was successfully added to your cart.

Handlekurv

All Posts By

Nina Hvidsten

Å være glad på andres vegne

By | Rådgivers hjørne

Tekst: Elin Heitmann, rådgiver ROS

Etter ungdomsår med fullt fokus på spiseforstyrrelser er det jo naturlig at venner og familie fortsetter sine liv i sitt tempo. Jeg har tidligere i livet kjent meg utenfor og alene fordi jeg ikke har vært på samme sted som vennene mine. Det har vært vanskelig å se venner og familie oppleve lykke og glede når jeg selv kjente på så mye smerte.

Jeg hører ofte at det er viktig å være glad på andres vegne, å unne andre lykke. Dette var vanskelig for meg når jeg selv hadde det så vondt. For meg virket lykke og glede langt unna, og det å se andre «på livets lyse side» var sårt. I bryllupet til min søster så jeg meg selv i speilet i den blå kjolen og tenkte at jeg var så stygg at jeg var villig til å late som jeg var syk for å slippe unna. Jeg prøvde meg til mamma: «jeg føler meg ikke bra», «Jeg vet ikke om jeg orker», men selvsagt var ingen av disse unnskyldningene gode nok for ikke å gå i min egen søsters bryllup.

Jeg gråt så mange ganger under bryllupet at det gjorde vondt i magen og øynene. For å unnskylde meg sa jeg til alle rundt meg at jeg ble så rørt. Jeg tror ingen visste at jeg gråt fordi det var så vondt. Jeg var sikker på at jeg aldri selv ville kjenne på denne gleden, og at jeg var så hinsides stygg. Jeg gråt fordi min søster var lykkelig og ikke jeg. Jeg var ikke på noe tidspunkt glad for min søster. Alt jeg følte var ensomhet, misunnelse og hat ovenfor meg selv. Jeg tenkte jeg var umulig å elske.

I en pause la jeg meg på rommet mitt. Mamma ble irritert, og det kan jeg jo forstå. Jeg må ha vært så vanskelig å ha med å gjøre, så selvsentrert og selvmedlidende. Derfor måtte jeg jo skjerpe meg, det var ingen vei utenom. Jeg måtte møte smerten ved å se alle disse lykkelige menneskene. Sånn er livet.

Det er noe med slike feiringer som er så vanskelig. Det blir store kontraster mellom egne følelser og andres glede, og man speiler seg selv i andre. Jeg var udugelig og stygg – mens søsteren min satt i en hvit kjole på den andre siden av bordet, skinnende vakker og lykkelig.

Til og med i dag gjør det vondt å tenke tilbake på dette. Det er også vanskelig å skrive, da min søster mest sannsynlig vil lese dette. Så kjære søster, jeg skulle virkelig ønske jeg på den tiden kunne nyte dagen din, kjenne på din glede og ikke minst i ettertid minnes dette som en fin dag.

Jeg synes alle fortjener å ha mennesker rundt seg som viser sin glede når livet smiler. Derfor kan det være vanskelig å forstå når søster, bror eller vennen din ikke viser sin glede og engasjement. Så egoistisk, kan en tenke. Og ja, det er egoistisk, men det er viktig å forstå at dette kan ha sin årsak. Når man bærer på smerte og sorg vil det alltid være vanskelig. Jeg tenker det må være rom for dette. Vi skal ha respekt for at ikke alle er på samme nivå og at noen føler seg mindre verdt. I en slik situasjon vil en påminnelse fra andre at man må være glad på andres vegne bli helt feil. Det vil forsterke smerten og sorgen.

Husk dette når du ser noen som sliter eller kanskje viser tegn til misunnelse i slike situasjoner. Det handler ikke om deg eller at man ikke unner deg gleden – det er bare så vanskelig og sårt. Man er helt tom og det er ikke noe å hente.

På grunn av min egenerfaring med dette så fanger jeg fort opp andre som har det vanskelig med å dele andres glede. Jeg har stor forståelse og jeg vil at de skal vite at det er helt greit. Ikke skam deg, for dette er veldig menneskelig. Det kan være lurt å sette ord på det. Prat med noen eller skriv det ned. Skammen blir ikke mindre hvis vi overser eller overkjører den.

