Tekst: Elin Heitmann, rådgiver ROS
Etter ungdomsår med fullt fokus på spiseforstyrrelser er det jo naturlig at venner og familie fortsetter sine liv i sitt tempo. Jeg har tidligere i livet kjent meg utenfor og alene fordi jeg ikke har vært på samme sted som vennene mine. Det har vært vanskelig å se venner og familie oppleve lykke og glede når jeg selv kjente på så mye smerte.
Jeg hører ofte at det er viktig å være glad på andres vegne, å unne andre lykke. Dette var vanskelig for meg når jeg selv hadde det så vondt. For meg virket lykke og glede langt unna, og det å se andre «på livets lyse side» var sårt. I bryllupet til min søster så jeg meg selv i speilet i den blå kjolen og tenkte at jeg var så stygg at jeg var villig til å late som jeg var syk for å slippe unna. Jeg prøvde meg til mamma: «jeg føler meg ikke bra», «Jeg vet ikke om jeg orker», men selvsagt var ingen av disse unnskyldningene gode nok for ikke å gå i min egen søsters bryllup.
Jeg gråt så mange ganger under bryllupet at det gjorde vondt i magen og øynene. For å unnskylde meg sa jeg til alle rundt meg at jeg ble så rørt. Jeg tror ingen visste at jeg gråt fordi det var så vondt. Jeg var sikker på at jeg aldri selv ville kjenne på denne gleden, og at jeg var så hinsides stygg. Jeg gråt fordi min søster var lykkelig og ikke jeg. Jeg var ikke på noe tidspunkt glad for min søster. Alt jeg følte var ensomhet, misunnelse og hat ovenfor meg selv. Jeg tenkte jeg var umulig å elske.
I en pause la jeg meg på rommet mitt. Mamma ble irritert, og det kan jeg jo forstå. Jeg må ha vært så vanskelig å ha med å gjøre, så selvsentrert og selvmedlidende. Derfor måtte jeg jo skjerpe meg, det var ingen vei utenom. Jeg måtte møte smerten ved å se alle disse lykkelige menneskene. Sånn er livet.
Det er noe med slike feiringer som er så vanskelig. Det blir store kontraster mellom egne følelser og andres glede, og man speiler seg selv i andre. Jeg var udugelig og stygg – mens søsteren min satt i en hvit kjole på den andre siden av bordet, skinnende vakker og lykkelig.
Til og med i dag gjør det vondt å tenke tilbake på dette. Det er også vanskelig å skrive, da min søster mest sannsynlig vil lese dette. Så kjære søster, jeg skulle virkelig ønske jeg på den tiden kunne nyte dagen din, kjenne på din glede og ikke minst i ettertid minnes dette som en fin dag.
Jeg synes alle fortjener å ha mennesker rundt seg som viser sin glede når livet smiler. Derfor kan det være vanskelig å forstå når søster, bror eller vennen din ikke viser sin glede og engasjement. Så egoistisk, kan en tenke. Og ja, det er egoistisk, men det er viktig å forstå at dette kan ha sin årsak. Når man bærer på smerte og sorg vil det alltid være vanskelig. Jeg tenker det må være rom for dette. Vi skal ha respekt for at ikke alle er på samme nivå og at noen føler seg mindre verdt. I en slik situasjon vil en påminnelse fra andre at man må være glad på andres vegne bli helt feil. Det vil forsterke smerten og sorgen.
Husk dette når du ser noen som sliter eller kanskje viser tegn til misunnelse i slike situasjoner. Det handler ikke om deg eller at man ikke unner deg gleden – det er bare så vanskelig og sårt. Man er helt tom og det er ikke noe å hente.
På grunn av min egenerfaring med dette så fanger jeg fort opp andre som har det vanskelig med å dele andres glede. Jeg har stor forståelse og jeg vil at de skal vite at det er helt greit. Ikke skam deg, for dette er veldig menneskelig. Det kan være lurt å sette ord på det. Prat med noen eller skriv det ned. Skammen blir ikke mindre hvis vi overser eller overkjører den.
Vi kan ikke unngå slike situasjoner, og det gjelder nok de aller fleste. Noen ganger må vi bare stille opp og stå i det, men kanskje du kan fortelle det som det er til noen: «jeg klarer ikke glede meg og det gjør meg vondt – jeg har det rett og slett for vanskelig». De aller fleste vil nok forstå, da dette er veldig normale følelser.
Sliter du med dette så vil jeg gjerne dytte deg ut av skammens fengsel. Si til deg selv at dette er lov og menneskelig. Det kan ikke være et krav å være glad på andres vegne. Vi må alle kunne forstå andres følelser og vise åpenhet, men selvfølgelig uten å lage det til en demonstrasjon overfor de «lykkelige». Når du er den du er så gir du også andre rom til å være seg selv. Med litt åpenhet kan du kanskje bli med i bursdager, babyshowers og bryllup, men samtidig ha mulighet til å kunne trekke deg tilbake hvis det blir vanskelig. Kanskje kan du være litt stille eller gråte litt uten å måtte forsvare deg.
Selvfølgelig er det fint når man er så psykisk sterk at man kan glede seg på andres vegne. Å dele gleder er viktig og et tegn på at man har det bra, men ikke ta det som en selvfølge. Opplever du at andre ikke er helt med når du er lykkelig, så forsøk å se hva som ligger bak. Når du tenker etter, vet du det kanskje allerede? Alle ønsker jo å kunne være den som kan glede seg over andres lykke.
