All Posts By

Nina Hvidsten

The biggest loser

By | Artikler

Tekst: Elin Heitmann

The Biggest Loser. Mitt favorittprogram! Jeg får vondt av menneskene på TV-en. De blir presset så hardt at de kaster opp. Treneren skriker og heier når oppkastet kommer fra deltageren på mølla. Treneren roper: «Få ut dritten du har stappet i deg!» mens han klapper mannen som løper for harde livet på ryggen. Kjeften fra trenerne sitter også løst dersom de spiser doughnuts eller noe annet med sukker eller fett. Det er feil mat. Det er ikke lov.

Heldigvis er det ikke meg, tenker jeg. Men hvis jeg får dobbelthake så må jeg også den veien. Ellers så må jeg opererer meg, operere bort dobbelthaken. Jeg sluker det jeg ser på TV-en. Jeg er både fascinert og underholdt, men under alt dette ulmer det en frykt. En frykt for å bli tykk. For hvis man er tykk, så vil en få mye kjeft. Og kjeft er det verste jeg vet.

Det er mange år siden jeg satt som klistret til skjermen når slankeprogrammene regjerte på TV. Da jeg var 14 år fikk jeg anoreksi, og senere ble det bulimi. Slankeprogrammene ble som foring for spiseforstyrrelsen. Tynn, tykk – riktig, feil. Og nei – det er selvsagt ikke slankeprogrammene sin feil at jeg ble syk. Det er mange grunner til at det skjedde, men slike programmer var heller ikke til noen hjelp. Tvert imot fungerte de som bensin på bålet og foret opp under frykten for mat, og ideen om at en måtte være slank for å være vellykket.

For de som ikke kjenner til The Biggest Loser, så tenker jeg at jeg kan gi en liten re-cap av hva programmet går ut på: Overvektige mennesker blir samlet og satt på et hardt treningsprogram og streng diett. Hvis du ikke har slanket deg nok i løpet av en uke, ryker du ut. Da er du fordømt til å fortsette slankingen alene eller leve ut ditt fete, mislykkete liv. Den som går mest ned i vekt vinner penger. Jeg flirer litt mens jeg gjenforteller hva programmet handler om. Det er jo direkte latterlig, som mye annet av amerikansk reality-TV.

Når reality-programmet «16 uker i helvete» ble sluppet visste jeg ikke om jeg skulle heve eller rynke øyenbrynene. Jeg tenkte: «Herregud. Nå igjen!?». Jeg som var så sikker på at slankeprogrammer og harde dietter for lengst var ferdig på norsk TV. Der tok jeg altså feil. TVNorge er på banen med et program der flere kjendiser skal gjennom et såkalt helvete for å få en bedre kropp og helse.

Her går det galt allerede i navnet på serien. Navnet fanger oppmerksomheten vår, ja visst, men hva er implikasjonene som følger med? At gjennom helvete kommer lykken? At sunnhet kommer gjennom helvete? Et hvis du ikke går gjennom et helvete, vil du ikke oppnå en riktig kropp og en riktig helse? For det er det jeg tolker det som. Et ekstremt regime av trening og diett. (U)passende nok blir serien sluppet i januar, midt i det verste slankehysteriet. Det som uroer meg mest, er gutter og jenter som er slik jeg var da jeg var barn. Som suger til seg informasjon og tenker «Dette gjelder sikkert meg også». Det vil si de aller fleste barn og unge. Er det noe jeg har lært som menneske og som rådgiver i ROS, så er det at barn og ungdom suger til seg informasjon kjappere enn vi tror. Tynn, tykk – riktig, feil.

Gjennom disse årene med pandemi har det naturligvis vært mye fokus på at barn og unge har det verre enn før. Flere sliter med forholdet til mat og til egen kropp. Henvendelsene fra barn og unge hos oss i ROS har økt med hele 105% siden 2019. En drøy dobling som er alarmerende. Det er ikke slik at et TV-program gjør at noen får en spiseforstyrrelse, men vi vet at det kan være en trigger, fordi slike programmer implisitt og eksplisitt nører opp under et forvrengt forhold til mat og kropp.

