was successfully added to your cart.

Handlekurv

All Posts By

Nina Hvidsten

Åpningstider sommer

By | Aktuelt

Våre lokale sentre i Oslo, Vestland, Rogaland og Trøndelag vil i perioder være stengt i sommer pga. ferieavvikling.

Se våre åpningstider under ditt senter.

Vår landsdekkende telefon vil være stengt i perioden 6. juli – 30. juli (uke 28 – 31).

Du kan hele sommeren nå oss på e-post: veiledning@nettros.no, eller via chat her på nettros.no.

Åpningstider på chat er mandag, onsdag og fredag 10 – 15.

 

Tilfriskning i virustid

By | Med egne ord

Vi hadde jobbet rimelig bra fra hverandre en god stund, spiseforstyrrelsen og jeg, da viruset trakk underlaget vekk fra en hel verden. Over natten forsvant vel faktisk alle «bli frisk» og «hold spiseforstyrrelsen unna» holdepunktene mine. Treningssenteret og det sosiale der. Pt-timene mine som var ukens høydepunkt og store boost. Venninnebesøk og byturer. Kino. Butikken. I starten turte jeg heller ikke gå tur sammen med noen, da jeg av andre årsaker i høyrisikogruppen.

Så der satt jeg. Alene i leiligheten, fullstendig ribbet for min daglige rutine. «Hun» gikk fra å være i rommet ved siden av med døren igjen, til å sitte på skulderen min og skrike skremmende, men lokkende idéer i hodet mitt. «Ah, nå trenger du meg, nå kan jeg holde orden her»,«Kom igjen. Du vet du vil. Du vet du trenger meg. Dette klarer du ikke selv, det vet du godt.»

Tiden snegler seg avgårde og jeg kan høre klokken på veggen, som jeg ikke har, tikke. Det er stille, tomt og tungt.

Utmattelsen melder seg og sultfølelsen ebber ut. Tyngende nedlatende tanker legger seg tungt i toppen av hodet og skaper en tom ubehagelig gymsal-følelse. Det er ikke lett å skulle sette seg ned å skrive handleliste. Hva er lov nå da? Hva har jeg lyst på? Jeg vet veldig godt hva jeg iKKE har lyst på og det er det meste.

Velg dine kamper med omhu, har jeg en gang lært. Akkurat nå kjenner jeg at spiseforstyrrelsen har en rimelig stor mulighet til å slynge seg rundt meg og stramme til. Jeg kan bare ikke tillatte det, jeg er jo kommet så langt.

Hva kan jeg gjøre? «Ta et steg tilbake», sier fornuften min. Vi må skape en ny midlertidig hverdag. Ikke sloss for mye. Finne en middelvei som blir bra for «alle parter». Fine samtaler på telefon med min gode støttespiller hos ROS har jeg også hatt.

Jeg kjenner at ideen er god. Jeg liker jo regler og kontinuitet. Det skaper ro, trygghet og mestring. Litt sånn som når jeg hører på spiseforstyrrelsen. Bare det at nå skulle jeg lure den litt. Slik at den tror at jeg hører på den. Samtidig så sitter jeg selv ved roret, for jeg bestemmer og legger opp nye rutiner. Men likevel, jeg føler på angsten og ambivalensen.

Jeg elsker styrketreningen min. Det gir meg god psykisk energi og velvære. Hjemmetrening er jo riktig på moten nå i disse dager. Kabelruller fra naboen blir omgjort til vekter, innematten blir utematte og regnvær blir pytt pytt, det går fint.

Jeg vet jo også veldig godt at skal jeg klare å trene og dra nytte av effekten må jeg tilføre kroppen god energi i form av næringsrik mat. Jeg får alliert meg med en personlig trener så jeg sender ham oversikt over aktivitet og matinntak en gang i uken. Vipps så var jo egentlig litt av den boosten min tilbake, fordi da får jeg jo skryt og det liker jeg jo.

