was successfully added to your cart.

Handlekurv

All Posts By

Nina Hvidsten

Ny sesong av «Uforstyrra»

By | Aktuelt

Podcasten «Uforstyrra» har premiere på andre sesong 14. april 2020. Første sesong hadde 30 000 nedlastninger. De nye episodene med personintervjuer dykker dypere ned i det følelsesmessige ved spiseforstyrrelser enn tidligere episoder.

«Uforstyrra» er produsert av ROS med støtte fra Stiftelsen DAM. De åtte nye episodene tar utgangspunkt i spørsmål som ROS ofte får via sin chattetjeneste, for eksempel hvordan man skal forklare for andre at man strever med mat, kropp og vekt.

«Uforstyrra» har som hensikt at mennesker med spiseforstyrrelser skal føle seg mindre alene, og spre håp om at det er mulig å bli frisk. Episodene er basert på intervjuer med personer som tidligere har hatt en spiseforstyrrelse, eller har vært pårørende.

– I første episode forteller Leon om treningsprosjektet som nesten tok livet av han, og om hvordan familien jobbet sammen for at han skulle bli frisk, sier podcastvertinne Elin Heitmann.

Heitmann har selv hatt anoreksi og bulimi i ti år, og bruker mye av sine erfaringer i podcasten. Sammen med prosjektleder Ingrid Marvin har hun i de nye episodene valgt å ta opp vanskelige tema som ofte er tilknyttet spiseforstyrrelser, som bekreftelsesbehov, sex, overgrep og selvmordstanker.

– De nye episodene kan nok oppleves sterke å høre på. Intervjupersonene legger ikke skjul på hvordan de har hatt det eller hva de har opplevd. Vi får høre om hverdager bestående utelukkende av overspising og oppkast, og om at behovet for bekreftelse fra et annet menneske blir så sykelig at man havner på institusjon i livsfare, sier Marvin.

– Vårt ønske er å sette lys på de mørkeste sidene ved en spiseforstyrrelse. Vi ønsker at lyttere som kjenner seg igjen i historiene, skal oppsøke hjelp i stedet for å skamme seg, sier Heitmann.

«Uforstyrra» kan høres på Spotify eller i din lokale podcast-app.

Vårt tilbud, i forbindelse med Korona-virus

By | Aktuelt

Informasjon om ROS sitt tilbud i forbindelse med restriksjoner knyttet til Korona-virus.

Våre lokale sentre i Oslo, Rogaland, Vestland og Trøndelag vil være stengt inntil videre. Har du en avtale med en av våre rådgivere, vil det være mulig å få rådgivning via telefon. Om du ønsker dette, ta kontakt med din rådgiver eller ditt lokale senter.

Alle øvrige aktiviteter blir inntil videre avlyst/utsatt.

Vi er fremdeles tilgjengelig via chat, telefon og e-post, og har utvidet vårt tilbud på chat. Se åpningstider. 

En ny og uvant hverdag.

 

En dag skal jeg le

By | Med egne ord

Det ser ut som om alt er bra – men det er det ikke, og innimellom er det ingenting som er mer frustrerende enn det. Jeg trenger ikke at du prøver å ta bort det vonde, jeg trenger at du prøver å stå i det sammen med meg.

Hvordan går det egentlig, når det rundt faller på plass, men det inni faller fra hverandre? En vanskelig dag er greit, og en litt tung uke – du vet, men hva med en halv evighet? Det gjør litt vondt, hele tiden. Jeg vil bare visne bort, fort. Som om det ikke er ekte for noen andre enn meg selv.

Det er ikke hvordan du ser ut utenpå, hva du sier eller hva du gjør sammen med andre. Det er hva du tenker om deg selv. Det er alle følelsene på innsiden, som suger livsgnisten ut av deg uansett hvor mye du smiler og ler. Det er det ingen andre ser.

Jeg kler meg i svart, men håper kanskje å bli sett likevel. Jeg må kjempe min egen kamp for meg selv, men det betyr ikke at jeg må gjøre det alene. Du er min superlim. Kanskje er du viktigere for meg enn du burde, men kanskje kan du være nettopp det- bare akkurat nå, bare til det går over. Det tar litt tid, men bare gi tid – det er det fineste du kan gjøre. Din trygghet holder meg sammen, når livet brister av tunge tanker. Av og til trengs bare en klem, for å holde alt sammen en liten stund til.

Men alle de andre dagene er jeg jo alene, og det er alle de andre dagene det kommer til regne- og da mener jeg ikke akkurat glitter. Da er ikke du der til å holde paraplyen, eller til å hoppe i sølepyttene sammen med meg.

