All Posts By

Nina Hvidsten

Eg skal aldri dit, men er redd for det

By | Med egne ord

Eg har ein ting eg deg må fortelje
Tenkjer eg framleis ikkje ned deg skal delje
Noko du framleis ikkje veit
Dette, det er vel kanskje ugreitt

Disse tankane, no eg vidare ikkje skal ha åleine
Du får kva du vil om dette meine
Det er meir eg med deg ikkje å dele har tort
Eit prosjekt å komme ut av så stort

Kanskje du no blir overraska
Er det ein  ting eg no skal, av me maska
Eg veit ikkje korleis du vil reagere
Berre du veit det i dette diktet, ikkje fleire

Eg håpar greitt du tar det
Ingen andre om dette nokon veit
Ein eteforstyrring eg er edd eg kan eller holder på å utvikle
Med noko eg så og si alltid med sit å fikle

Har hatt vekttap, og frykt for å leggje på meg
Hjelp eg no verkeleg vil hente frå deg
Tankar om at eg er ei tjukk og feit overvektig jente
Mykje i ein periode eg så mykje trente

Nokon reglar forbunden til måltider, trening og mat
Ein mage eg vil ha flat
I periodar, overdriven trening
For meg, eg har med alt dette ein meining

Opptatt av korleis kroppen ser ut og er
Ei anna jente eg enn deg (eg) ser
Opptatt av kva mi vekt viser
Med det, eg ikkje bestandig mykje eg spiser (et)

Dette, ein eteforstyrring, er kanskje min største frykt
Du har med deg eit lys i ei lykt
Ein eteforstyrring, eg vil eigentleg aldri dit
Men følar meg framleis veldig feit

 

Tuva

Ny film: Det vises ikke utenpå

By | Aktuelt

Vi er veldig stolt av å kunne presentere vår nye film «Det vises ikke utenpå».

Se den her: https://www.youtube.com/watch?v=270GEBMeJE0

Stereotypier og myter

«Spiseforstyrrelser rammer bare jenter».
«Alle som har en spiseforstyrrelse er undervektig». «Spiseforstyrrelser handler om kroppens utseende».
«Det går ikke an å bli frisk fra en spiseforstyrrelse».

Dette er eksempler på noen av de mest utbredte mytene som eksisterer omkring spiseforstyrrelser. At slike misforståelser eksisterer, har mange negative og alvorlige konsekvenser. En av de mest uheldige er at de konstruerer en del stereotypiske trekk som for omverdenen kan oppfattes som kriterier for å være syk. I verste fall kan dette bidra til at pårørende og andre som har mulighet til å fange opp personer som sliter, fokuserer for mye på slike usanne sykdomskriterier. Dette kan føre til at mennesker som er syke uten å falle inn under disse kriteriene, ikke blir fanget opp eller tatt på alvor fordi det ikke «ser ut» som at de har en spiseforstyrrelse.

Sannheten er at de fleste som har, eller er på vei til å utvikle en spiseforstyrrelse, ikke vil kunne passe inn i noen av disse stereotypiske trekkene. Sykdommen rammer på tvers av både kjønn, alder og vekt, og de underliggende årsakene til at en person utvikler sykdommen, er svært sammensatte. Felles for alle er at mat har blitt en logisk mestringsstrategi for å håndtere vanskelige følelser. Den har blitt en måte å kontrollere noe på, en flukt eller distraksjon fra det som er vondt. Dette er vanskelig for andre å få øye på. Spiseforstyrrelsen vises ikke utenpå.

Skjeve fremstillinger av sykdommen

En av årsakene til at slike myter og misforståelser fortsetter å eksistere, kan være den skjeve fordelingen av fokus de ulike spiseforstyrrelsene får – både i behandlingsapparatet, i media og i samfunnet generelt.

Særlig media har de siste årene hatt stort fokus på åpenhet rundt psykiske lidelser, og flere profilerte personligheter har stått frem med sine egne erfaringer med spiseforstyrrelser. Likevel ser vi tendenser til at det er de mest dramatiske tilfellene som fremstilles – gjerne tilfeller der synlig undervekt, før/etter-bilder og vekttall står sentralt. Fremstillinger som dette vil bidra til å opprettholde de mytene som allerede eksisterer omkring lidelsen i samfunnet, og fortsette å gi et falskt bilde på hvordan en som er syk ser ut. I tillegg bidrar denne skjeve fremstillingen til økt skam og stigmatisering for de brukergruppene som ikke er representert.

