegne av mine klassevenninner som uttrykte misnøye med sin vekt, fettprosent og treningsregimer og dietter som ikke funket, nå hadde gått enda lenger og endt opp som en «anorektiker». Jeg som hadde uttrykt hat for mote og modeller, veide nå mindre enn de som går på catwalken. Jeg som kunne så mye om spiseforstyrrelser, etter flere års interesse og fascinasjon av psykologi, og spiseforstyrrelser spesielt, hadde nå druknet i en. Psykologistudenten med en psykisk lidelse, eller tre.

Du tok i mot meg med åpne armer. Du var tålmodig med min nøling, mine stillheter og min motvilje når det ble vanskelig. Uke etter uke satte du deg ned med meg og hjalp meg å nøste opp i den store floken som var blitt livet mitt. Sakte men sikkert ga du meg troen på livet etter spiseforstyrrelsen, den som var så vanskelig for meg å se for meg.

Du skremte meg jo i begynnelsen, da du sa jeg kanskje burde bli lagt inn på somatisk. Jeg fikk marerittaktige bilder i hodet av slanger ned halsen og remmer på armer og bein. Det er ikke sikkert det hadde blitt sånn, men du gav meg en støkk, en såkalt reality check. Og det ga meg mot og ydmykhet til å ta imot hjelp i form av et opphold på psykiatrisk døgnenhet. Ti lange uker med minimumskrav for matinntak og maksimumsgrense på aktivitet. Det var akkurat det jeg trengte da. Jeg turte ikke innrømme det overfor de andre på «spisegruppa» (som for øvrig ble en enormt viktig støtte for meg – takk til dere også), men å overlate regler og rutiner til de ansatte ved DPS-en, var en enorm lettelse. Jeg brukte lang tid på å akseptere kostholdsplanen, og lurte meg unna der jeg kunne. Men for å være ærlig, var jeg også veldig lettet over å måtte spise det de gav meg. Jeg trengte ikke å planlegge så mye lenger, jeg måtte gjennomføre for å fortsette å få hjelp, og jeg fikk riktige utfordringer på de rette tidspunktene. Ja, det var utrolig tøft og utfordrende. Men jeg ser tilbake på det som en omvending, og et hopp i riktig retning.

Du var villig til å møte fortiden min med meg. Samtidig åpnet du opp for fremtiden min. Du så muligheter der jeg så bunnløs håpløshet. Du beholdt troen da jeg hadde dårlige perioder og nesten gav opp. Og du ga meg troen på at det kunne bli bedre.

Det ble bedre. Jeg ble kanskje til og med frisk? Jeg er litt usikker på hva det innebærer. Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg aldri tenker over hva jeg spiser, eller at jeg aldri har en stemme i hodet som sier at jeg burde trene mer. Men jeg spiser det jeg har lyst på, og stresser ikke med det, og jeg lytter til kroppens signaler. Jeg klatrer og gjør yoga fordi jeg liker det. Jeg løper ikke, for det hater jeg. Og jeg prøver å leve livet best mulig. Jeg ble ikke psykolog, men jeg har en master i psykologi, og håper jeg snart kan bruke den på fulltid til å hjelpe andre som sliter med de tingene som jeg slet med.

Takk.

 

Marit

Ny studie: Trening og spiseforstyrrelser

By | Aktuelt

Trening blir sett på som kontroversielt i behandling av spiseforstyrrelser. Verdens første studie der trening og kostholdsveiledning kombineres som behandling viser derimot at flere blir friskere enn de som får kognitiv terapi.

«Jeg trodde at jeg ville gå ned i vekt, og det var målet mitt da jeg meldte meg inn i behandlingsprogrammet. Men selv om jeg ikke har gått ned i vekt så ser jeg verdien av å ha endret tankene mine om mat og mosjon, og det forteller meg at det var en suksess»

Sitatet er hentet fra en 28 år gammel kvinne med overspisingslidelse. Hun er en av 164 kvinner med bulimi eller overspisningslidelse som har deltatt i prosjektet Physical Exercise- and Dietary therapy (PED-t). Prosjektet har sammenlignet den nye behandlingsmetoden PED-t som går på veiledet trening- og kostholdsterapi med kognitiv atferdsterapi (CBT). CBT er i dag den mest brukte behandlingsformen for spiseforstyrrelser.

