was successfully added to your cart.

Handlekurv

Aktuelt

Mann nok

Mann nok til å ha en spiseforstyrrelse?

Prosjektet og kampanjen «Mann nok», handler om menn og spiseforstyrrelsesproblematikk. Vårt viktigste budskap er at spiseforstyrrelser og relatert problematikk ikke er «kvinnelidelser», men også en lidelse som rammer menn. I samarbeid med The Human Aspect har vi laget seks dybdeintervjuer med gutter og menn som har egenerfaring med spise- og treningsforstyrrelser. Ved å dele sine historier vil de bidra til økt åpenhet om og forståelse for problematikken. Prosjektet er støttet av Stiftelsen Dam. 

Jonas Tidemann

Jeg følte meg liten og ikke god nok sammenlignet med gutta rundt meg da jeg vokste opp. Så begynte jeg å trene for å bli som dem, og dette bare gjorde usikkerheten min sterkere. Dette ble til slutt en spiseforstyrrelse som tok over hele livet, til det punktet hvor jeg ikke så noen vits i å leve.

Se hvordan jeg innså at alle er født forskjellige og at jeg måtte endre meg for å bevege meg utover spiseforstyrrelsen min. Lær hvordan jeg avsluttet ekstremtreningen og tok små skritt for å begynne å spise i sosiale omgivelser. Nå nyter jeg livet igjen som den unge mannen jeg er, endelig i kontroll over mitt eget liv.

Dette er min historie. 

Leif-Erik Sørensen

Jeg følte meg alltid annerledes da jeg vokste opp og jeg ble raskt ekskludert og mobbet. I løpet av tenårene skjønte jeg at jeg var homofil, og jeg ble misbrukt av en eldre mann. Jeg lovet å aldri fortelle noen, og mitt indre kaos resulterte i en alvorlig spiseforstyrrelse som nesten drepte meg.

Se hvordan det hele toppet seg når jeg trodde jeg skulle dø, og jeg fortalte alt til foreldrene mine. Det vekket noe i meg som gjorde at jeg ønsket å kjempe for livet mitt. Jeg fikk endelig hjelp, og jeg begynte å jobbe med å bli frisk, både fysisk og mentalt. Sakte skapte jeg den personen jeg er i dag.

Dette er min historie.

Eirik Newth

Jeg kommer fra en lang rekke store menn, men første gang jeg møtte en krise begynte jeg å overspise i stedet for å takle følelsene mine. De kommende årene fortsatte jeg å vokse når jeg trøstet meg og bedøvde følelsene mine med mat.

Se hvordan jeg forsto at jeg overspiste når livet var vanskelig. Lær hvordan jeg søkte hjelp og lærte små praktiske trinn for å takle spiseforstyrrelsen min.

Dette er min historie.

Daniel Spjeld

Jeg vokste opp med å aktivt måtte søke om anerkjennelse og følte daglig avvisning fra andre barn. Etter år med ensomhet så jeg ikke noe verdi i meg selv og stengte av følelsesmessig, mens jeg trøstet meg med mat. Som ung voksen skled jeg inn i en alvorlig depresjon og angst, noe som forsterket spiseforstyrrelsen.

Se hvordan jeg bestemte meg for å gjøre noe med det, da livet mitt stod på spill. Lær hvordan jeg begynte å snakke om hvordan jeg følte meg og begynte å fortelle meg selv at jeg var god nok, selv med vektproblemene mine.

Dette er min historie.

Tariq Arshad

I begynnelsen av tenårene følte jeg at jeg måtte komme i form for å være god nok, og jeg utviklet en fascinasjon for fitnessmodeller. Dette kom etter hvert ut av kontroll, og jeg utviklet en spiseforstyrrelse.

Lær hvordan jeg skjønte at jeg hadde et problem og startet en prosess for å akseptere meg selv. Hør hvordan jeg fant hjelp og skapte et sunt forhold til mat og trening.

Dette er min historie.

Leon Pal

På skolen begynte jeg å sammenligne meg med de andre guttene og følte at jeg ikke var like «fit» som dem. Dette førte meg inn i en negativ spiral av drastiske tiltak som endte opp i en dødelig spiseforstyrrelse.

Hør om hvordan jeg ble lagt inn på sykehus på grunn av spiseforstyrrelsen min, og hvordan dette var starten på bedringen. Med  familiens støtte og min egen besluttsomhet klarte jeg å skape det livet jeg ønsket.