Som brukerorganisasjon har ROS derfor et stort ansvar for å spre riktig informasjon om spiseforstyrrelser, og å vise mangfoldet av hvem og hvordan de rammer. I tiden fremover skal vi derfor ta et oppgjør med de mest utbredte mytene.

Animasjonsfilm

Med støtte fra ExtraStiftelsen har ROS vært så heldig å få samarbeide med det anerkjente byrået Mikrofilm, som har laget en animasjonsfilm om tematikken. Filmen har som mål å formidle riktig informasjon om sykdommen til befolkningen. I arbeidet med å forme filmens budskap har det vært viktig for oss å ta valg som skal gi et mer nyansert perspektiv på hva spiseforstyrrelser er, og vise sider som bryter med de mest utbredte misforståelsene.

Hovedpersonen i filmen er en ung mann. Vi får ikke vite hvilken spiseforstyrrelsesdiagnose han har, men har valgt å fokusere på de mekanismene som er felles for alle diagnosene. Det har også vært viktig for oss å synliggjøre den ambivalensen som mange som lider av spiseproblematikk har til å bli frisk. For pårørende og utenforstående kan det være vanskelig å forstå at spiseforstyrrelser for mange er en venn i begynnelsen – noe å holde fast ved som gjør at de klarer å mestre det som er vanskelig. Det har også vært svært viktig for oss å vise at det finnes hjelp å få, og at det er mulig å bli frisk.

Filmen retter seg i hovedsak mot alle som kan komme til å stå nær en person som er berørt av spiseforstyrrelser. Vi ønsker å formidle at man kan lide av en spiseforstyrrelse, eller ha et anstrengt forhold til kropp og mat, selv om det ikke nødvendigvis er synlig for omverdenen.

Med dette budskapet ønsker vi å oppfordre pårørende i form av familie, lærere, helsesøstre og andre som har mulighet til å fange opp den som er syk, til å se forbi ytre faktorer som kjønn, alder eller vekt, dersom de er bekymret for noen. Det er mange som kan ha det vanskelig – uavhengig av hvordan han eller hun ser ut utenpå.

 

 

Veien til fri(sk)het

By | Med egne ord

Etter mange år fanget i spiseforstyrrelsen, nådde jeg bunnen. Jeg fikk mitt eget liv langt opp i halsen og orket ikke én dag til. Dette mørket tok nesten knekken på meg, men det var også det som fikk meg til å forstå at jeg måtte komme meg videre, og ikke minst at jeg trengte hjelp til det. Den dagen startet min vei til frihet, som også har blitt min vei til frisket. Jeg er en tenkende sjel med mange refleksjoner, og de har ikke akkurat blitt færre i løpet av denne prosessen. Må jeg være frisk for å være fri? Er jeg fri når jeg er frisk? Hva vil det egentlig si å være fri(sk), for meg? Dette er spørsmål som har dukket opp underveis. Kanskje har jeg ikke helt funnet svaret på dem enda, men ett og annet har jeg likevel lært så langt.

Spiseforstyrrelsen og jeg har kjent hverandre lenge, veldig lenge. Vi har både vokst og utviklet oss- sammen, og vi har på en måte tilpasset hverandre. Den har vært min bestevenn og min verste fiende på samme tid, den har hjulpet meg fremover, men den har også dratt meg tilbake og stengt meg inne. Jeg har opplevd å bli gitt noe av spiseforstyrrelsen, spesielt kontroll, mestring og trygghet. Jeg følte at den så meg og forsto, og når alt føltes kaotisk gav den meg styrke og omsorg. Jeg har også opplevd å miste noe, for etter hvert begynte den å ta. Først og fremst tok den friheten min! Den har tatt tid og energi, konsentrasjon, fleksibilitet, muligheter og helt sikkert relasjoner- for å nevne noe.

Jeg har gått noen skritt på denne veien mot fri(sk)het de siste tre årene, men hvilke erfaringer sitter jeg igjen med så langt? Jeg kan bare svare på hvordan jeg selv har opplevd det, men ofte lurer jeg også på hvordan det har vært for de rundt meg- både de som har hjulpet meg og de som står meg nær. Å skulle bli frisk og fri høres jo flott ut, tenker i alle fall jeg. Endelig få komme bort fra det som ødelegger, og bare ha det fint. Men er det egentlig det som er realiteten? Jeg har vel heller erfart at det ikke stemmer helt. Av og til dukker det opp blomster langs veikanten og sol på himmelen, og til stadighet står det noen gode venner der som heier meg fremover, men det er storm, uvær og dårlig sikt som har dominert mest.