Vi kan ikke unngå slike situasjoner, og det gjelder nok de aller fleste. Noen ganger må vi bare stille opp og stå i det, men kanskje du kan fortelle det som det er til noen: «jeg klarer ikke glede meg og det gjør meg vondt –  jeg har det rett og slett for vanskelig». De aller fleste vil nok forstå, da dette er veldig normale følelser.

Sliter du med dette så vil jeg gjerne dytte deg ut av skammens fengsel. Si til deg selv at dette er lov og menneskelig. Det kan ikke være et krav å være glad på andres vegne. Vi må alle kunne forstå andres følelser og vise åpenhet, men selvfølgelig uten å lage det til  en demonstrasjon overfor de «lykkelige». Når du er den du er så gir du også andre rom til å være seg selv. Med litt åpenhet kan du kanskje bli med i bursdager, babyshowers og bryllup, men samtidig ha mulighet til å kunne trekke deg tilbake hvis det blir vanskelig. Kanskje kan du være litt stille eller gråte litt uten å måtte forsvare deg.

Selvfølgelig er det fint når man er så psykisk sterk at man kan glede seg på andres vegne. Å dele gleder er viktig og et tegn på at man har det bra, men ikke ta det som en selvfølge. Opplever du at andre ikke er helt med når du er lykkelig, så forsøk å se hva som ligger bak. Når du tenker etter, vet du det kanskje allerede? Alle ønsker jo å kunne være den som kan glede seg over andres lykke.

Hva skjedde egentlig med deg?

By | Artikler

Jenny Jordahl er kjent som både illustratør, designer og forfatter. Hun har brukt sitt talent til å sette fokus på en rekke samfunnsaktuelle tema som klima og miljø, kvinnekamp, kroppspress og i forlengelsen av det – nå også spiseforstyrrelser. Hennes siste utgivelse «Hva skjedde egentlig med deg?», er en fortelling for barn og unge, der vi følger Janne. Janne er ikke som de andre i familien sin. Det sier bestemor. De andre er slanke, mens Janne er stor. Hva skjedde egentlig med henne? Vi har tatt en prat med Jenny – om boken, kroppspress og selvbilde.

Tekst: Nina Hvidsten. Illustrasjon og foto: Jenny Jordahl

Kan du fortelle litt om hva boken «Hva skjedde egentlig med deg?» handler om?

– Boka handler om Janne, som går i 6. klasse. Janne er ikke som resten av familien sin. Det er det folk sier. For mens familien til Janne er slanke, så er Janne stor. For stor, sier de.

– Janne får hele tiden kommentarer på hvordan hun ser ut, spesielt fra mobberne i klassen. Men hun får også indirekte kritikk fra voksne, som kanskje mener godt, men ikke vet hvordan de skal oppføre seg. Alle er veldig opptatt av Jannes vekt. Hun havner på mange måter i skyggen av sin egen kropp.

– Når foreldrene innfører et belønningssystem for å gjøre henne slankere, spinner det raskt ut av kontroll.

– Boka handler også om å miste gamle venner og få nye, om utenforskap, familie og litt om dataspill.

– Igjennom Jannes historie forsøker jeg å vise hvor vanskelig det er for både barn og foreldre å navigere i et samfunn der idealet om den slanke kroppen tar fryktelig stor plass.

Hvorfor har du valgt å lage en bok med temaet spiseforstyrrelser?

– Det kommer stadig ut rapporter som viser at negative følelser rundt kropp og utseende starter tidligere og tidligere. Presset om den slanke kroppen og det perfekte utseendet kommer fra alle kanter, og barna lever ikke i en skjermet boble. De er med i det samme samfunnet og blir påvirket av det, akkurat som alle andre. Derfor tror jeg det er viktig å skrive om akkurat dette for barn.

– Deler av boka er inspirert av min egen oppvekst. Jeg husker godt hvordan det var å være 11 år på tidlig 2000-tall, da stringtruser for barn kom på markedet og flate mager skulle vises frem. Og så løp vi til butikkene for å kjøpe bittesmå truser, og ønsket oss treningsapparater til jul. Og vi begynte å skamme oss over kroppene våre. Det er jo noen som tjener veldig gode penger på folks dårlige selvbilde. Selv barns dårlige selvbilde. Det er ganske grotesk. Jeg hadde lyst til å skrive en historie om å vokse opp i et sånt samfunn, og om hvordan det siger inn i det helt nære og påvirker hvordan vi ser hverandre og oss selv.