Vi mennesker leter etter mestringsstrategier når vi har det vanskelig. Barn, ung eller voksen – det å leve, pandemi eller ei, er ofte vanskelig. «16 uker i helvete» illustrerer hvor grundig vårt samfunn klarer å misforstå helsebegrepet i det som handler om mat, trening og vekt. Det føyer seg inn i en lang rekke av svart-hvitt tenkning om hva som er riktig mat, riktig bevegelse og en riktig kropp. Og dermed også hva som er galt. Og da er det kanskje ikke så rart at både ROS og helsevesenet ellers ser en stor økning av barn og unge som sliter med mat, med kroppsbilde, og som i verste fall utvikler en spiseforstyrrelse. Og en spiseforstyrrelse er ikke til å spøke med. Slik jeg ser det, velger TVNorge her å helle bensin på at bål som allerede er stort nok til å spre mørke skyer av aske over hele samfunnet. Alt jeg har å si er at det er lite gjennomtenkt.

Jeg vil også utrykke min bekymring for resten av befolkningen, fordi jeg rett og slett tror vi har det mye bedre uten programmer som dette. Mange av brukerne våre i ROS utrykker det samme. Og ærlig talt: Det er ikke inspirerende, ikke originalt og ikke nyttig. Vi blir alle The Biggest loser her – Dette programmet trenger vi ikke!

De tankene…

By | Med egne ord

Serinakaker….
har akkurat spist…
Bare en…?
Ja, senere, til kvelds. Urolig…sliten…

Åh, nå er jeg der… Oki… trang etter å spise… sliten….
Klarer dette!
kan jeg klare å bli her litt, kjenne hvordan det er…? Skape rom…? Bli i meg…?
Serinakake! Nei… pust… går bra dette..Det er jo ikke fælt.. Klarer dette! Bare litt..? You go girl!
Lei meg…?
Strammer i halsen.. Noe i magen… brystet…
Sorg…? Jaa… Uff…

Serinakake.. gode! Bare en? nei…
Gulrot da, knaser god..
Ja etterpå, med middag…
Spiller jo ingen rolle… ikke lyst…
Lettere i morgen…?

Å nekte meg selv…
Er det det jeg gjør…?
Kjennes ikke bra…
trigger viljestyrken…?
skaper trykk… miste meg, overspising… ! Vondt… Vil ikke det..
Skololade.. mørk sjokolade…
Nei da… jo… Romme deg nå..
Hva føler du?
Bare ingenting…?
Serinakaker…
Den gulroten…?

Ikke lyst til å være her, kan gjøre dette i morgen,
vil kose meg.. knasende kaker… tv… kaffe… kake og pledd… ?
sterk trang nå… uff… rastløs… uro.. flakker… Gråt i halsen…

sov så lite.. sliten jeg… åh.. det hodet… nummen..? Tåkete..? Vil ikke.. Sliten av meg… Der rykker det i øyet… det er ticks ja.. blury også…
kaker..
Nei, serinakaka er bare starten, slutter aldri der, gir ikke ro… Gir mer lyst bare..
Orker ikke bli sittende flat og putte mat i hele kveld! Skal ikke det… vil bare ha en!
Burde gjøre noe…? Rydde loft..?
Lyst på noe..

Spise mat når sulten. Er ikke sulten… spiste nettopp!
Spiste jeg nok da…?
Jo du spiste nok.
sult… hva kjenner jeg…?
Ingenting… bare uro..
Det er ikke mer av de kransekakestengene i frysa..

Det rommet jeg skal skape, hvordan da…?
klarer ikke. Skjønner ikke det her…
Æsj, nå flagrer det for øynene igjen.. sug i brystet.. hjertebank…
Knasende søte serinakaker.. Bare en til kaffen…? Og peppernøtter..? Cottage cheese m rød saus!
Ja, til kvelds.. En Serinakake og cottage cheese m rød saus til kvelds… En time til middag nå…

Må jeg så må jeg, men trenger ikke… Har meg jeg… i dag har jeg meg. Er her nå, er jeg ikke..?

Puste litt til først..puster… puste lange utpust… Hånda på hjertet… fint det… har meg… Kjenner pusten i nesa, trangt i brystet… pust ut..
Går bra dette
Er god på dette..! Sånn flink..!? Ytterkant igjen… til det tipper i episode…?
har deg, Kari Anne..
De tankene…
tåkete i hodet… sliten… øm i tinningen også…? Lurer på hva det er…
Sjokoladeplate i boden..! Hvor la vi den..? Den følelsen..
Ja til helgen… . Burde kaste den!
Nei det hjelper ikke. Ikke mer strategier..
Fokus her og nå… leve i dag.. leve nå, tilstede…
Jeg er her. Pust… hvordan kjennes det nå…?
Uroen min… mange dager m mye mat, klart kroppen maser… helt naturlig… Blir her litt til…
Romme meg… Kjenner ikke noe i halsen nå… Tomt… ingenting noe sted…
Vet ikke hva jeg skal gjøre… vil ikke…
Pust… kjenn…
Er jo ikke veldig mett da.. Kjenner en følelse i magen…
Middag?
Hvor mye er klokka?