Jeg planlegger aktiviteten min. Mandag styrkeøkt, tirsdag tur, onsdag trening med strikk, aktivitet i en eller annen form hver dag. Mindre de dagene jeg er sliten og umotivert, men alltid litt. Fordi jeg vet det gir en så god følelse etterpå. Den som gir meg god ro i sjelen. Som «hjemmeværende» er dette måten jeg kan gjøre det på.

Og så nesten som et trylleslag, så er min nye rytme liksom blitt normalen.

Jeg står opp tidlig, det liker jeg å gjøre, da blir dagen god. Samme tid hver dag nesten uten unntak. Skrur på radioen ( p1 er blitt min nye favoritt ) og trekker kaffe.  Jeg er også så heldig at jeg har et par venner som jeg har morgensamtale med. Så dagene starter alltid fint. Vi snakker litt om gårsdagen, hva vi tenker om denne dagen og hva vi ønsker for i morgen. Vi kan dele både gleder og sorger og av og til litt sladder. Riktig så kjekt.

Jeg vet at her burde det stått frokost, men det klarer jeg ikke. Her gjelder det å møtes på midten. Jeg tar morgenøkten min ute på verandaen, eller går turen min. Nå i det siste har jeg våget meg på en meters avstand-tur med en god venninne og det er så kjekt å være sammen med noen.  Så spiser jeg når jeg kommer hjem, mens det faktisk fortsatt er morgen, og med god samvittighet uten at spiseforstyrrelsen benytter muligheten til å skrike nedverdigende ord inn i øret mitt.

Så slapper jeg litt av. En ny kopp kaffi. En ny vennesamtale. Gjør litt i huset, funderer, strikker litt, tenker, våger å være fornøyd med meg selv og vipps så er det middagstid. Etterpå det er det fullt lov til å ta på TV og være TV-slave. Kveldsmat (dagens beste måltid), og så er dagen gått og jeg har klart å gjøre dagen god.

«Hun» er her fortsatt i samme rom, men har hoppet ned fra skulderen min for der var det ikke plass lenger.  Jeg har klart å skape meg nye rutiner og rytmer og regler og jeg kjenner at dette skal jeg klare. Det er jeg som skal styre båten og bestemme veien. Selv om jeg er svak er jeg sterk og det er en utrolig deilig følelse.

Et steg tilbake, likevel kanskje to steg frem. For jeg har klart å snu noe som var på god vei til å gå over ende. Ja, jeg må ha noe å følge, en plan, et skjema. Men når det er for å klare å komme igjennom dette. så tenker jeg det er en hjelpende hånd og ikke en kneblende. Det er enda en stund til vi er tilbake til den normale hverdagen, men akkurat nå føler jeg at jeg klarer meg godt, i den nye normalen. Takk ROS, for å hjelpe meg med verktøyet til å kunne plante føttene godt ned og stå imot.

 

Benedikte

 

 

Jeg er heldig som har anoreksi

By | Artikler

Tekst: Thea Eline Amundsen

2. juni er verdensdagen for spiseforstyrrelser, og i år er fokusområdet på nasjonalt plan overspisingslidelse. Det fikk meg til å tenke. Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men jeg føler meg heldig som fikk anoreksi. Når jeg først skulle få en spiseforstyrrelse, trakk jeg det lengste strået. Hvorfor? Fordi jeg har et enormt forsprang i muligheten til å få riktig behandling. Jeg blir tatt på alvor, jeg får tett oppfølging, og behandlingsapparatet mitt har sitt utgangspunkt i den faglige og kliniske kompetansen som er opparbeidet. Det hadde ikke vært tilfelle hvis jeg hadde en overspisingslidelse. Kort, og kanskje kontroversielt, sagt: anoreksi har høyere status både blant pasienter og behandlingsapparat, enn det overspisingslidelsen har. Og det gjenspeiler måten de behandles på.