Av de som fikk PED-t ble halvparten friske eller friskere, mot 30 prosent av de som fikk CBT.
– Vi må få bukt med motviljen mot å la fysisk aktivitet og trening inngå i behandling av spiseforstyrrelser. Behandlingen viser at den kan normalisere forhold til egen kropp og atferd rundt kostholds- og treningsrutiner, sier Therese Fostervold Mathisen, doktorgradsstipendiat på prosjektet.

Har ikke turt å gjøre det før
Rundt 12 prosent av voksne kvinner har enten spiseforstyrrelser eller forstyrret spiseatferd. 80–94 prosent søker aldri profesjonell hjelp, og for de som kontakter helsevesenet kan ventelistene være lange. Mange opplever at helsepersonell ikke har særlig erfaring med spiseforstyrrelser. .

Mathisen forteller at de har brukt strengere kriterier enn det som er vanlig for å måle tilfrisknings effekt. 29 prosent i PED-t gruppa ble helt friske, sammenlignet med 12 prosent i CBT-gruppa.

– Det er stor skepsis til å bruke trening i behandling, noe som skyldes frykt for å forverre et sykdomsbilde som ofte er preget av tvangspreget trening for å «brenne kalorier» og å dempe indre uro, sier Mathisen.
Mathisen har forståelse for skepsisen, men med utgangspunkt i eksisterende litteratur og funn fra denne studien mener hun at det er tid for å tenke nytt. Prosjektet er det første i verden som kombinerer trenings- og kostholdsveiledning, og sammenligner det med effekten av CBT.

16 ukers gruppeterapi
Deltagerne ble tilfeldig fordelt i to grupper for CBT og PED-t, og det var i tillegg en kontrollgruppe under behandlingsperioden som ikke mottok terapi.  Begge terapigruppene gjennomgikk ett 16-ukers behandlingsprogram i små grupper.

Blodtrykk, kondisjon, maksimal styrke, nivå av fysisk aktivitet, kroppssammensetning, forekomst- og grad av tvangsmessig trening, tilfriskning fra diagnose, og reduksjon av symptomer på spiseforstyrrelser, ble evaluert både før og etter behandling.

-Vi valgte å lage et styrketreningsprogram fordi det bryter med det tradisjonelle treningsmønsteret med mye kondisjonstrening siden mange er opptatt av å brenne fett og kalorier. Styrketrening er også enkelt å gjøre selv, og det var forventet at deltakerne skulle oppleve mestring, sier Mathisen.

PED-t gruppa fikk en time veiledet styrketrening i uken i tillegg til kostholdsopplæring. I hjemmelekse hadde de en time styrketrening og en time intervalltrening mens hjemmeleksa til CBT-gruppa i hovedsak var registrering av tanker og følelser rundt matinntak.

Frafallet var på 32 prosent, det falt fra flere fra CBT-gruppa sammenlignet med PED-t gruppen
De som fullførte behandling hadde en lavere grad av depresjon enn de som falt fra.

Effekten fra 16 ukers behandling ble evaluert og sammenlignet før behandling, etter behandling, og ved oppfølginger et halvt år og ett år etter. Resultatene var stabile ett år etter behandling, med noe forbedring i CBT-gruppa.

Andre erfaringer enn badevekta
Ingen av deltakerne i studien responderte negativt på trenings- og kostholdsveiledning. En vanlig tilbakemelding var at de følte seg mer trygge på mat fordi de fikk veiledning av eksperter. Fordi det finnes så mye informasjon om mat som motsier hverandre, var forvirringen rundt hva som er normalt og hva et sundt kosthold, stor. Det var ikke uvanlig å tro at karbohydrater var farlig.