 

Kari Anne Andersen

Min vei

By | Med egne ord

Jeg våkner og ser på klokken, klokken er 2.30. Kroppen vil sove litt til, mens hodet sier “stå opp”. Jeg greier ikke å slappe av, det er uansett bare 1,5 t til klokken ringer og jeg skal i hvert fall ut å trene en tur før jobb. Kanskje denne dagen blir litt bedre enn i går kveld, da alt ble bare kaos, som alle de andre gangene før det. Jeg gidder ikke å ligge å dra meg så jeg står opp. Sånn har det vært, at jeg “må trene” før jobb, for det er ingen andre jeg trenger å ta hensyn til. Det har nok blitt mer en rutine som gjøres hver dag før jobb. Treningen er ett fristed og jeg blir i bedre humør så jeg bruker trening som medisin og en regulator for følelser og tanker. Ofte blir treningen tung og det går saktere og saktere i løpet av turen.

Hva som er nok mat i løpet av en dag sliter jeg fortsatt veldig med. Det å kjenne etter er jeg fortatt veldig dårlig på. Veldig mange tanker har grodd seg fast i hodet.

Det er flere som har det sånn som meg, men til tider har jeg følt at det er veldig ensomt å jobbe med meg selv. Den evige kampen mot tankene, følelser og maten tærer på meg, men jeg holder meg oppe. Av og til klapper jeg meg selv på skulderen for å si at nå er du sterk som orker å holde ut i denne situasjonen, men jeg håper jeg kan få et litt mer normalt forhold til mat etter hvert.

Maten er et uttrykk for noe, så derfor jobber jeg også med andre ting enn forholdet til maten. DPS og behandleren min som jeg har hatt i rundt 10 år, har vært til hjelp. I starten trodde jeg bare maten var problemet. Etter hvert så har jeg skjønt at det er jeg som må jobbe med meg selv og hvordan jeg snakker til meg selv. Det er mye som kan gjenspeile seg til barndommen og hvordan den var. Faren min som var ukependler og jobbet når han var hjemme. Jeg var kanskje en litt mer sårbar gutt når jeg var liten. Så jeg har jobbet/jobber med å snakke til meg selv på en bedre måte. Å gå rundt å si “stygge faen” til seg selv har ikke en veldig positiv virkning. Jeg er passe bra nok, jeg trenger ikke å være i toppen av å være bra nok, midt på treet har jeg innsett holder for meg.

Jeg jobber videre med hvordan jeg snakker til meg og forsøker å finne en indre trygghet. Jeg takler fortsatt ensomheten dårlig og vet ikke helt hvordan jeg skal jobbe med den for å komme meg videre. Jeg jobber med å få bedre relasjon til meg selv som den guttungen jeg var. For det meste starter i barndommen.

Jobben er et fristed hvor stort sett tanker ikke kommer til, siden det er så mye annet å ha fokus på. Jobben har en annen ting som er bra, og det er menneskene som jobber der. Ikke alle selvfølgelig, men noen «kjernemennesker» som gir meg et smil. Av noen får jeg en klem og når andre sier hei, da er dagen reddet. Jeg føler mestring i jobben og at fokuset ligger på noe annet enn meg. Mange av dem som jobber med meg vet at jeg har en spiseforstyrrelse. Det er godt å vite at de vet, så jeg alltid slipper å forklare hvorfor jeg sier nei.

Jeg er på et bedre sted i dag enn jeg var for 6 år siden, da jeg startet i denne jobben. I den forrige jobben var jeg enda lenger nede, der var det mennesker som snakket om meg og ikke med meg. Det ble til slutt såpass tungt at jeg måtte sykemelde meg, men det var også på grunn av at min spiseforstyrrelse hadde tatt godt tak i meg.

Spiseforstyrrelser er mer enn bare mat. Dette har jeg forstått etter jeg begynte å gå en ny vei mot et bedre liv. Det første jeg gjorde var å slutte å veie meg 10 ganger om dagen. Jeg trappet ned til det var en gang om dagen. En dag sluttet jeg å veie meg. Så nå har jeg ikke veid meg på flere år. Dette fjernet mye av indre stresset i meg.