For til tross for økende tilgang på informasjon, mer åpenhet og høyere kompetanse, råder fortsatt fordommene over behandlingen av overspisingslidelser. Anoreksi assosieres ofte med en form for viljestyrke, som over tid blir sykelig. En med overspisingslidelse ansees verken som syk eller viljesterk, heller lat og med manglende impulskontroll. Dette er selvfølgelig satt på spissen, men i mange tilfeller opererer faktisk nettverket rundt en spiseforstyrret mer eller mindre med disse holdningene. Til og med den som har spiseforstyrrelsen, kan gi seg selv disse fordomsfulle egenskapene. Og det er her hovedproblemet ligger. Skammen over sin egen overspisingslidelse og frykten for å bli møtt med disse fordommene, fører til at altfor mange ikke tør å be om den hjelpen de har behov for.

Da jeg begynte å utvikle anoreksi, husker jeg det ga meg en slags stolthet hver gang vekten gikk nedover, eller jeg klarte å la være å spise. Jeg kjente meg sterk. Bekymringene til de rundt meg økte i takt med vektnedgangen, og etter en runde med utredning fikk jeg bekreftet at jeg var «syk». Det utløste en omsorg fra mitt nettverk, og flere instanser ble koblet på for å snu den skadelige livsstilen min. En med overspisingslidelse får sjelden denne reaksjonen. Å spise for mye mat gir ingen stolthet, og sterk er det siste man føler seg etter en overspisingsepisode. I noen tilfeller vil overspisingsepisodene være så hyppige at vekten går opp. Der jeg ble stolt over min vektnedgang, vil en med overspisingslidelse føle enorm skam over sin vektoppgang. I nettverket rundt vil ikke den samme omsorgen utløses, heller en oppfatning av at personen har blitt lat, usunn eller ikke bryr seg om egen helse. Hvis noen instanser i det hele tatt blir koblet på, er det ofte kostholdsveiledere, ernæringsfysiologer og andre som har som mål å få personen til å spise mindre og gå ned i vekt. De bakenforliggende årsakene til overspisingen vil i mange tilfeller drukne i havet av kostplaner, treningsopplegg, dietter og råd om hvordan leve et sunnere liv. I mange tilfeller vil dette bare gjøre vondt verre. For hva skjer når en med alle disse rådene og veilederne, likevel fortsetter å overspise? Skammen og skuffelsen over å ikke få til det man vet er riktig, forsterkes. Selvfølelsen blir enda dårligere, og behovet for å regulere følelsene blir enda sterkere. I mangel av hjelp til å håndtere disse følelsene, tar man i bruk det verktøyet man vet fungerer på kort sikt: maten. Og på nytt øker skammen over å ikke få det til, og å tape enda en kamp mot overspisingen. Den nedadgående spiseforstyrrede spiralen øker i intensitet, utløst av en behandling som i stor grad rettet seg mot symptomene, istedenfor selve årsaken til atferden.

På samme måte som at en med anoreksi ikke bare kan bli møtt med «du må spise mer», kan heller ikke en med overspisingslidelse bare bli møtt med «du må spise mindre». Matinntaket, om det så er for lite eller for mye, er bare to ulike strategier på samme behov: å regulere og håndtere tanker og følelser som virker uhåndterbare. Det er på tide å behandle overspisingslidelse for det den er: en spiseforstyrrelse. En psykisk lidelse, der det høye matinntaket ikke er noe annet enn et symptom. Behandlingsapparatet er nødt til å begynne å utforske hvorfor overspisingen ble et problem. De er nødt til å være nysgjerrige i pasientens følelser og tanker, og være ydmyke i prosessen. Første steg er å fjerne skammen, ikke forsterke den. Å legge frem en forventning om at vektnedgang er løsningen på problemet, vil ikke ha noen hensikt. Ja, maten må jobbes med, jeg er enig i det. Men det kan ikke være det eneste. Det er det ikke for pasienter med anoreksi, og det skal heller ikke være det for pasienter med en overspisingslidelse.

Når skal vi begynne å se mennesket bak maten, vekten og kroppen? Når skal vi begynne å behandle årsaker, ikke bare symptomer? Det handler om mer enn mat. Og det må behandlingsapparatet begynne å forstå. Helt uavhengig av hvilken spiseforstyrrelse det er snakk om.