«I stedet for å tenke på mat som en venn eller en fiende, blir tanken på mat plukket fra hverandre. Jeg tenker på mat som ernæringsmessige komponenter. Kroppen min trenger karbohydrater å hvile etter trening, proteiner for å gjenoppbygge muskler og celler, og fett å stimulere hjernen og ta vare på leddene og egentlig bare for å være sunn og glad»
, sa en av deltakerne.

– Vi ønsker å gi de andre erfaringer med mat og trening enn kun det å fokusere på kalorier, sifre på badevekta og det å brenne kalorier ved trening. Trening skaper en følelse av mestring og selvtillit, noe vi vet at de som har spiseforstyrrelser skårer lavt på, sier Mathisen.

For lite fysisk aktive og dårlig helse
Som unikt ved denne studien trekker Mathisen fram at de også har målt deltakernes fysiske helse. Her viste det seg at flere hadde dårligere kondisjon og høyere nivå av sentral fedme, som øker risikoen for blant annet diabetes type 2 og hjerte-karsykdommer, og dårligere skjeletthelse, enn normalverdien i befolkningen eller utfra hva som er anbefalt.

– Den fysiske helsen blir mer grundig evaluert hos de med anoreksi fordi sykdommen er så synlig og har opplagte negative konsekvenser for fysisk helse. Våre resultater viser at helsen også må sjekkes for de som har overspisingslidelse og bulimi.

De fant også at færre enn halvparten etterlevde helsemyndighetenes minimumsanbefaling for fysisk aktivitet. Dette mener Mathisen understreker behovet for trenings- og kostholdsveiledning.

Mer tilgjengelig behandling
Et mål for prosjektet har vært å finne en metode som er mer tilgjengelig enn CBT. CBT tilbys bare i spesialisthelsetjenesten og slett ikke på alle behandlingsenheter. Da er det bedre tilgang på profesjonelle treningsterapeuter og ernæringsfysiologer, ikke minst i primærhelsetjenesten.. Trening- og kostholdsterapi kan gjøres i grupper, og er også mer besparende for helsetjenesten.
Mathisen understreker at terapeutene i PED-t har spesialkompetanse til å møte denne pasientgruppens behov og hensyn som tilsvarer masterutdannelse i trenings- og helse vitenskap.

Mathisens inntrykk er at barrierene for å gå inn i et slikt behandlingsprogram kan være lavere og motivasjonen større.
– Vi spiller på det pasientene har mye fokus på, nemlig trening og kosthold. Vi kan senke terskelen for å søke hjelp, mange gruer seg for å sette seg ned og snakke med en psykolog om tanker og følelser. Det er mer sosialt akseptert å søke hjelp for å lære seg å trene regelmessig.
og spise smart

Til tross for at det «ikke var noe prat» i trenings- og kostholdsprogrammet, så oppnådde flere av deltakerne en bedring i form av bedre selvfølelse og økt livskvalitet. Det føyer seg inn i annen forskning som peker på at psykiske problemer kan bedres som en direkte effekt av riktig fysisk trening.

 

Fakta om stipendiatstillingen i  Physical Exercise- and Dietary therapy (PED-t).
PED-t startet i 2014 og er gjennomført i samarbeid mellom Norges idrettshøyskole (NIH) og Norges arktiske universitet (UiT). Professor Sundgot-Borgen (NIH) og professor Jan H. Rosenvinge (UIT) har vært Mathisens veiledere, mens Norske kvinners Sanitetsforening har finansiert stipendiatstillingen

Camilla Lorentzen, i ROSinfo, informasjonsbladet til ROS - Rådgivning om spiseforstyrrelser

Bra nok

By | Artikler

Tekst: Marte Vigeland (fra ROSinfo 2/18)
Foto: Christopher Brown for We Are Fit

Du har kanskje sett henne på Instagram, dansende rundt på stuegulvet med et bredt smil, musikk på full guffe – og kanskje en godteripose i hånden? Hver dag sprer hun glede, positive tanker og motiverende ord om å være glad i sin egen kropp til nærmere 45.000 følgere. Vi har slått av en prat med personlig trener og Instagram-profil, Camilla Lorentzen.