Det er noe tilfredsstillende med regndråper i lufta. Det er som om jeg endelig passer inn i omgivelsene, og tårene på en måte forsvinner. Jeg klamrer meg litt til mørket, selv når det er lyst, og må tillate meg selv å gi slipp. Det er en falsk trygghet i stormen, enda det faktisk er stille. Selv om jeg har kommet et langt stykke fremover, er veien tilbake fortsatt kort. Jeg skulle bare rusle pent videre, men krasjet rett i ensomheten og ble liggende under dyna. Det går opp og ned på samme sted, men ikke akkurat fremover. Noen ganger er det så mye bra, at det blir dårlig.

Overganger går også over. Den følelsen når du har holdt ut i egen kropp, og endelig kommer til deg selv igjen.

Jeg skulle ønske dagen var uten kveld. Den lille lange stunden før man sovner, helt alene i mørket. Stille- men samtidig ikke. Jeg vet ikke med deg, men jeg får ikke sove, og ingen er her for å love at mørket blir til lys- i morgen også. Jeg føler meg stor på utsiden men liten på innsiden, og ingenting passer sammen. Jeg kaster opp maten og uroen og stresset og følelsene, og kaster bort livet og tiden og kreftene og relasjonene. En ensom tanke som ikke er alene, lei av seg selv og alle de andre. Taper samtidig, et smell og en tåre – sliten av hat og bulimi.

Den stakkars kroppen som får gjennomgå hele tiden, fordi den må være en utside for innsiden. Å gi kroppen det den trenger, uavhengig av utseende og på tross av følelser, er hverdagens kanskje viktigste men vanskeligste oppgave. Jeg føler alt bare sklir ut, og det som egentlig er viktig for meg har bare blitt litt borte, på en måte. Jeg er kanskje stille, men det er ikke stille inni meg.

Det er så trist hvordan du analyserer kroppen din hver eneste dag, men aldri klarer å se hjertet. Lost midt i en eng fylt av blomster, liksom.

Du visste ikke hva du sa ja til, da du valgte å bli kjent med meg. Vi vet at jeg har mine problemer, men jeg vil alltid ha plass til dine. Det er så mye vi ikke vet om hverandre, og det er skummelt å tenke på. Her går vi rundt hverandre og kjemper kamper som ingen ser. Sammen men alene, i lyset av mørket mens livet skjer.

Jeg håper det går over, før jeg går under.

Jeg gir ikke opp, jeg gir alt.

Jeg skal prøve å lage noe fint ut av det.

Jeg tror jeg vet jeg finnes der inne.

En dag skal jeg le av alt sammen, mens tårene renner over smilet.

 

Elisabeth Skeie

Hvorfor kan jeg ikke bare stoppe?

By | Med egne ord

EN

Det sitrer gjennom hele kroppen. Jeg lener meg tilbake, lukker øynene og kjenner etter. Der kom den.

Rusen.

Ikke skal få vite. Ingen må vite.

Jeg er avhengig.

En titt inn i synonymordboken på ordet «avhengig» gir meg mange ord jeg kan kjenne meg igjen i.

Behøve. Bundet. Fanget. Felle. Trenge. Tyrannisert. Ufri. Umyndig. Umyndiggjort. Underkuet. Underordnet. Uselvstendig. Være hekta på. Være henfallen til.

Det var psykologen min som fikk meg til å forstå at jeg faller inn under kategorien avhengig. Jeg kunne på mange måter like gjerne vært rusavhengig eller spillavhengig. Jeg kunne vært sykelig undervektig eller jeg kunne vært sykelig overvektig. Men nei. Jeg faller inn under kategorien «normal». Du er heldig, sier psykologen min. Det kan være, sier jeg – men føler meg ikke på noen måte heldig. Ja, det er fint at jeg ikke drikker. Eller tar heroin. Det er fint at jeg har orden på økonomien, og det er fint at jeg per definisjon har helsen på min side vedrørende kroppsvektaspektet. Likevel herjer det inni meg. Synonymordboken sa det så fint. Jeg er tyrannisert, fanget, umyndiggjort og ufri. Maten eier meg og mitt liv.

Rent konkret er jeg avhengig av å spise meg sykelig mett, eller jeg må trene mest mulig og spise minst mulig. Bulimi, heter det visst. Min måte å håndtere følelser på.

Og ingen ser det. Ingen ser meg.

Tenk, bare tenk, om noen kunne spørre.

Det er ikke så mange igjen som kan spørre, egentlig. Jeg trekker meg unna. Frykten for å være nødt til å spise i sosiale lag er for stor. Jeg er livredd.

