was successfully added to your cart.

Handlekurv

Med egne ord

Tilfriskning i virustid

Vi hadde jobbet rimelig bra fra hverandre en god stund, spiseforstyrrelsen og jeg, da viruset trakk underlaget vekk fra en hel verden. Over natten forsvant vel faktisk alle «bli frisk» og «hold spiseforstyrrelsen unna» holdepunktene mine. Treningssenteret og det sosiale der. Pt-timene mine som var ukens høydepunkt og store boost. Venninnebesøk og byturer. Kino. Butikken. I starten turte jeg heller ikke gå tur sammen med noen, da jeg av andre årsaker i høyrisikogruppen.

Så der satt jeg. Alene i leiligheten, fullstendig ribbet for min daglige rutine. «Hun» gikk fra å være i rommet ved siden av med døren igjen, til å sitte på skulderen min og skrike skremmende, men lokkende idéer i hodet mitt. «Ah, nå trenger du meg, nå kan jeg holde orden her»,«Kom igjen. Du vet du vil. Du vet du trenger meg. Dette klarer du ikke selv, det vet du godt.»

Tiden snegler seg avgårde og jeg kan høre klokken på veggen, som jeg ikke har, tikke. Det er stille, tomt og tungt.

Utmattelsen melder seg og sultfølelsen ebber ut. Tyngende nedlatende tanker legger seg tungt i toppen av hodet og skaper en tom ubehagelig gymsal-følelse. Det er ikke lett å skulle sette seg ned å skrive handleliste. Hva er lov nå da? Hva har jeg lyst på? Jeg vet veldig godt hva jeg iKKE har lyst på og det er det meste.

Velg dine kamper med omhu, har jeg en gang lært. Akkurat nå kjenner jeg at spiseforstyrrelsen har en rimelig stor mulighet til å slynge seg rundt meg og stramme til. Jeg kan bare ikke tillatte det, jeg er jo kommet så langt.

Hva kan jeg gjøre? «Ta et steg tilbake», sier fornuften min. Vi må skape en ny midlertidig hverdag. Ikke sloss for mye. Finne en middelvei som blir bra for «alle parter». Fine samtaler på telefon med min gode støttespiller hos ROS har jeg også hatt.

Jeg kjenner at ideen er god. Jeg liker jo regler og kontinuitet. Det skaper ro, trygghet og mestring. Litt sånn som når jeg hører på spiseforstyrrelsen. Bare det at nå skulle jeg lure den litt. Slik at den tror at jeg hører på den. Samtidig så sitter jeg selv ved roret, for jeg bestemmer og legger opp nye rutiner. Men likevel, jeg føler på angsten og ambivalensen.

Jeg elsker styrketreningen min. Det gir meg god psykisk energi og velvære. Hjemmetrening er jo riktig på moten nå i disse dager. Kabelruller fra naboen blir omgjort til vekter, innematten blir utematte og regnvær blir pytt pytt, det går fint.

Jeg vet jo også veldig godt at skal jeg klare å trene og dra nytte av effekten må jeg tilføre kroppen god energi i form av næringsrik mat. Jeg får alliert meg med en personlig trener så jeg sender ham oversikt over aktivitet og matinntak en gang i uken. Vipps så var jo egentlig litt av den boosten min tilbake, fordi da får jeg jo skryt og det liker jeg jo.

Jeg planlegger aktiviteten min. Mandag styrkeøkt, tirsdag tur, onsdag trening med strikk, aktivitet i en eller annen form hver dag. Mindre de dagene jeg er sliten og umotivert, men alltid litt. Fordi jeg vet det gir en så god følelse etterpå. Den som gir meg god ro i sjelen. Som «hjemmeværende» er dette måten jeg kan gjøre det på.

Og så nesten som et trylleslag, så er min nye rytme liksom blitt normalen.

Jeg står opp tidlig, det liker jeg å gjøre, da blir dagen god. Samme tid hver dag nesten uten unntak. Skrur på radioen ( p1 er blitt min nye favoritt ) og trekker kaffe.  Jeg er også så heldig at jeg har et par venner som jeg har morgensamtale med. Så dagene starter alltid fint. Vi snakker litt om gårsdagen, hva vi tenker om denne dagen og hva vi ønsker for i morgen. Vi kan dele både gleder og sorger og av og til litt sladder. Riktig så kjekt.

Jeg vet at her burde det stått frokost, men det klarer jeg ikke. Her gjelder det å møtes på midten. Jeg tar morgenøkten min ute på verandaen, eller går turen min. Nå i det siste har jeg våget meg på en meters avstand-tur med en god venninne og det er så kjekt å være sammen med noen.  Så spiser jeg når jeg kommer hjem, mens det faktisk fortsatt er morgen, og med god samvittighet uten at spiseforstyrrelsen benytter muligheten til å skrike nedverdigende ord inn i øret mitt.

Så slapper jeg litt av. En ny kopp kaffi. En ny vennesamtale. Gjør litt i huset, funderer, strikker litt, tenker, våger å være fornøyd med meg selv og vipps så er det middagstid. Etterpå det er det fullt lov til å ta på TV og være TV-slave. Kveldsmat (dagens beste måltid), og så er dagen gått og jeg har klart å gjøre dagen god.

«Hun» er her fortsatt i samme rom, men har hoppet ned fra skulderen min for der var det ikke plass lenger.  Jeg har klart å skape meg nye rutiner og rytmer og regler og jeg kjenner at dette skal jeg klare. Det er jeg som skal styre båten og bestemme veien. Selv om jeg er svak er jeg sterk og det er en utrolig deilig følelse.

Et steg tilbake, likevel kanskje to steg frem. For jeg har klart å snu noe som var på god vei til å gå over ende. Ja, jeg må ha noe å følge, en plan, et skjema. Men når det er for å klare å komme igjennom dette. så tenker jeg det er en hjelpende hånd og ikke en kneblende. Det er enda en stund til vi er tilbake til den normale hverdagen, men akkurat nå føler jeg at jeg klarer meg godt, i den nye normalen. Takk ROS, for å hjelpe meg med verktøyet til å kunne plante føttene godt ned og stå imot.

 

Benedikte

 

 

^