Kan du fortelle litt om bakgrunnen for det du gjør? Hvordan startet det?
Det hele startet da jeg holdt på å utdanne meg til å bli personlig trener. Da forsto jeg mer og mer at min motivasjon for å trene egentlig var basert på at jeg ville fikse eller forbedre noe ved kroppen min. Jeg tenkte at dersom jeg bare endret noe på utsiden så ville jeg føle meg bedre på innsiden. Under utdannelsen ble jeg mer bevisst på hvordan store deler av treningsbransjen er med på å opprettholde en slik tankegang. Det er den tankegangen jeg ønsker å være en motvekt til.

Hva er det du ønsker å formidle?
Budskapet mitt er først og fremst at det er det som er på innsiden og ikke på utsiden som betyr noe. Folk har en tendens til å tenke at bare de blir tynnere så blir de lykkelig, liksom. Det funker bare ikke slik, og det er i alle fall ikke god helse. Jeg mener man må starte på innsiden, og lære seg å bli mer komfortabel i sin egen kropp. Først da kan man finne glede, overskudd og mestring i hverdagen og treningen. Det er det som er å ta vare på seg selv.

Foto Camilla Lorentzen, Christopher Brown for We Are Fit

Har du alltid hatt et godt forhold til din egen kropp?
Nei, det har jeg ikke. Tidligere var jeg innmari selvkritisk, og fortalte stadig meg selv at jeg ikke var god nok – at jeg ikke passet inn, at jeg ikke fortjente å bli elsket, eller at folk ikke ville være sammen med meg. Jeg følte at kroppen min gjorde at jeg ikke passet inn, og tenkte at jeg var nødt til å endre på utseendet mitt for at noen i det hele tatt skulle ha lyst til å være sammen med meg. Dette gjorde at alle valg jeg tok var basert på et ønske om å bli tynnere eller penere.

Hva tror du var med på å endre dette?
Det har vært en lang prosess, og det endret seg ikke akkurat på en blunk. Men jeg tror mye skjedde da jeg traff kjæresten min, som også er personlig trener. Han var opptatt av mat og trening på en helt annen måte enn jeg selv var. For han handlet det om glede, og å ha det gøy. Dette fikk meg til å reflektere over mitt eget forhold til det, og jeg stilte meg selv spørsmål om jeg egentlig fant glede i å ha det sånn. Det var jo ikke heldig. Etter hvert begynte jeg også å skjønne at alle de negative tingene jeg stadig fortalte meg selv ikke hadde noe med hvordan jeg så ut å gjøre, men heller at det var basert på en frykt som stammet fra helt andre steder enn vekten. Da begynte jeg i det små å legge merke til hva jeg sa til meg selv – hvor ofte jeg gjorde det, når det skjedde, hva jeg sa. Etter hvert kunne jeg gå mer aktivt inn for å ta kontroll over den indre dialogen ved å gripe fatt i ordene, og endre disse til å bli mer positive og realistiske.

Hvilke tilbakemeldinger får du på det du legger ut på Instagram?
Jeg tror man har lett for å tro at folk i min posisjon får veldig mange negative tilbakemeldinger og «hat». Men jeg får nesten utelukkende positive reaksjoner på det jeg legger ut. Dette tror jeg er fordi jeg klarer kunsten å ikke ekskludere noen typer kropper, og ikke forteller at man må ha en viss type kropp for å kunne være fornøyd med seg selv. Det er ikke sånn at slanke mennesker ikke skal få være kroppspositive, liksom. Jeg vil heller formidle at absolutt alle er flotte slik de er – uavhengig av hvilken kropp de har. Uansett hvilken form man kommer i eller har valgt å få, så spiller det liksom ingen trille.