Jeg har så lyst til å være med. Alle har vel det? Være en del av et sosialt fellesskap, føle seg som en del av gjengen, – smile, le, lytte, dele. Kjenne en glede som kommer langt innenifra, som ikke blir kuet av redselen for maten.

Jeg forsøker å akseptere. Gå videre. Jeg forsøker å være storhjertet og unne de som sitter igjen å ha det bra. Jeg er oppriktig glad for at de har det bra i sine liv. Likevel dukker det stadig vekk opp et bilde i hodet mitt. En ring med mennesker som sitter med ryggen til og holder rundt hverandre. Trygghet. Varme. Og utenfor, langt utenfor, der sitter jeg. Ensom. Kald. Smertelig klar over at det var jeg som forlot ringen og varmen.

Og det er ingen som vet. Tenk om noen kunne spørre.

Jeg skulle ønske, og jeg ønsker, at dette er en historie som kan bringe håp. En dag, langt fremme. Sannheten er jo at jeg ikke aner om hvorvidt det er mulig for meg å komme meg ut av dette fengselet. Det har nemlig gått utallige år der mat har styrt livet mitt. Jeg har vært nær døden. Men jeg skal kjempe. Jeg er klar for kamp. Krig. Meg mot spiseforstyrrelsen.

TO

I dag ligger jeg i sengen. Jeg har spist i et døgn.

Mens jeg spiser, er det som om jeg er i transe. Denne gangen har jeg vært høy på livet, danset med barna og vært den beste mammaen de kan tenke seg. Jeg fortsatte spisingen lenge etter barnas leggetid. Jeg spiser alt jeg kommer over, rått, kokt, stekt eller frossent. Det varer helt til jeg mer eller mindre besvimer i en form for matrus. Om natten er det svette, høy puls, kvalme og magesmerter som regjerer. Bakrusen.

Og i dag, sengen. Skammen. Mørkt. Og en fryktelig dårlig mamma. En mamma som ikke kan forlate huset på fire dager, minimum. En mamma som må gjøre opp for det siste døgnet. En mamma som ikke kan spise på en uke, og en mamma som må prioritere å trene hver dag fremfor å være med samboer og barn.

Jeg oppsøkte hjelp etter fødsel nummer to. Jeg aksepterte på sett og vis at jeg la på meg i svangerskapene, men jeg kontrollerte hele veien. Livredd for å spise for mye, livredd for å spise for lite. Trene masse. Kontrollere vekten hele veien, sette på bremsene ved nødvendighet. Ut kom det to små friske, herlige, deilige klumper – små vesener som betyr alt. Jeg er heldig.

Det er bare det at jeg har et tredje barn. Spiseforstyrrelsen.

Det er så vanskelig å forstå for de som ikke har vært i noe lignende. Hvor fanget en blir. Hvor vanvittig viktig det er å trene nok, telle alt, ruse seg på vektnedgang eller overspising. Et usynlig barn som krever fulltids oppmerksomhet.

I dag har samboeren tatt med barna ut på tur. De er bare 1 og 2 år enda, og forstår ikke så mye av det. Enda. Jeg ønsker så iherdig at jeg kan håndtere å være på ferie med barna mine en dag, uten at det er spiseforstyrrelsen som bestemmer over meg. Jeg vil så veldig gjerne at vi skal skape et godt familieliv sammen. Det er ikke dit vi er på vei nå. De er grunnen, motivasjonen, til at jeg oppsøkte hjelp. Barna mine. Jeg ønsker ikke at deres liv skal preges av en mamma som ikke tør å ha på seg klær, som ikke tør å spise, som vil gjemme seg, som er fryktelig mye sint på seg selv og det tredje usynlige barnet.

Men vil jeg egentlig bli frisk? For min egen skyld? Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen. Jeg vet ikke om jeg tør.

TRE

Inni meg. Kaos. Sinne. Frustrasjon.

Hvorfor kan jeg ikke bare stoppe?

Hvorfor kan jeg ikke bare la mat være mat, næring for kroppen. Hvorfor er jeg per definisjon normalvektig, – mens det jeg ser i speilet er noe helt annet? Hvorfor må jeg sjekke hvert eneste speil, hvert eneste vindu, hvorfor må jeg vurdere, fundere, ta og kjenne. Kan ikke kropp få være kropp, og mat få være energi?

Jeg sitter med fasiten. Jeg er den eneste som kan gjøre jobben.

Psykologen min har gitt meg oppskriften, og jeg er håndverkeren – den som skal utføre arbeidet.

Jeg er redd.

 

Siri

 

^