Store deler av denne tiden har jeg hatt noen å gå sammen med, og det tror jeg har vært helt avgjørende for fremskritt. Det siste året har jeg fulgt et behandlingsløp og dermed fått veldig tett oppfølging. Det har vært noen der som har pushet meg opp de bratteste bakkene, hjulpet meg over de vanskeligste hindrene og gitt meg en hånd når jeg har falt.

For noen uker siden hadde jeg den siste behandlingstimen, og behandler avsluttet med å si: «Gå ut og lev livet!». Det var en fin samtale og en fin dag, og den første tiden etterpå hadde jeg det også fint. Eller hadde jeg det? Plutselig stod jeg der, alene, uten helt å vite. Det var både nytt og frustrerende. Jeg var jo så vant til å ha det vondt, og da visste jeg i alle fall hvordan jeg hadde det. Det var på en måte en trygghet i det. Nå hadde jeg det ikke sånn lenger, men hvordan hadde jeg det da? Hadde jeg det bra, eller hva vil det egentlig si å ha det bra?

En lang stund har jeg følt at jeg har ligget litt på midten, og hverken nådd bunnen eller toppen. At jeg egentlig ikke har kommet noen vei, selv om jeg har jobbet hardt. Til slutt søker jeg kanskje det vonde selv, for å ha noe å holde fast i. At jeg bare må nå bunnen, for å kunne sparke ifra. At jeg bare må ha det litt vondt først, før jeg kan fortsette videre. Og selv om spiseforstyrrelsen begynte å ta, sluttet den aldri å gi- dermed må jeg også gi avkall på noe som føles bra for meg.

Tidligere har jeg nok tenkt at det finnes et mål der fremme, at jeg en dag er ferdig. Det kan jo være tilfellet, men jeg vet likevel ikke helt om det er en lur tankegang for min del. Det kan nemlig fort bli til at jeg bare må klare å holde ut- men med manglende tidsramme blir det vanskelig å få til. Derfor tror jeg ikke dette er et prosjekt lenger. Jeg tror ikke det egentlig finnes noen endelig topp, jeg tror denne veien er selve livet (mitt). Den er ikke rett, men full av bakker og humper og svinger. Kanskje blir den mer stabil med tiden, ikke så tung? Noen ganger går det bakover i stedet for fremover, andre ganger står det nesten helt stille. Dette er en vei som blir til mens jeg går, og derfor må jeg hele tiden holde meg i bevegelse! Det er kanskje det viktigste å huske på, men også noe av det mest slitsomme. Av og til skulle jeg så gjerne hatt en pause, et pust i bakken- men da blir jeg fort sittende fast.

Det er ikke så god sikt på denne veien- jeg ser ikke langt frem, og jeg vet ikke helt hva som kommer. Kanskje det å ta tilbake kontrollen først vil oppleves som å miste den igjen? Det er vel noe med det å tørre å satse- her som i andre lignende situasjoner. Tørre å lene seg helt inn, gå fremover med begge beina, møte det som kommer med mot og tro. Og noen ganger trenger man hjelp, og det er helt greit å ha en hånd eller to å holde i.

Kanskje leder denne veien til friskhet, kanskje til frihet- kanskje til begge deler. Det finner jeg bare ut ved å fortsette å gå, ved å tørre, og ved å ta imot den hånden når jeg trenger den. En ting jeg derimot har lært allerede, er at man ikke er ment til å gå på livets vei alene, men at spiseforstyrrelsen ikke er den beste følgesvennen.

 

Elisabeth Skeie

 

Er det virkelig verdt det?

By | Med egne ord

Den innvendige uroen er stor. «Styggen på ryggen» er tilbake. Kroppen er rastløs, jeg kjenner hva som er i gjære. «Styggen» vil ha mat. Det å spise virker til en viss grad beroligende, en liten stund.

Mens jeg spiser tenker jeg: hva er mine valg videre?

Fortsetter jeg å spise, vet jeg at det ender opp med en overspisingsepisode med påfølgende oppkast. Avslutter jeg derimot spisingen nå, må jeg fortsette å kjenne på det enorme innvendige trykket, og uroen som brer seg fra brystet og ut i hele kroppen.

Jeg «velger» å fortsette. Jeg må lette på trykket. Det er for høyt, for stort og for altoppslukende. Jeg klarer ikke å stå i mot!  Trykket har bygd seg opp over tid, og jeg er nødt til å slippe det ut før jeg går i stykker.

Mat er ikke bare mat. Mat er et nødvendig onde. Alle må ha mat. Mat smaker godt og vi koser oss med mat.