Temaet for denne utgaven av ROSinfo er «grenser». Har du noen gang følt at kroppen din har satt grenser for deg?
Ja, tidligere gjorde jeg det. I mange år lot jeg kroppen min bestemme hvilke ting jeg kunne være med på, hva jeg kunne gjøre, og hvilke klær jeg kunne gå i. Jeg hadde for eksempel aldri lyst å være med på stranden fordi jeg tenkte at folk med en kropp som min ikke burde gå i bikini. Jeg gikk aldri med singlet på skolen fordi jeg tenkte at jeg burde dekke meg til. Det tok ganske lang tid for meg å forstå at dette rett og slett bare er bullshit!

Føler du at du utfordrer egne grenser i forhold til det å vise så mye av deg selv og være så åpen om kropp i sosiale medier?
Ikke nå lenger, nå har jeg ikke grenser! Men det har vært en prosess og jeg var nok lenge i en slags mellomfase der jeg selv ikke følte meg helt komfortabel med å vise kroppen min, men samtidig følte at jeg hadde et slags ansvar for å bidra til at andre kunne føle seg bedre.

Du jobber som personlig trener. Møter du mange som balanserer på grensen mellom det å være opptatt av mat og trening, og det å bli overopptatt, slik at det styrer livet?
Hver eneste dag. Jeg opplever også at det har blitt så vanlig å være opptatt av kropp, mat og trening at man ikke lenger klarer å innse at det er problematisk å ha det sånn. Det verste er at dette ikke bare gjelder de yngste og mest usikre, men også voksne, etablerte mennesker. Trening og mat er jo så fantastisk gøy, og det gir så mye glede – hva gir vel bedre minner enn et godt måltid med gode venner, eller hva skaper vel så mye positivt overskudd som en morsom fysisk aktivitet? Da er det så trist at slike ting som skal være et positivt innslag i hverdagen, for mange blir en byrde som fører til dårligere livskvalitet.

På hvilken måte tar du med deg denne tankegangen inn i arbeidet med mennesker som ønsker å endre kroppen sin/gå ned i vekt?
Mennesker som oppsøker personlige trenere ønsker jo som regel å se en viss fremgang i treningen. Da er det viktig for meg å måle denne fremgangen på andre måter enn ved å gå på vekten. Jeg ønsker ikke å fokusere på det som gjør at kunden føler seg dårlig med seg selv, for eksempel hva man ikke skal spise, hva man skal holde seg unna og hva man ikke får lov til. Jeg fokuserer heller på det jeg kaller for «positive mål». Da ligger fokuset heller på å tilføre ting som er bra og gir positiv energi. Et mål kan for eksempel være å spise en frukt hver dag eller å innføre mer ro rundt måltidene. Ved å tilføre gode ting istedenfor å fjerne dårlige blir oppgavene aktive og positive, noe som gjør det lettere å finne mestringsfølelse og glede.

Hva er din oppfordring til andre som arbeider i treningsbransjen?
Den viktigste oppfordringen jeg kan gi er å være positiv og nysgjerrig på andre menneskers liv. Ofte kan man ha en tendens til å vurdere andre ut ifra seg selv og sine egne erfaringer. Jeg mener vi kan bli flinkere til å huske på at vi er forskjellige, og ta utgangspunkt i akkurat det mennesket man arbeider med. I tillegg tenker jeg man kan ha mindre fokus på om ting er «riktig» eller «galt». Det er først da man kan overføre treningsglede, motivasjon og skape mestringsfølelse.

Vi kan nok alle kjenne på at vi har bedre og dårligere dager når det kommer til kropp og selvfølelse. Har du noen tips til hvordan en dårlig dag kan bli litt bedre?
Det har jeg faktisk! Når jeg har en skikkelig dårlig dag gjør jeg det jeg kan for å føle meg best mulig: jeg tar en tur ut i frisk luft med hunden min, tar en god dusj, smører inn kroppen og kler på meg noe som jeg føler meg fjong i. Det kan være en tights eller en kjole – det spiller ingen rolle så lenge det får meg til å føle meg bra. Deretter lager jeg meg ordentlig mat slik at jeg blir god og mett, og når det er gjort så er som regel dagen gått fra å være bånn i bøtta til å bli helt gjennomsnittlig. Og det er faktisk mer enn bra nok.

 

^