Verdensdagen for spiseforstyrrelser

By | Aktuelt

2. juni, markeres Verdensdagen for spiseforstyrrelser. Sammen med Villa SULT og Spiseforstyrrelsesforeningen vil ROS bruke dagen til å sette fokus på den mest utbredte, men også den mest ukjente spiseforstyrrelsen, overspisingslidelse. ROS vil spesielt sette fokus på hvordan personer med en overspisingsproblematikk blir møtt i behandlingssystemet. 

Vekten i befolkningen øker og det har aldri vært mer fokus på kropp, mat og vekt, eller tiltak rettet mot livstil og vektreduksjon. Vi stigmatiserer og sykeliggjør overvekt og mange søker konservative løsninger i håp om å få bukt med vekten. Mange, inkludert flere av de som selv sliter, reduserer overvekt ned til manglende selvdisiplin, latskap og for lite kompetanse omkring kosthold og fysisk aktivitet.

Hva skal du gjøre dersom maten er noe du tyr til for å døyve følelsene dine? Når du hver dag står opp og tenker at «i dag er siste dagen jeg skeier ut, i dag skal jeg ha kontroll», men så kommer kvelden, du sitter alene og angsten du kjenner på gjør det umulig for deg å ignorere den. Du kan ringe en venn, snakke om det. Men, skammen er så intens og følelsene så påtrengende at du får det ikke til. Du kan også prøve å puste rolig, gå en liten tur – gjøre noe konstruktivt for å få angsten til å roe seg, men følelsene oppleves for overveldende. For noen blir måten å håndtere overveldende følelser å ty til mat – store mengder mat, ofte mat man i utgangspunktet nekter seg selv å spise. Ofte skjer disse episodene etter en periode med underspisning – man har gått hele dagen – kanskje flere dager, men for lite mat.

Hva gjør du da? Trangen til å gå ned i vekt er så intens. Det er nesten alt du klarer å tenke på. Du er villig til å gjøre nærmest hva som helst. Det er kanskje ingenting som er så provoserende for deg som å lese «små endringer over tid». Du trenger noe nå, med en gang. Selvforakten er så intenst og stert, og troen på at alle livets problemer vil være mye lettere dersom du blir tynnere. Helst tynn.

Du går til legen. Han ser at du er stor, så det å ta dette opp er kanskje ikke engang nødvendig. I mangel på bedre behandling blir du henvist til livstil- og vektreduserende hjelp. Det er jo akkurat det du ønsker. Eller? Du blir møtt av noen som forteller deg at du skal spise mindre porsjoner, grovere, mer grønnsaker og kanskje ta deg noen nøtter eller frukt fremfor chips på lørdager. Men, dette vet du jo fra før av? Problemet er at du ikke får det til? Du vet jo hva lettprodukter er. Du vet at energiregnskapet må gå i minus for at du skal gå ned i vekt.

2- 3 % av Norges befolkning har en overspisningslidelse. Det er trolig store mørketall her, ettersom at det finnes lite forskning på lidelsen. Dessuten er det enda flere som vil være i gråsoner – hvor kropp, mat og vekt tar stor plass, men ikke så stor at man ville fått en diagnose. Dette er et underkommunisert problem som rammer mange.

For mange med overspisningslidelse begynte problemene tidlig – kanskje så tidlig som på barneskolen. Man ble kanskje utpekt som stor, kanskje det ble satt inn vektreduserende tiltak. En del opplevde vektrelatert mobbing. Bevissthet rundt egen kropp ble tidlig negativ, og i tenårene var du kanskje slankeindustriens letteste bytte. Det var jo ingenting du heller ville enn å bli tynnere. Ballen begynte å rulle, og de påfølgende årene gikk du opp og ned i vekt – mye. Sakte, men sikket, ble det som en gang var lett overvekt – eller «valpefett» til sykelig overvekt.