Slik fungerer det ikke alltid med spiseforstyrrelsen som «venn». Maten smaker lite. Du spiser ikke maten fordi du er sulten, fordi du synes det smaker godt eller fordi kroppen har behov for det. Du spiser kun for å bli så mett at det gjør vondt. Du spiser kun fordi det er det eneste som kan lette på trykket. Du spiser kun for å kunne kaste opp etterpå. Du spiser, spiser, spiser og spiser, helt til det sier stopp.

Nå kan du endelig få lønn for strevet Nå kan du endelig få lette på trykket. Nå kan du endelig få tømt deg, og det gjør du, om igjen og om igjen.

Magen vrenger seg, tårene spretter, beina skjelver, men det føles allikevel bedre. Trykket har letta, du kan puste igjen.

Alt føles lettere. Hvor lenge? Noen sekunder, kanskje et minutt. Til du treffer dine egne rødsprengte øyne i speilet. Til skammen tar deg! Da er brått den gode følelsen du nettopp fikk kjenne på, erstattet med en langt dårligere følelse.

Etterpå sitter du igjen med tomhet, oppgitthet, selvforakt, en følelse av tap og nederlag, men trykket i brystet er borte.

Er de sekundene i «frihet» virkelig verdt alt det arbeidet?

Gøril

Helg med god samvittighet

By | Artikler

Jeg trener på treningsstudio med mange flinke instruktører som virker genuint opptatt av de de driver med. Jeg vil påstå at det senteret jeg trener på har en nokså helsefremmende profil. Men, ikke rent sjelden hører jeg fraser som «gi på nå, så kan dere gå hjem med god samvittighet», eller «fredagsøkten er snart over, så kan vi ta helg med god samvittighet».

Men må man alltid yte for å nyte?

Det er litt allment akseptert at man må prestere, eller gjøre noe bra før man kan slappe av og ha det godt. Vi ser det på blogger, i aviser og i media for øvrig. Stadig serveres vi overskrifter av typen; «pizza med god samvittighet» eller «spis godteri med god samvittighet». Jeg mener at vi, uavhengig av hva maten skulle inneholde, skal spise med god samvittighet. Å spise med dårlig samvittighet er generelt sett en dårlig ide, og hvem skal få bestemme om du kan spise med god samvittighet eller ikke?

Altfor mange av oss føler på dårlig samvittighet ovenfor ting vi har gjort eller ikke har gjort; når vi ikke fikk trent slik vi hadde tenkt, når vi tok en ekstra sjokoladebit, eller når vi ikke fikk lest så mye av skolepensum som vi hadde ønsket før vi tok helg. Må det være slik?

Det viktigste i livet, tenker jeg, er at vi fyller det med meningsfulle ting – at vi tilbringer tid med mennesker som gjør oss godt, og at vi driver med aktiviteter som gir oss positivt påfyll. Om du kun spiser av samvittighet ovenfor antatte forventninger fra samfunnet eller et ideal du prøver å leve opp til – uten at det gir deg glede og nytelse, så forstår jeg ikke poenget lengre. Om du tvinger deg selv gjennom fredagstreningen bare fordi du da kan spise pizza med god samvittighet senere på kvelden, så spør jeg: er det slik du ønsker å fylle din tid?

Massemedia er mettet med inntrykk av hvordan vi bør leve, se ut, spise, trene osv. Vi blir hele tiden minnet om hva som er mest riktig å gjøre, og ikke. Vi sitter med detaljkunnskap vi ikke trenger, og vi lærer oss til å ikke lytte til kroppen vår – men heller til antatte forventninger fra omgivelsene våre.  Jeg spør meg selv ofte; gjør jeg dette fordi jeg faktisk vil, eller fordi jeg føler at jeg burde? Velger jeg å spise denne maten fra denne buffeten fordi det var dette jeg hadde mest lyst på, eller valgte jeg det jeg tenkte var riktig å spise?

For mange av oss er trening motivert av både ytre- og indre faktorer. Vi trener fordi vi vet at det er bra for oss, det gjør at vi føler oss bra, det er sosialt og fordi vi kanskje ønsker å ha litt kontroll på kroppen vår – ta oss greit ut osv. Mange trener nettopp for å få god samvittighet, og dette er vel og bra. Men, det burde da ikke være slik at man skal ha dårlig samvittighet for å ikke ha trent, eller for å ikke ha «gitt nok» på trening. Det er ingen tjent med. Negative følelser ovenfor seg selv er sjelden en motivator for adferdsendring.