Den andre viktige tingen som jeg måtte gjennom var et opphold på Modum bad. Jeg gikk inn i meg selv og tenkte «dette oppholdet må til for å få en bedre hverdag». Det var noen tunge stunder der også, men det viktigste under oppholdet var at jeg måtte miste kontrollen over maten og la andre bestemme hva jeg skulle spise. Det gikk bra og det er noe jeg tenker på i dag at det gikk bra. Etter oppholdet og fram til i dag har jeg jobbet med å skape en bedre relasjon til meg selv. Både selvfølelse, selvtillit og selvbilde er forsterket gjennom å jobbe med terapiformen EMDR. Jeg har også fått mennesker som gir meg noe på jobb, venner og familie som viser omsorg. Jeg har fortsatt et stykke å gå, men har kommet et godt stykke på veien. En av de viktigste tingene ved psykisk helse er å ventilere seg. Går man med ting inni seg så blir ryggsekken bare større og større.

 

Øyvind

 

 

Behov for økte ressurser

By | Aktuelt

“Hvordan blir jeg syk nok til at noen begynner å bry seg?” – bruker av ROS sin chat.

De senere årene har ROS opplevd enorm pågang på våre rådgivningstjenester, særlig fra barn og unge og med et spesielt sterkt trykk under pandemien. I 2020 besvarte vi nærmere 11 000 rådgivningshenvendelser på landsbasis. Hvis økningen vi ser så langt i år fortsetter, vil vi ta imot nærmere 16 000 rådgivningshenvendelser bare i 2021. Vi møter mennesker i alle aldre og alle faser av en spiseproblematikk, samt deres pårørende. Mange av våre brukere går ikke i behandling eller mottar annen type hjelp for sin spiseforstyrrelse. Dette kan være fordi de har blitt avvist i hjelpeapparatet, på grunn av skyld og skam, eller fordi det ikke finnes kvalifisert hjelp der de bor. I tillegg er det mange som spesifikt ønsker hjelp på lavterskelnivå, og hvor erfaringskompetanse benyttes som ressurs. Grunnsteinen i ROS er en dobbeltkompetanse basert på egenerfaring og relevant helse- og/eller sosialfaglig bakgrunn.

Pr. september 2021 har antall rådgivningshenvendelser økt med 42 % sammenlignet med samme tid i fjor, og 89 % flere barn og unge (t.o.m. 18 år) har tatt kontakt. De yngste brukerne tar ofte kontakt på chat, men har også begynt å be om rådgivning via Instagram og Facebook. De forteller om stadig mer alvorlig problematikk, deriblant selvmordstanker og vold i hjemmet. ROS ser at det er behov for å styrke vår tilstedeværelse på barn og unges plattformer, så vi kan møte og ivareta dem der de er.

ROS har driftet organisasjonen med stor hjelp av prosjektmidler de siste årene. De fleste prosjekter avsluttes i år, inkludert kommunenes koronamidler, som er øremerket bruk i 2021. Allerede før pandemien hadde ROS årlige økninger i antall henvendelser på mellom 30 og 50 %. Det er ingenting som tilsier at antall henvendelser fra barn og unge vil gå ned selv om samfunnet åpner opp igjen. Kroppspress og ensomhet er store samfunnsutfordringer som krever gode lavterskeltilbud uten ventelister. Det vil derfor være svært sårbart for ROS å måtte redusere vår rådgivningskapasitet ved inngangen til et nytt år.

Våren 2021 fikk ROS bevilget kr. 7 millioner over revidert nasjonalbudsjett. Med disse midlene har vi åpnet eget senter for spiseforstyrrelser i Tromsø med underavdeling i Alta for å kunne gi befolkningen i Troms og Finnmark et adekvat lavterskeltilbud. Vi har også åpnet nytt nasjonalt digitalt senter, som skal legge til rette for at alle som trenger hjelp og som bor utenfor byene hvor egne sentre for spiseforstyrrelser finnes, skal få et tilnærmet likeverdig tilbud. Takket være bevilgningen har vi kunnet styrke kapasiteten ved våre lokale sentre, men opplever fremdeles stor pågang og har ofte ventelister.

“Jeg føler jeg faller mellom alle stoler i offentlig helsevesen. Samtaler hos ROS har fått meg til å tro at det finnes hjelp for meg også” – bruker av individuelle samtaler hos ROS.