Undersøkelser som ROS har gjennomført i forbindelse med prosjektet vårt «Få bukt med overspisning», hvor 153 deltakere svarte, viser at 86 % at de hadde slitt med overspisnigsproblematikk i 11 år eller mer, 66 % i 16 år eller mer. Over 40 % hadde aldri oppsøkt hjelp, mens 30 % hadde oppsøkt hjelp, men ikke fått hjelp. Ca. 2/3 av deltakerne var i aldersgruppen 26- 45 år, noe som forteller oss at flesteparten har slitt veldig store deler av livet sitt.

Et problem vi i dag står ovenfor er at overspisningslidelse ikke er en del av prioriteringsveilederen for behandlingsapparatet. Selv om legen eller andre har kjennskap til lidelsen er det derfor svært få henvisningsmuligheter. Fordi lidelsen ble anerkjent som egen diagnose på slutten av 2018 er det også svært mangelfull kompetanse flere steder i behandlingsapparatet. Dette er et stort problem.

Mange med overspisningslidelse har få psykologiske hjelpetilbud. Fordi overspisningslidelse er en spiseforstyrrelse og derfor må behandles som en psykisk lidelse, kan livstilsendringsbehandling gjøre vondt verre. Man må selvsagt også jobbe med mat og måltid – men først og fremst hvorfor overspisningen i utgangspunktet skjer.

ROS vil

  • At overspisingslidelse inkluderes i Helsedirektoratets prioriteringsveiledere for psykisk helsevern for barn og unge og voksne
  • At behandlingstilbud til personer med overspisingslidelse etableres i alle helseregioner
  • At det blir økt fokus på psykisk helse ved sentre og poliklinikker for behandling av overvekt, og at disse har helsepersonell som kan ivareta mennesker med overspisningsproblematikk
  • At behandlere i DPS skal ha god kjennskap til overspisingslidelse og kjenne til verktøy for veiledet selvhjelp til denne gruppen

 

Mann nok

By | Aktuelt

Mann nok til å ha en spiseforstyrrelse?

Prosjektet og kampanjen «Mann nok», handler om menn og spiseforstyrrelsesproblematikk. Vårt viktigste budskap er at spiseforstyrrelser og relatert problematikk ikke er «kvinnelidelser», men også en lidelse som rammer menn. I samarbeid med The Human Aspect har vi laget seks dybdeintervjuer med gutter og menn som har egenerfaring med spise- og treningsforstyrrelser. Ved å dele sine historier vil de bidra til økt åpenhet om og forståelse for problematikken. Prosjektet er støttet av Stiftelsen Dam. 

Jonas Tidemann

Leif-Erik Sørensen

Jeg følte meg alltid annerledes da jeg vokste opp og jeg ble raskt ekskludert og mobbet. I løpet av tenårene skjønte jeg at jeg var homofil, og jeg ble misbrukt av en eldre mann. Jeg lovet å aldri fortelle noen, og mitt indre kaos resulterte i en alvorlig spiseforstyrrelse som nesten drepte meg.

Se hvordan det hele toppet seg når jeg trodde jeg skulle dø, og jeg fortalte alt til foreldrene mine. Det vekket noe i meg som gjorde at jeg ønsket å kjempe for livet mitt. Jeg fikk endelig hjelp, og jeg begynte å jobbe med å bli frisk, både fysisk og mentalt. Sakte skapte jeg den personen jeg er i dag.

Dette er min historie.

Eirik Newth

Jeg kommer fra en lang rekke store menn, men første gang jeg møtte en krise begynte jeg å overspise i stedet for å takle følelsene mine. De kommende årene fortsatte jeg å vokse når jeg trøstet meg og bedøvde følelsene mine med mat.

Se hvordan jeg forsto at jeg overspiste når livet var vanskelig. Lær hvordan jeg søkte hjelp og lærte små praktiske trinn for å takle spiseforstyrrelsen min.

Dette er min historie.

