Tekst: Siri Otterdal, rådgiver ROS Rogaland
En tilfriskningsprosess er ikke en rett linje. Ting går ikke alltid sånn som man har bestemt seg for, eller så fort man skulle ønske. Rådgiverens hjørne handler denne gangen om tilbakesteg i tilfriskningsprosessen og hvordan man kan håndtere det.
Tilbakefall eller tilbakesteg
Jeg prøver å venne meg av med å bruke ordet tilbakefall. Det høres ut som noe som bare skjer; plutselig og uten forvarsel. Uforskyldt og uunngåelig. Tilbake til start, helt ned igjen på bakken, og det er langt, tungt og vanskelig å komme seg opp igjen til der man var. Er det ikke et litt håpløst ord?
Jeg liker mye bedre ordet tilbakesteg; å ta et steg tilbake. For av og til må man kanskje ta et steg tilbake før man kan ta to til frem. Det betyr ikke at man er tilbake på start eller må begynne helt på nytt. Kanskje man bare må litt tilbake for å få overblikk over situasjonen; en liten pustepause mens man vurderer de neste stegene på veien. For veien kan være svingete, full av steiner og fjell, hengemyrer og mørke skoger. Det krever mot å gå gjennom en tilfriskningsprosess og alle endringene som skal til for å komme ut av en spiseforstyrrelse.
Tilbakesteg høres også mer bevisst ut enn tilbakefall. Jeg velger bevisst å ta et skritt tilbake nå, jeg ser at jeg gjør det, og jeg tar ansvar for det. Jeg velger også hvor mange skritt jeg tar tilbake, og hvor lenge jeg skal stå der før jeg igjen tar et prøvende skritt frem. Av og til trør jeg litt feil og blir stående på utrygg og vaklende grunn. Da gjelder det å se seg rundt for å finne et bedre fotfeste.
Er det noe positivt med et tilbakesteg?
I gode perioder er det lett å falle for fristelsen til å tro og håpe at man er ferdig med det vanskelige, og at det aldri skal skje igjen. Det er lett å lukke øynene for faresignaler og blinkende varsellamper, og vipps! Så er man igjen der man ikke skulle være. «Hvordan kom jeg hit?».
En viktig ting å huske på når man jobber med et spiseproblem eller en spiseforstyrrelse er at livet rundt fremdeles skjer. Og livet er som vi vet ikke uten sine utfordringer og uforutsigbarheter. Vi er fremdeles påvirkelige og sårbare i en tilfriskningsprosess, kanskje lenger enn vi skulle ønske.
Det er lett å tenke at alle tilbakesteg bare er negative, og at det betyr at det er noe man ikke får til eller at man mislykkes. Følelser av skam og nederlag, og redselen for å havne tilbake der man var før er noe vi ofte hører om når brukere forteller om vanskelige perioder. Men kan det være noe positivt med tilbakesteget også?
Et spiseproblem er ofte en mestringsmekanisme; en måte å håndtere noe som er vanskelig. For noen er det en mekanisme og et mønster man har brukt i mange år, og man bruker det fordi det virker som en løsning på et problem, selv om det kan være destruktivt.
I tilfriskningsprosessen vil det dukke opp ting som er vanskelige, og av ren vane vil første impuls kanskje være å ty til den gode gamle mestringsmekanismen; spiseforstyrrelsen. I begynnelsen av en endringsprosess har man kanskje ingen alternative mestringsmekanismer å benytte seg av. Det tar tid å finne alternativer som fungerer, og til å begynne med må man kanskje akseptere at alternativene ikke kan måle seg med spiseforstyrrelsen. De er rett og slett ikke like effektive til å begynne med. Det betyr ikke at man skal gi opp, det betyr bare at det tar tid.
Om man har hatt en lang periode uten bruk av spiseforstyrrelsen kan det kjennes overraskende ut når man plutselig finner seg selv i det gamle mønsteret igjen. Da kan det være viktig å øve på å si til seg selv; «Dette er en mekanisme jeg har brukt i mange år, det er ikke rart at jeg fremdeles tyr til den». Å se på seg selv med vennlighet i vanskelige perioder er en kunst man må øve på. Øvelse er ikke det samme som mestring; det er kanskje mest feiling til å begynne med, så mestring av og til, og til slutt mestring mer enn feiling. Øvelse gjør mester, men gjerne ikke på første forsøk.
Ved et tilbakesteg får man muligheten til å på nytt se på hvorfor man ønsker en endring. En spiseforstyrrelse kan sammenliknes med en gammel flamme; i ensomme stunder husker man bare de positive tingene man hadde sammen og ikke grunnene til at det ble slutt. En påminnelse kan da være greit, og det kan også motivere til å fortsette veien mot tilfriskning; «Åh, nå husker jeg jo hvor kjipt dette er og hvor lite jeg ønsker å holde på med det. Jeg prøver igjen».
En del bekymrer seg for at tilbakestegene skal skje mens man får oppfølging eller behandling; man vil jo ikke skuffe rådgiveren eller behandleren. Noen kan også føle at de skylder hjelpeapparatet eller pårørende en forbedring, og at de rundt kan gi en opp om det ikke går bra. Jeg pleier å si at det ikke er noe bedre tidspunkt for et tilbakesteg enn midt i hjelpeprosessen. Veien ut av spiseforstyrrelsen er brolagt med utfordringer. Hver utfordring er en nødvendig øvelse for å få til en varig endring, men også en risiko for tilbakesteg.
Å teste seg ut i trygge rammer der man har mulighet til å snakke om mestring, nederlag, skuffelser, redsler og gleder er viktig. I ROS tenker vi at det skal være rom for alt; fremskritt og tilbakesteg, gode og dårlige dager.
Å bli bevisst signalene
Å akseptere at tilbakesteg kan skje, og at de antakelig kommer til å skje, gjør at man enklere kan legge merke til og bli bevisst de første varsellampene og signalene på at man er på vei inn i gamle mønstre. Om man tenker og håper at problemet aldri vil oppstå igjen lukker man gjerne øynene litt, og dermed reduseres muligheten til å legge merke til signalene. Jo tidligere man legger merke til signalene, jo tidligere kan man gjøre noe med det.
Det er ikke alltid at tilbakesteg kan unngås, men jo mer bevisst og nysgjerrig man er på prosessen, jo raskere kan man hente seg inn igjen når ting sklir ut. I en tilfriskningsprosess er det viktig å kjenne sine styrker og positive sider, men det er like viktig å kjenne til sine svakheter, sårbare punkter og akilleshæler. Og ikke minst; være raus med seg selv når man møter på dem. Vi er jo bare mennesker tross, alt.