For å kunne opprettholde og videreutvikle våre tilbud til alle som strever med mat og kropp, har ROS søkt om kr. 20 millioner over statsbudsjettet 2022. I budsjettforslaget har vi blitt tilgodesett med kr. 7 millioner, tilsvarende bevilgningen i revidert nasjonalbudsjett. Dette dekker dessverre ikke vårt behov. Vi kan ikke opprettholde alle årets nysatsinger til samme beløp for et helt år. Midt i en psykisk helsekrise må vi nå altså vurdere vår organisasjon.

For kr. 20 millioner kan ROS sørge for at hele Norge får et fullverdig lavterskeltilbud for å forebygge spiseforstyrrelser blant barn, unge og voksne. Det vil gi oss muligheten til å drive forutsigbart innenfor et svært alvorlig område innenfor folkehelse. Med økonomisk forutsigbarhet vil vi kunne videreutvikle nasjonalt digitalt senter, gjøre ROS kjent i Troms og Finnmark og fortsette våre kampanjer rundt gutter/menn og spiseforstyrrelser. Vi vil også kunne bidra langt mer i kompetanse- og erfaringsutveksling med ulike instanser og fagmiljøer.

Spiseforstyrrelser er alvorlige psykiske lidelser som kan være vanskelige og tidkrevende å behandle. Gjennomsnittlig tilfriskningstid er syv år. De fleste med alvorlige spiseforstyrrelser reinnlegges gjentatte ganger. En økt bevilgning til ROS vil kunne spare samfunnet for betydelige økonomiske ressurser og individer for store lidelser, samt følge opp forventningen etter bevilging i revidert statsbudsjett 2021.

ROS åpner i Troms og Finnmark

By | Aktuelt

I dag, 18. oktober, åpner vi endelig dørene for ROS sitt lokale senter i Troms og Finnmark.

Nyansatt senterleder June Wiesener ser frem til å utvikle et svært etterlengtet tilbud i regionen.

– Jeg gleder meg til å kunne jobbe for at de som trenger hjelp med spiseproblematikk får den hjelpen de trenger, til rett tid. Videre finnes det mange misforståelser og myter om hva en spiseforstyrrelser er, hva som ligger bak og hvem som kan bli rammet. Dette ønsker jeg å endre ved å spre kunnskap i eget fylke. I tillegg ser jeg frem til å jobbe med forebyggende tiltak for barn og unge. Jeg er sikker på at ROS kommer til å bli en stor og viktig ressurs i regionen, sier June.

Senteret for Troms og Finnmark har fysiske lokaler sentralt i Tromsø sentrum. I tillegg vil det opprettes en underavdeling i Alta. For June er det viktig at terskelen for å søke hjelp er så lav som mulig.

– Nord-Norge er stort i areal, og innbefatter mange mennesker og ulike kulturer. Vi nordlendinger kan være veldig «rett på sak» og snakke fra levra, men enkelte temaer er like vanskelig og tabu her som andre steder. Det samme tror jeg gjelder for den samiske befolkningen og egentlig alle andre. Derfor er det viktig at det er lav terskel for å ta kontakt med oss, og at vi er der for de som trenger oss, når de trenger oss.

– Å be om hjelp kan være vanskelig, så når en person tør å be om det, mener jeg det er helt essensielt at de blir møtt med en gang og på den rette måten; med empati, et åpent og ydmykt sinn og med god veiledning basert på kunnskap og klokskap, forteller June.

Med seg på laget har hun Marie-Sofie, Marthe, Cia og Ina som vil ha ansvar for rådgivning og frivilligheten ved senteret. Som ved andre lokale ROS-sentre vil frivillighet stå sentralt.

– For å nå ut til flest mulig er vi avhengig av hjelp fra frivillige. ROS har samarbeid med psykologistudenter i flere byer, noe jeg ønsker å få til også ved senteret i Tromsø.

– Videre er ROS opptatt av å benytte seg av kunnskapen og erfaringene til de som selv har hatt en spiseforstyrrelse, noe senteret i Tromsø selvfølgelig også ønsker å gjøre. Så om du bor i Troms/Finnmark og ønsker å være frivillig, ta gjerne kontakt, oppfordrer June.

E-post: tromso@nettros.no

^

Vi bruker Cookies for å forbedre brukeropplevelsen av sidene. Les mer om personvern & cookies her.