Daniel Spjeld

Jeg vokste opp med å aktivt måtte søke om anerkjennelse og følte daglig avvisning fra andre barn. Etter år med ensomhet så jeg ikke noe verdi i meg selv og stengte av følelsesmessig, mens jeg trøstet meg med mat. Som ung voksen skled jeg inn i en alvorlig depresjon og angst, noe som forsterket spiseforstyrrelsen.

Se hvordan jeg bestemte meg for å gjøre noe med det, da livet mitt stod på spill. Lær hvordan jeg begynte å snakke om hvordan jeg følte meg og begynte å fortelle meg selv at jeg var god nok, selv med vektproblemene mine.

Dette er min historie.

Tariq Arshad

I begynnelsen av tenårene følte jeg at jeg måtte komme i form for å være god nok, og jeg utviklet en fascinasjon for fitnessmodeller. Dette kom etter hvert ut av kontroll, og jeg utviklet en spiseforstyrrelse.

Lær hvordan jeg skjønte at jeg hadde et problem og startet en prosess for å akseptere meg selv. Hør hvordan jeg fant hjelp og skapte et sunt forhold til mat og trening.

Dette er min historie.

Leon Pal

På skolen begynte jeg å sammenligne meg med de andre guttene og følte at jeg ikke var like «fit» som dem. Dette førte meg inn i en negativ spiral av drastiske tiltak som endte opp i en dødelig spiseforstyrrelse.

Hør om hvordan jeg ble lagt inn på sykehus på grunn av spiseforstyrrelsen min, og hvordan dette var starten på bedringen. Med  familiens støtte og min egen besluttsomhet klarte jeg å skape det livet jeg ønsket.

Dette er min historie.

 

Bakgrunn for prosjektet

Vi lever i en verden hvor vanskelige tanker rundt mat og kropp kanskje først og fremst er forbeholdt kvinner. For kvinner er kroppslig misnøye normativt. Det er normalt – kanskje til og med forventet – at kvinner lirer av seg negative kommentarer om egen kropp eller mat, eller snakker åpent om deres vanskeligheter knyttet til dette.

Det er ikke like vanlig å høre menn snakke om vanskelige tanker og følelser knyttet til kropp og mat. Menn kommuniserer ofte på en annen måte når det gjeler kropp. Mens kvinner i større grad er opptatt av vekt og utseende, er menn i større grad opptatt av maskulinitet og det å ha en sterk og trent kropp. Kvinner vil se bra ut, mens menn vil være raske og sterke. Dette er selvsagt en overfladisk måte å forstå det på, men det er andre forventninger når det kommer til hvordan menn forholder seg til egen kropp. Nettopp derfor kan det være ekstra vanskelig – både for en selv og omgivelsene, å erkjenne og fange opp nettopp spiseforstyrrelsesproblematikk blant menn.

En innarbeidet myte vi ønsker å bryte med denne kampanjen er nettopp forståelsen om spiseforstyrrelser som kvinnelidelser. For, hvordan kan menn som sliter med vanskelige tanker omkring egen kropp i det hele tatt erkjenne at det er det de sliter med dersom de ikke er klar over at dette er et problem de kan ha? Bare det å høre historier fra andre menn vil ha stor effekt, håper vi, siden dette er historiene vi sjelden hører.

En utfordring i dag er at kunnskapen vi har om spiseforstyrrelser er med utgangspunkt i kunnskap vi har om kvinner med spiseforstyrrelser. Også måleapparatene er med utgangspunkt i kunnskap om kvinner. Kan det da være at de spørsmålene vi stiller for å kartlegge spiseforstyrrelser ikke alltid er like relevante for menn?

Generelt sett kan vi si at kroppsidealer er ulike mellom menn og kvinner. Mens kvinner som regel ønsker å bli tynnere, ønsker menn stort sett å bli mer «maskuline», altså sterkere. Spørsmål knyttet til tjukke lår og stor mage vil for eksempel ikke være like relevante for en mann. Motsatt vil spørsmål knyttet til muskler ikke alltid være relevant for en kvinne. Denne forståelsen er med utgangspunkt i stereotypier og kjønnsroller og man må selvsagt også ta høyde for store variasjoner. Det finnes kvinner med «megareksi» og det finnes mange menn med anoreksi.