Denne boken er skrevet for barn og unge, hva tenker du er spesielt viktig å formidle til dem?

– Jeg håper jo at boka kan hjelpe barn som har det som Janne. At de kan få noen verktøy til å takle vonde og vanskelige følelser. Kanskje boka kan fungere som en døråpner for å snakke om de følelsene til en voksen.

– Det er også et viktig poeng i historien at det ikke er Janne det er noe galt med. Janne er fin som hun er, og utrolig dyktig på veldig mye. Hun er et ordentlig kult barn, synes jeg. Det er samfunnet rundt henne det er noe feil med, og måten hun blir behandlet på. Så jeg håper barna kan få litt hjelp til å plassere skylden for denne typen vonde følelser på riktig sted, og ikke ta dem ut på seg selv.

– Jeg håper også boka kan være lærerik for barn (og voksne) som ikke er i Jannes situasjon, og skape større forståelse for et tema som er veldig vanskelig og sårt. Man skal for eksempel virkelig ikke undervurdere effekten av å være snill mot andre.

Er det spesielle hensyn du følte du måtte ta når du skulle skrive om et så alvorlig tema for barn og unge?

– Jeg har vært bevisst på å ikke skrive eller tegne noe som er unødig triggende. For å passe på dette har jeg jobbet sammen med en veldig dyktig og klok fagkonsulent, med lang erfaring i å jobbe med spiseforstyrrelser.

– Det er jo også vanskelig å skrive om dette uten at det blir vondt for noen, for det er jo akkurat dét – vondt. Så jeg tenker det er viktig at barn som sliter med spiseforstyrrelser leser denne boka sammen med en trygg voksen. Det har jeg også skrevet bak på boka.

I dine illustrasjoner på Instagram ser vi at du ofte gjør narr av absurde klipp fra nyhetsbildet, der mer eller mindre avkledde kropper benyttes for å illustrere «nyheter» Hva tenker du om kroppspresset vi møter i alle kanaler i dag?

– I tegneseriene mine på nett gjør jeg narr av kroppsfokuset i media. Spesielt kvinnekroppen brukes hyppig som illustrasjonsbilde til nesten enhver type sak. «Slik vasker du peisen» – avkledd kvinnekropp, «Stans forsøpling» –avkledd kvinnekropp, «Er du glad i å fiske?» – avkledd kvinnekropp. Det er jo både komisk og provoserende samtidig. Igjennom tegneserien forsøker jeg å få folk til å le av det. Det kjennes godt å gjøre narr. Jeg prøver jo å avsløre hva disse sakene egentlig handler om – noen vil tjene penger, og bruker alle triks i boka.

Hvordan forholder du deg selv til kroppspress?

– Selv om jeg jobber mye med kroppspress og ofte bruker humor, så synes jeg det er vanskelig. Jeg er ikke immun, og sliter med å holde «prosjekt perfekt» på avstand. Selvtilliten får jo gjennomgå, selv om det har hjulpet å bli bevisst på hvor presset kommer fra og hvorfor. Men når man hele tiden får beskjed om at man ikke er fin eller bra nok, må man jo også hele tiden gå og minne seg selv på at det ikke er sant. Det er liksom som et program som konstant kjører i bakgrunnen og trekker energi. Jeg skulle gjerne brukt den energien på noe helt annet.

– Det er litt av grunnen til at jeg skrev «Hva skjedde egentlig med deg?». For å få utløp for en del av de vanskelige og nærere følelsene jeg har hatt og fortsatt har rundt dette.

Du bruker ditt talent til å engasjere deg i ulike temaer i samfunnsdebatten. Hvordan er det å kunne nå ut (og inn) på en litt annerledes måte?

– Jeg tenkte lenge at man var nødt til å skrive lange artikler eller svære bøker med komplisert språk for å bli med i samfunnsdebatten. Eller i hvert fall hvis man ville bli tatt seriøst. Men så var det visst plass til tegneseriene mine likevel! Det er jeg glad for. Og en tegneserie kan jo være like viktig og meningsbærende som en kronikk eller en mursteinsbok.

^