Så derfor, i lys av kampanjen ROS i disse dager kjører i forhold til negativt kroppssnakk – så oppfordrer jeg alle flotte, spreke og flinke instruktører der ute til å tenke seg om en gang ekstra når man er i gang med å definere hva som skal til for å få god samvittighet og ikke. Det er dessuten en del mennesker som har et mer destruktivt forhold til trening, og kanskje heller må lære seg å slappe av med god samvittighet og ikke alltid «yte for å nyte». Og til slutt: vi ønsker vel at folk skal trene, nettopp fordi det er gøy og fordi det gir dem noe heller enn av samvittighet. Snakk gjerne om gleden av å trene, men #skifttema fra samvittighet, sommerkropp og grevinneheng.

Til psykologen min

By | Med egne ord

Jeg kom til deg med siste rest av meg selv. Anoreksien hadde tatt over, bit for bit. Jeg følte meg som en klisjé, og lurte på om jeg egentlig var syk nok. Jeg hadde hatt lyst til å bli psykolog selv, men der satt jeg, foran the real deal, og tenkte at lavere enn dette kan jeg ikke synke. Jeg følte jeg hadde mislyktes på det mest grunnleggende. Jeg, som hadde vært den skoleflinke, hadde mislyktes i å komme inn på profesjon, og fått en f***ings spiseforstyrrelse i prosessen. Så ironisk. Så ironisk, at jeg som skulle bli psykolog, ikke bare hadde mislyktes i det, men også nå trengte en psykolog for å fikse meg selv. Så ironisk, at jeg som hadde vært ufattelig oppgitt og trist på vegne av mine klassevenninner som uttrykte misnøye med sin vekt, fettprosent og treningsregimer og dietter som ikke funket, nå hadde gått enda lenger og endt opp som en «anorektiker». Jeg som hadde uttrykt hat for mote og modeller, veide nå mindre enn de som går på catwalken. Jeg som kunne så mye om spiseforstyrrelser, etter flere års interesse og fascinasjon av psykologi, og spiseforstyrrelser spesielt, hadde nå druknet i en. Psykologistudenten med en psykisk lidelse, eller tre.

Du tok i mot meg med åpne armer. Du var tålmodig med min nøling, mine stillheter og min motvilje når det ble vanskelig. Uke etter uke satte du deg ned med meg og hjalp meg å nøste opp i den store floken som var blitt livet mitt. Sakte men sikkert ga du meg troen på livet etter spiseforstyrrelsen, den som var så vanskelig for meg å se for meg.

Du skremte meg jo i begynnelsen, da du sa jeg kanskje burde bli lagt inn på somatisk. Jeg fikk marerittaktige bilder i hodet av slanger ned halsen og remmer på armer og bein. Det er ikke sikkert det hadde blitt sånn, men du gav meg en støkk, en såkalt reality check. Og det ga meg mot og ydmykhet til å ta imot hjelp i form av et opphold på psykiatrisk døgnenhet. Ti lange uker med minimumskrav for matinntak og maksimumsgrense på aktivitet. Det var akkurat det jeg trengte da. Jeg turte ikke innrømme det overfor de andre på «spisegruppa» (som for øvrig ble en enormt viktig støtte for meg – takk til dere også), men å overlate regler og rutiner til de ansatte ved DPS-en, var en enorm lettelse. Jeg brukte lang tid på å akseptere kostholdsplanen, og lurte meg unna der jeg kunne. Men for å være ærlig, var jeg også veldig lettet over å måtte spise det de gav meg. Jeg trengte ikke å planlegge så mye lenger, jeg måtte gjennomføre for å fortsette å få hjelp, og jeg fikk riktige utfordringer på de rette tidspunktene. Ja, det var utrolig tøft og utfordrende. Men jeg ser tilbake på det som en omvending, og et hopp i riktig retning.

Du var villig til å møte fortiden min med meg. Samtidig åpnet du opp for fremtiden min. Du så muligheter der jeg så bunnløs håpløshet. Du beholdt troen da jeg hadde dårlige perioder og nesten gav opp. Og du ga meg troen på at det kunne bli bedre.

Det ble bedre. Jeg ble kanskje til og med frisk? Jeg er litt usikker på hva det innebærer. Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg aldri tenker over hva jeg spiser, eller at jeg aldri har en stemme i hodet som sier at jeg burde trene mer. Men jeg spiser det jeg har lyst på, og stresser ikke med det, og jeg lytter til kroppens signaler. Jeg klatrer og gjør yoga fordi jeg liker det. Jeg løper ikke, for det hater jeg. Og jeg prøver å leve livet best mulig. Jeg ble ikke psykolog, men jeg har en master i psykologi, og håper jeg snart kan bruke den på fulltid til å hjelpe andre som sliter med de tingene som jeg slet med.

Takk.

 

Marit

^