Dette er min historie.

 

Bakgrunn for prosjektet

Vi lever i en verden hvor vanskelige tanker rundt mat og kropp kanskje først og fremst er forbeholdt kvinner. For kvinner er kroppslig misnøye normativt. Det er normalt – kanskje til og med forventet – at kvinner lirer av seg negative kommentarer om egen kropp eller mat, eller snakker åpent om deres vanskeligheter knyttet til dette.

Det er ikke like vanlig å høre menn snakke om vanskelige tanker og følelser knyttet til kropp og mat. Menn kommuniserer ofte på en annen måte når det gjeler kropp. Mens kvinner i større grad er opptatt av vekt og utseende, er menn i større grad opptatt av maskulinitet og det å ha en sterk og trent kropp. Kvinner vil se bra ut, mens menn vil være raske og sterke. Dette er selvsagt en overfladisk måte å forstå det på, men det er andre forventninger når det kommer til hvordan menn forholder seg til egen kropp. Nettopp derfor kan det være ekstra vanskelig – både for en selv og omgivelsene, å erkjenne og fange opp nettopp spiseforstyrrelsesproblematikk blant menn.

En innarbeidet myte vi ønsker å bryte med denne kampanjen er nettopp forståelsen om spiseforstyrrelser som kvinnelidelser. For, hvordan kan menn som sliter med vanskelige tanker omkring egen kropp i det hele tatt erkjenne at det er det de sliter med dersom de ikke er klar over at dette er et problem de kan ha? Bare det å høre historier fra andre menn vil ha stor effekt, håper vi, siden dette er historiene vi sjelden hører.

En utfordring i dag er at kunnskapen vi har om spiseforstyrrelser er med utgangspunkt i kunnskap vi har om kvinner med spiseforstyrrelser. Også måleapparatene er med utgangspunkt i kunnskap om kvinner. Kan det da være at de spørsmålene vi stiller for å kartlegge spiseforstyrrelser ikke alltid er like relevante for menn?

Generelt sett kan vi si at kroppsidealer er ulike mellom menn og kvinner. Mens kvinner som regel ønsker å bli tynnere, ønsker menn stort sett å bli mer «maskuline», altså sterkere. Spørsmål knyttet til tjukke lår og stor mage vil for eksempel ikke være like relevante for en mann. Motsatt vil spørsmål knyttet til muskler ikke alltid være relevant for en kvinne. Denne forståelsen er med utgangspunkt i stereotypier og kjønnsroller og man må selvsagt også ta høyde for store variasjoner. Det finnes kvinner med «megareksi» og det finnes mange menn med anoreksi.

Det er relevant å snakke om kroppsidealer og kanskje derfor også kjønnsstereotypier, men ikke alltid. Dette handler om at spiseforstyrrelsen sjelden bare handler om ønsket om å endre kroppen. For en del handler det ikke om dette i det hele tatt. Det å sulte seg selv kan være et uttrykk for kontroll, frykt for modning eller bare et ønske om å forsvinne – heller enn ønsket om å bli «tynn» eller få en «finere» kropp. Overdreven trening kan handle om selvskading, å utsette kroppen for harde, fysiske anstrengelser i et forsøk på å «flykte» fra vanskelige følelser heller enn ønsket om å bli sterkere, raskere eller mer «fit».

Når man ser på spiseforstyrrelser på en annen måte enn ønsket om å oppnå spesifikke kroppsidealer er det også lettere å forstå lidelser som overspisingslidelse. De som overspiser, spiser jo ikke først og fremst fordi de ønsker å legge på seg. De tyr til mat fordi følelsene er overveldende og fordi følelsen av å spise og bli ubehagelig mett er en måte å flytte fokus på – fra psykisk kaos til fysiske ubehag eller smerter.

Spiseforstyrrelser rammer uavhengig av kjønn, alder og vekt. Har man en spiseforstyrrelse er det viktig at man får riktig hjelp, nok hjelp og helst hjelp så tidlig som mulig. Jo lengre man går i destruktive mønstre, jo lengre vil veien mot å få det bedre med seg selv bli. Ved å bryte myter og tabuer knyttet til spiseforstyrrelser håper vi at flere blir bevisst hva de strever med og klarer å be om hjelp.

^