Det er relevant å snakke om kroppsidealer og kanskje derfor også kjønnsstereotypier, men ikke alltid. Dette handler om at spiseforstyrrelsen sjelden bare handler om ønsket om å endre kroppen. For en del handler det ikke om dette i det hele tatt. Det å sulte seg selv kan være et uttrykk for kontroll, frykt for modning eller bare et ønske om å forsvinne – heller enn ønsket om å bli «tynn» eller få en «finere» kropp. Overdreven trening kan handle om selvskading, å utsette kroppen for harde, fysiske anstrengelser i et forsøk på å «flykte» fra vanskelige følelser heller enn ønsket om å bli sterkere, raskere eller mer «fit».

Når man ser på spiseforstyrrelser på en annen måte enn ønsket om å oppnå spesifikke kroppsidealer er det også lettere å forstå lidelser som overspisingslidelse. De som overspiser, spiser jo ikke først og fremst fordi de ønsker å legge på seg. De tyr til mat fordi følelsene er overveldende og fordi følelsen av å spise og bli ubehagelig mett er en måte å flytte fokus på – fra psykisk kaos til fysiske ubehag eller smerter.

Spiseforstyrrelser rammer uavhengig av kjønn, alder og vekt. Har man en spiseforstyrrelse er det viktig at man får riktig hjelp, nok hjelp og helst hjelp så tidlig som mulig. Jo lengre man går i destruktive mønstre, jo lengre vil veien mot å få det bedre med seg selv bli. Ved å bryte myter og tabuer knyttet til spiseforstyrrelser håper vi at flere blir bevisst hva de strever med og klarer å be om hjelp.

Ny sesong av «Uforstyrra»

By | Aktuelt

Podcasten «Uforstyrra» har premiere på andre sesong 14. april 2020. Første sesong hadde 30 000 nedlastninger. De nye episodene med personintervjuer dykker dypere ned i det følelsesmessige ved spiseforstyrrelser enn tidligere episoder.

«Uforstyrra» er produsert av ROS med støtte fra Stiftelsen DAM. De åtte nye episodene tar utgangspunkt i spørsmål som ROS ofte får via sin chattetjeneste, for eksempel hvordan man skal forklare for andre at man strever med mat, kropp og vekt.

«Uforstyrra» har som hensikt at mennesker med spiseforstyrrelser skal føle seg mindre alene, og spre håp om at det er mulig å bli frisk. Episodene er basert på intervjuer med personer som tidligere har hatt en spiseforstyrrelse, eller har vært pårørende.

– I første episode forteller Leon om treningsprosjektet som nesten tok livet av han, og om hvordan familien jobbet sammen for at han skulle bli frisk, sier podcastvertinne Elin Heitmann.

Heitmann har selv hatt anoreksi og bulimi i ti år, og bruker mye av sine erfaringer i podcasten. Sammen med prosjektleder Ingrid Marvin har hun i de nye episodene valgt å ta opp vanskelige tema som ofte er tilknyttet spiseforstyrrelser, som bekreftelsesbehov, sex, overgrep og selvmordstanker.

– De nye episodene kan nok oppleves sterke å høre på. Intervjupersonene legger ikke skjul på hvordan de har hatt det eller hva de har opplevd. Vi får høre om hverdager bestående utelukkende av overspising og oppkast, og om at behovet for bekreftelse fra et annet menneske blir så sykelig at man havner på institusjon i livsfare, sier Marvin.

– Vårt ønske er å sette lys på de mørkeste sidene ved en spiseforstyrrelse. Vi ønsker at lyttere som kjenner seg igjen i historiene, skal oppsøke hjelp i stedet for å skamme seg, sier Heitmann.

«Uforstyrra» kan høres på Spotify eller i din lokale podcast-app.

^